Jan Arild Ellingsen (FrP) [13:19:44]: Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til justisministeren:

«NRK hadde 20. mars et oppslag med professor Torleiv Rognum, som var bekymret for at antall obduksjoner var gått dramatisk ned de siste årene. Rognum hevdet at det muligens skjer drap som ikke avdekkes pga. manglende obduksjoner, og at det slik sett er et samfunnsproblem. Jeg deler disse bekymringene, og er skuffet over Regjeringens manglende vilje til å ta dette problemet på alvor.

Når vil statsråden foreslå en ordning som sikrer en sentral finansiering av slike saker og slik bedre etterforskningen av mulige drap?»

Statsråd Knut Storberget [13:20:18]: Dette er en situasjon som Regjeringa absolutt tar på alvor. I løpet av det halvannet året vi har sittet i posisjon, er det tatt betydelige grep for å kunne gjøre noe i forhold til rettssakkyndighet. Jeg skal komme tilbake til det.

I dag foretas rettsmedisinske obduksjoner ved RMI og ved universitetene i Bergen, Trondheim og Tromsø samt ved noen sykehus tilhørende helseforetakene. Politiet skal – og jeg sier skal – etter påtaleinstruksen § 13-1 sørge for at det foretas rettslig likundersøkelse «når det er grunn til mistanke om at noens død er voldt ved en straffbar handling». I en del andre tilfeller bør obduksjon «i alminnelighet» foretas, bl.a. dersom «dødsårsaken er uviss og døden er inntrådt plutselig og uventet». Det er etter det jeg kjenner til, ikke holdepunkter for at politiet i dag ikke følger disse reglene.

Spørsmålet om finansiering av rettsmedisinske undersøkelser har vært omtalt i flere ulike sammenhenger, bl.a. i NOU 2001:12, Rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker. Justisdepartementet nedsatte i 2004 en bredt sammensatt arbeidsgruppe som utredet spørsmålet om avklaring av ansvarsforholdet for de ulike administrative sider ved virksomheten og fremmet forslag om endring i finansieringsordningen.

En arbeidsgruppe fremmet høsten 2006 forslag om å etablere et statens rettssakkyndige institutt. Forslaget innebærer at det etableres et institutt som bl.a. skal utføre sakkyndige undersøkelser og analyser på oppdrag fra politidistriktene, Kripos og andre offentlige institusjoner vedrørende rettspatologi, rettsgenetikk, rettstoksikologi og kjemiske analyser. Rapporten har nylig blitt framlagt for berørte institusjoner til uttalelse og høring og skal deretter behandles hos oss i Justisdepartementet.

Den videre behandling av spørsmålet om man bør innføre en sentral finansiering av sakkyndige likundersøkelser vil bli vurdert i denne sammenheng – også i sammenheng med den DNA-satsingen som Regjeringa har høyt trykk på.

Vår generelle tilnærming er at når vi nå bidrar til å styrke politiet med bl.a. over 100 mill. kr i løpet av det siste halvannet året hvor vi har sittet i posisjon, og har styrket investeringer til utstyr, våpen og kjøretøy, settes politidistriktene i stand til å håndtere utgifter til rettsmedisinske undersøkelser innenfor sine egne budsjetter.

Regjeringa har i Soria Moria-erklæringen sagt: «Vi ønsker sentral finansiering av DNA-analyser, og vil utvide DNA-registeret.» Regjeringa har derfor senere fremmet forslag om å lovfeste utvidet adgang til registrering i DNA-registeret. DNA er et effektivt redskap for å oppklare flere forbrytelser, akkurat som obduksjoner i mange situasjoner ville være det. Dersom vi oppklarer mer kriminalitet, vil kriminaliteten gå ned. Her kan obduksjoner være viktige innspill. Og når det gjelder DNA, viser erfaringer fra Storbritannia at utvidet adgang til registrering kan effektivisere etterforskningen og frigi politiressurser.

I sammenheng med denne DNA-debatten, som jeg velger å ta med her, er det naturlig å se på finansiering i forhold til obduksjoner, og særlig når vi nå ser på det organisatoriske aspektet av hvordan rettssakkyndigheten utføres.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [13:23:34]: Jeg takker innledningsvis statsråden for svaret, men tillater meg samtidig å vise til at bl.a. Statens helsetilsyn er svært bekymret fordi man faktisk har halvert antallet obduksjoner i Norge. De er bekymret på grunn av to forhold. Det ene er at den kompetansen som man besitter i forhold til å foreta et visst volum obduksjoner, er viktig å ta vare på. Det andre er selvfølgelig det som går på at mulige kriminelle handlinger ikke avdekkes fordi man ikke obduserer.

Statsråden påpekte at man har styrket politiet. Det er selvfølgelig korrekt. Samtidig oppfatter iallfall jeg at i dag har politiet ute ikke de rammene som de føler de har behov for. Det er klart at når en politijurist skal vurdere om det skal foretas en obduksjon eller ikke, ligger det et kostnadsaspekt der som jeg går ut fra vurderes.

Det er også et faktum at et samlet storting gjennom justiskomiteen og med varierende flertall har påpekt at man ønsker en sentral finansiering av rettsmedisinske tester. Da forventer jeg at statsråden følger opp det og finner det helt naturlig. Er det slik at statsråden har problemer eller vansker med å følge opp Stortingets vedtak?

Statsråd Knut Storberget [13:24:35]: Stortingets vedtak skal selvfølgelig følges opp. Det man forholder seg til her, er først og fremst den satsingen vi nå skal ha på DNA, hvor regjeringsplattformen har uttalt seg klart i forhold til det. Jeg har sagt at også når det gjelder spørsmålet om obduksjoner, får man vurdere det i denne sammenheng. Samtidig må jeg si at mye av den etterforskningen politiet gjør ute, koster mye penger. Obduksjoner utgjør ikke noen særlig stor andel av etterforskningskostnadene. Vi kan ikke basere finansieringen av norsk politi på sentral finansiering av det ene og det andre. Det skal særlige grunner til at man har en slik særlig finansieringsordning. Vi har sagt at det er aktuelt når det gjelder DNA-finansiering. Så vil vi komme tilbake til spørsmålet om obduksjoner.

Jeg minner om at påtaleinstruksens krav er helt klart, uavhengig av spørsmålet om kost–nytte og kostnadene ved obduksjoner, særlig når man står overfor alvorlige situasjoner hvor man har mistanke om drap.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [13:25:39]: Jeg takker igjen for svaret. Jeg registrerer at statsråden drar på litt på siden av det som spørsmålet dreier seg om. Da tar jeg sjansen på å gjøre det samme.

Det er jo sånn at rettsmedisinere er viktige når det gjelder å være med og beskrive hendelsesforløpet i forbindelse med kriminalitet så nært som mulig. I så måte er de et viktig bidrag når det gjelder å sørge for at fakta kommer på bordet. Spørsmålet til statsråden blir da: Bør vi bruke dette i større grad, la oss si ved mindre eller større voldsepisoder? Bør man supplere vanlige etterforskere med rettsmedisinere, slik at man kvalitetssikrer hendelsesforløpet i enda større grad enn det som har vært vanlig til nå? Og ser statsråden for seg at det kan være fordeler ved å gjøre det på en slik måte, altså at man i større grad bruker rettsmedisinere også i andre saker enn det som har vært vanlig til nå?

Statsråd Knut Storberget [13:26:28]: Det er i stor grad et fagspørsmål spørreren nå stiller. Det er en åpenhet i både lovgivning og regler knyttet til politi og domstoler i forhold til det å kunne trekke på rettssakkyndige i forskjellige typer saker. Der jobber man for så vidt ikke med noen terskel i forhold til alvorlighet. Min erfaring, både fra konkrete straffesaker før jeg ble politiker og også i departementet, er at man i større grad trekker veksler på sakkyndighet. Og det er mitt håp at man, når man nå har debatter rundt hvordan man skal organisere rettssakkyndigheten, får større oppmerksomhet rundt rettssakkyndigheten, slik at den i framtida kan utgjøre et viktigere element i forhold til å avklare veldig viktige spørsmål som går på skyld eller ikke skyld.