Sonja Irene Sjøli (H) [12:31:01]: «Det fremgår av rapport 4/2007 fra Helsetilsynet at et landsomfattende tilsyn med habiliteringstjenesten for barn har avdekket betydelige mangler i tilbudet. Oppfølgingen svikter i tre av fire kommuner som det er ført tilsyn med, og mange foreldre må som følge av dette være koordinatorer i forhold til ulike hjelpetilbud. Tilbudet i spesialisthelsetjenesten er ikke likeverdig i hele landet.

Hvilke konkrete tiltak vil statsråden iverksette for å styrke habiliteringstilbudet til barn?»

Statsråd Sylvia Brustad [12:31:41]: La meg først få si at jeg tar dette på største alvor. Jeg er opptatt av at de barn og de foreldre vi her snakker om, skal ha gode og trygge tilbud.

I Soria Moria-erklæringa går det klart fram at Regjeringa vil arbeide for at unge med funksjonshemning og kronisk sjukdom får et godt og tverrfaglig habiliteringstilbud. Så registrerer vi at situasjonen er ikke sånn i hele landet.

I bestillerdokumentet for 2006 til de regionale helseforetakene er det presisert at de skal prioritere tjenestetilbudet innen habilitering og rehabilitering, slik at tilbudet til pasientene styrkes og bygges ut. Det er videre sagt at habilitering av barn skal vies særlig oppmerksomhet. I oppdragsdokumentet for inneværende år er det et mål at alle brukere som har behov for rehabiliterings- eller habiliteringstiltak på spesialisert nivå, skal få relevante tiltak i tilstrekkelig omfang.

Det pågår nå om lag 30 prosjekter innen barnehabilitering. De fleste av dem skal i prinsippet avsluttes i 2007. Disse utviklingsprosjektene har bidratt til å øke kunnskapen og styrke tjenestene innenfor spesialisthelsetjenesten. De regionale helseforetakene skal benytte de erfaringer og den kunnskap som er høstet gjennom disse prosjektene, til å utvikle likeverdige tjenester, og som faktisk virker for dem det gjelder.

I tildelingsbrevet til Sosial- og helsedirektoratet har direktoratet fått i oppdrag å videreføre arbeidet med faglig veiledningsmateriell for habilitering og rehabilitering for å motvirke den ulikheten vi faktisk ser. Bl.a. skal de bruke erfaringer fra disse prosjektene i dette arbeidet.

Tjenestene som tilbys i kommunene, er de viktigste for at familier med funksjonshemmede barn skal fungere best mulig i hverdagen. I kommunene skjer habilitering både i barnehager, i skoler, i skolefritidsordninger og i helse- og sosialtjenesten. Jeg har tidligere informert Stortinget om viktige tiltak i kommunenes helse- og sosialtjeneste, både i svar på enkeltspørsmål og ved behandlinga av St.meld. nr. 25 for 2005-2006, Mestring, muligheter og mening. Framtidas omsorgsutfordringer.

Gjennom styrket kommuneøkonomi og målrettet styrking av omsorgstjenesten har Regjeringa lagt til rette for at alle brukere, uavhengig av alder og diagnose, skal kunne leve et aktivt og ikke minst verdig liv. Det gjelder ikke minst barn med nedsatt funksjonsevne.

For at kommunene skal bli bedre til å følge opp habilitering av barn, er det viktig at de følger opp rehabiliteringsforskriften og etablerer koordinerende enheter i kommunene. Fylkesmennene har derfor fått i oppdrag å kartlegge om kommunene har opprettet koordinerende enheter, og de skal utarbeide en oversikt over disse enhetene. Sosial- og helsedirektoratet har fått i oppdrag å følge dette arbeidet. Saksbehandlere og beslutningstakere i kommunene må ha god kompetanse om familier som har barn med nedsatt funksjonsevne. Alle kommuner får derfor tilbud om å delta i det særskilte opplæringsprogrammet som er kalt TaKT, Tilrettelegging av det kommunale tjenestetilbudet til barn med nedsatt funksjonsevne og deres familier. TaKT-programmet blir evaluert i løpet av dette året.

Jeg har tidligere i år også tatt initiativ til et prosjekt som skal prøve ut hvordan kommuner og spesialisthelsetjenesten kan samarbeide om tilpassede og koordinerte tjenester til familier som har barn med nedsatt funksjonsevne.

For å styrke habiliterings- og rehabiliteringsfeltet vil Regjeringa legge fram en strategi, slik det er varslet. Dette skal også omfatte habilitering av barn.

Barn og unge er særlig viktige for Regjeringa. Jeg vil spesielt vise til ventetidsgarantien for barn og unge og tiltak for barn av psykisk sjuke og rusmiddelmisbrukere som jeg nylig har lagt fram. Også funksjonshemmede barn og barn med kroniske sjukdommer trenger en særlig innsats for å få den hjelp de har krav på. I den nasjonale strategien for rehabilitering og habilitering vil derfor barnehabilitering få en særskilt viktig plass.

Sonja Irene Sjøli (H) [12:35:56]: Jeg vil takke statsråden for svaret. Det er betryggende å høre at Regjeringen jobber så godt med dette, spesielt med disse prosjektene som nevnes, og at det i strategien for rehabilitering og habilitering spesielt vil tas hensyn til barn.

Nå nevnte ikke statsråden spesielt den ressursen som foreldrene faktisk er i denne sammenheng. De bidrar jo betydelig i habilitering av sine barn. De er den viktigste ressursen for barna sine. De har mye kunnskap, de har mye erfaring, tålmodighet og ikke minst kjærlighet. Mange foreldre velger selv metoder og opplegg for habilitering som de vet virker. I hele forrige stortingsperiode var det en bred enighet om å respektere de valg av metoder som foreldrene tok, men i budsjettet både for i fjor og i år går Arbeiderpartiet og de andre regjeringspartiene imot å vise respekt for foreldrenes valg. Foreldrene blir altså overprøvd. Mitt spørsmål er: Hvorfor har Regjeringen endret syn etter at de kom i regjering?

Statsråd Sylvia Brustad [12:37:01]: Jeg er ikke helt sikker på hva representanten Sjøli her sikter til, men det jeg i hvert fall kan si helt klart, er at vi har den største respekt for alle de foreldre som har barn med ulik grad av funksjonshemning, og som gjør en storstilt innsats hver eneste dag for sine egne barn, og på den måten også for samfunnet. Det står det stor respekt av, og det har jeg som helseminister også veldig stor respekt for. Vi mener selvfølgelig også at foreldrene så langt som mulig, skal kunne være med og bestemme og ta sine egne valg i forhold til hva de mener. De er ofte eksperter på sine barn, enten de er funksjonshemmede eller ikke, og hva som er best for barna. Så hvis det har festnet seg et inntrykk av det motsatte, er det galt. Vi er for å bruke den ressursen foreldre er, og vi er så langt som mulig, også for at det skal være valgfrihet.

Så må vi konsentrere oss om at foreldre slipper, slik mange nå er nødt til, å løpe rundt og oppsøke tjenestetilbudet sjøl, og føle at de er nødt til å slåss mot tjenestetilbudet. Det er ikke slik vi skal ha det. Det er derfor det er så viktig det vi nå gjør ved at fylkesmannen har fått ansvar for å sørge for at kommunene faktisk følger opp den forskriften som gjelder for barnehabilitering, og at de som skal ta beslutninger i kommunen, og de som jobber i tjenesten, får mer kompetanse og kunnskap.

Sonja Irene Sjøli (H) [12:38:26]: Det har nok festnet seg et inntrykk av at en ikke vil respektere valgene. Jeg vil da anbefale både budsjettmerknader og budsjettdebatten fra de to foregående år.

Høyre har fremmet forslag i Stortinget om en opptrappingsplan når det gjelder rehabilitering og habilitering, og med øremerkede midler til å styrke tilbudet både i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Saken ligger nå til behandling i komiteen. Høyre fremmet et forslag om en åpen høring med pasientorganisasjonene og brukerne, men det stemte altså regjeringspartiene ned. Derfor arrangerte Høyre og opposisjonspartiene en egen høring. Høringsinstansene beklaget like sterkt som Høyre og de andre opposisjonspartiene at det ikke ble en høring med hele komiteen. Regjeringspartiene ønsket altså ikke innspill fra brukerne til en opptrappingsplan på rehabiliteringsområdet. Mitt spørsmål er hva statsråden synes om en slik holdning, og om det var klokt å avvise pasientorganisasjonenes og opptreningsinstitusjonenes tilgang til en åpen høring i Stortinget om en så viktig sak, som nå ligger i komiteen.

Statsråd Sylvia Brustad [12:39:37]: Jeg vil ikke gå inn i komiteens behandling og de valg som komitemedlemmene gjør. Like lite som jeg som stortingsrepresentant hadde likt det hvis en statsråd hadde ment noe om det, tror jeg kanskje også at nåværende stortingsrepresentanter hadde likt det hvis jeg hadde ment noe om det. Men vi er veldig opptatt av å lytte til dem det gjelder. Derfor har Regjeringa i forbindelse med den strategien som vi nå jobber med, mange møter, mange besøk og mange innspill fra dem det gjelder, fra barn sjøl, fra deres foreldre, fra brukerorganisasjoner, fra dem som jobber i sektoren, fra opptreningsinstitusjoner – fra alle sammen. Jeg mener at det er veldig viktig, fordi det ofte er de det gjelder, i denne saka som i andre saker, som vet hva dette dreier seg om.

Jeg kan forsikre representanten Sjøli om at vi skal fortsette å styrke satsinga innenfor rehabilitering generelt og barnehabilitering spesielt. Jeg er veldig åpen for å prøve ut nye ting for å gi dem det gjelder, et bedre tilbud og et mer verdig liv enn det jeg dessverre ser at noen opplever pr. i dag.