Morten Høglund (FrP) [13:44:52]: Jeg vil få stille et spørsmål til helse- og omsorgsministeren:

«Det er i dag teknisk mulig å benytte GPS-baserte trygghetsalarmer, noe som gir brukere som beveger seg utenfor bolig en betydelig økt trygghet. Få kommuner har i dag et tilbud om slike alarmer. Det vil også kreve samordning mellom ulike instanser og kommuner for å gi brukerne den nødvendige sikkerhet om behov for assistanse skulle oppstå.

Vil statsråden ta initiativ til at GPS-baserte trygghetsalarmer kan bli tilgjengelige i alle norske kommuner, og at nødvendig samordning kommer på plass?»

Statsråd Sylvia Brustad [13:45:25]: Det er ingen tvil om at det er mye som kan bli teknisk mulig i framtida, også i stort omfang. Når jeg likevel i denne omgang velger å gi uttrykk for i hvert fall litt skepsis til det representanten Høglund her tar opp, om et statlig initiativ – hvis jeg har forstått det riktig – til å innføre det han kaller GPS-baserte trygghetsalarmer i alle norske kommuner, har det to årsaker:

For det første er jeg noe i tvil om statlige myndigheter skal etablere noe som kan komme til – jeg sier kan komme til – å likne en monopolordning for en type tekniske hjelpemidler der kommunen har ansvar for å yte nødvendige omsorgstjenester.

For det andre vil utbredt bruk av GPS til overvåking av personer, selv med de beste hensikter, ha etiske og personvernmessige sider som må vurderes og gjennomtenkes. Jeg har registrert at det allerede er mange aktører på dette markedet som leverer voldsalarmer, trygghetsalarmer og overvåkingsutstyr for såkalt fri soning. Det illustrerer for så vidt det grenselandet vi befinner oss i mellom trygghet og frihetsberøvelse. Det er i denne sammenheng selvfølgelig stor forskjell på utstyr som kontinuerlig overvåker en persons bevegelser, og utstyr der en selv utløser alarmen som sporer opp hvor vedkommende befinner seg – det er helt klart. Vi har som kjent regelverk knyttet til personregisterloven og til helse- og sosiallovgivningen som regulerer nødvendige avveininger. Men jeg er veldig klar på og forberedt på at ny teknologi kan gjøre det nødvendig å vurdere de krav som må stilles til slikt utstyr, og hvordan det blir brukt også i den kommunale helse- og sosialtjenesten.

Jeg tror likevel ikke, i hvert fall ikke på det nåværende tidspunkt, at det er aktuelt fra vår side å etablere en statlig ordning for denne type hjelpemidler. Før vi tar initiativ til å innføre GPS-baserte trygghets- og overvåkingssystemer, slik representanten foreslår, bør vi etter min og Regjeringas mening nøye vurdere etiske og personvernmessige hensyn. Videre må vi selvfølgelig se ny teknologi i lys av hva slags omsorgstilbud vi ønsker å gi. Her ligger det også en viss fare. Teknologien skal ikke komme istedenfor omsorg – det har jeg ikke oppfattet at representanten har sagt heller – men være med på å støtte opp om omsorgen.

Så med andre ord: Jeg har en åpen holdning til hva som vil skje framover, og vi skal henge med i den teknologiske utvikling som skjer. I den grad det kan være positivt for folk, ikke minst innenfor den tjenesten vi her snakker om, er dette selvsagt meget interessant og noe vi vil følge nøye med på, men pr. i dag ser ikke jeg at vi skal ta et statlig initiativ i så stort omfang som jeg oppfatter at representanten Høglund egentlig tar til orde for.

Morten Høglund (FrP) [13:48:22]: Jeg vil takke statsråden for svaret – jeg opplever jo ikke at det var så positivt som jeg kunne ønsket.

Omfanget av eventuell igangsetting her har jeg ikke sett på. Vi har i min kommune, Asker, nå en bruker som av en ideell organisasjon har fått tilgang til denne alarmen, men det er et problem, for man har ikke systemet for å ta den i bruk i det kommunale omsorgsapparatet, og man er usikker. Disse brukerne er jo mer mobile og aktive, de er ikke sengeliggende. De ønsker en kvalitet på livet sitt som vi andre, og de kan bevege seg over kommunegrensene, og da må noen legge til rette for en type samordning som gjør at man kan ha den ønskede trygghet. Dette er brukere, som jeg snakker om i min sak nå, som i dag har en trygghetsalarm hos kommunen, og som selvfølgelig selv velger å ta imot et slikt tilbud. Kunne statsråden tenke seg en forsøksordning for et begrenset antall kommuner og brukere?

Statsråd Sylvia Brustad [13:49:30]: Jeg skjønner av det representanten Høglund nå sa, at dette var litt annerledes enn det jeg hadde oppfattet av spørsmålet, at det var et litt mindre omfang det egentlig var spørsmål om.

La meg i hvert fall med en gang si at jeg har den største forståelse for at personer som representanten Høglund bl.a. her viser til som har muligheten til det, ønsker å være aktive selvfølgelig også på tvers av kommunegrensene, for det handler bl.a. om å leve et godt liv. Jeg er også svært åpen for at vi i alle mulige sammenhenger, ikke minst kommunene imellom, må se på samordning på tvers av kommunegrensene.

Så er ikke jeg beredt til å svare på spørsmålene til Høglund nå direkte over bordet, men jeg tar med meg de innspill som representanten Høglund her har, og jeg viser igjen til de innvendinger som jeg mener en i hvert fall må gå gjennom før en vurderer eventuelt å skulle gjøre noe slikt. Men når det er sagt, tar jeg med meg de innspill som representanten her har.

Morten Høglund (FrP) [13:50:36]: Jeg takker for svaret, og jeg synes den vendingen det fikk, var veldig positiv.

Jeg er helt enig med statsråden i at det har en del etiske sider, og det er en del ting som må problematiseres og komme på plass. For meg vil det aldri være aktuelt, og sikkert ikke for statsråden heller, å tvangsplassere noe slikt på noen. Vi vet heller ikke hvor stort omfang det er snakk om, men det er i dag yngre brukere med trygghetsalarm som, når de er utenfor egen bolig, opplever en usikkerhet og manglende trygghet, en trygghet de har inne i boligen. Her kan ny teknologi hjelpe, og jeg er glad for at statsråden vil ta det med seg og se på om det er noe man kan gjøre fra statens side for å sikre at disse brukerne kan få en bedre trygghetsfølelse fremover.

Statsråd Sylvia Brustad [13:51:28]: Igjen, jeg tar med meg de signaler som representanten her sender med, og så skal vi vurdere det, hensyntatt også de innvendinger jeg hadde. Så får vi komme tilbake til saken ved en senere anledning.