Hans Olav Syversen (KrF) [11:40:39]: «Situasjonen i Zimbabwe ser ut til å gå fra vondt til verre. Opposisjonslederen Morgan Tsvangirai er grovt mishandlet av politiet, med brudd på hodeskallen som resultat. Den norske regjeringen, i likhet med svært mange andre, har fordømt det som har skjedd.

Hvilke muligheter ser utenriksministeren for at Norge, i samarbeid med andre land og internasjonale organisasjoner, kan påvirke den ulykksalige situasjonen i Zimbabwe til det bedre?»

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:41:25]: Jeg vil takke for spørsmålet fra representanten Syversen. Jeg er enig med ham i at situasjonen i Zimbabwe synes «å gå fra vondt til verre». Den siste tids begivenheter i landet er urovekkende og opprørende.

La dette være klart: Vold og overgrep mot sivile og politiske opposisjonsledere er helt uakseptabelt. Det er ingen tvil om myndighetenes særskilte ansvar for denne situasjonen og i denne saken.

Jeg har nettopp hatt muligheten til å drøfte ulike sider ved situasjonen i Zimbabwe med mine nordiske kolleger og flere afrikanske kolleger på det nordisk-afrikanske utenriksministermøtet her i Oslo mandag og tirsdag. Det er full enighet om alvoret i situasjonen og om at noe må gjøres for å stoppe den negative utviklingen.

Og viktigere: Vi er alle enige om at en løsning må drives fram, må ledes, av Afrika og de afrikanske landene selv. Jeg har fått klare signaler om at de afrikanske land vil styrke sine anstrengelser for å få til en endring. Vi fra norsk side har gitt uttrykk for at vi er rede til å bistå alle forsøk på å finne en løsning på krisen i landet.

Tidligere har jeg påpekt at en løsning på krisen i Zimbabwe må være tuftet på en nasjonal enighet om veien framover, altså på prosesser internt i Zimbabwe. Det påhviler myndighetene et spesielt ansvar for å få dette til.

Spørsmålet om utvidede sanksjoner mot Zimbabwe – utover de målrettede straffetiltakene mot lederne i regimet – har vært vurdert. Dette er prinsipielt sett et meget komplisert spørsmål, hvor det ikke er gitt på forhånd at man oppnår de ønskede virkninger.

Skepsisen blant afrikanske land mot dette virkemiddelet er betydelig. Det er gjerne vanskelig å unngå at slike virkemidler rammer den fattige befolkningen hardest, og de vil kunne virke mot sin hensikt ved bl.a. å styrke president Mugabes påstand om at landet står overfor «en sammensvergelse fra Vesten». Videre pekte Zimbabwes naboland på at også de blir skadelidende ved slike sanksjoner.

Jeg er mer opptatt av å se etter muligheter for å skape rammer og bidra til politisk dialog mellom de politiske partene i Zimbabwe. En løsning på krisen kan bare finnes internt i dette landet. Lite tyder på at en løsning nær sagt kan «påtvinges» utenfra.

I lengre tid har Norge støttet krefter som arbeider for en slik nasjonal dialog. Spesielt kan jeg nevne det brede kirkeinitiativet som kalles «The Zimbabwe we want» – som representanten sikkert kjenner til – som har brakt de ulike partene sammen i en slags dialog. Vi vil fortsette med å støtte slike krefter, vel vitende om at deres oppgave er svært krevende. Utover dette er det også viktig hva som kan skje innenfor ZANU-PF, partiet til president Mugabe, i tiden framover.

Etter mitt syn viser den siste tidens hendelser at regimet er svekket, og at regimet er blitt ytterligere svekket som følge av overgrepene mot opposisjonen. Uttalelsene fra formannskapet i Den afrikanske union, fra Ghanas president John Kufour, fra AU-kommisjonens formann, Alpha Oumar Konaré, og fra Sør-Afrika bidrar uten tvil til å svekke regimets legitimitet. Det er viktig at Tanzanias president Kikwete, som leder organisasjonen SADECs organ for politikk, forsvar og sikkerhet, engasjerer seg for å finne en løsning.

Den politiske krisen i landet – la meg avslutte med den – er naturlig nok også en sosial og økonomisk krise som har ført store deler av befolkningen inn i fattigdom og stor nød. Arbeidsløsheten er på 80 pst., et nesten ufattelig tall. Inflasjonen overstiger 1 600 pst., enda mer ufattelig, og fortsetter å akselerere. Hiv/aids-situasjonen er blant de alvorligste i hele Afrika – og dermed i hele verden – og siden frigjøringen i 1980 har forventet levealder sunket fra 60 år til om lag 35 år i dag.

Befolkningen i Zimbabwe vil ha behov for omfattende internasjonal bistand dersom landet skal kunne arbeide seg ut av krisen. Dette er et område der det internasjonale samfunn kan bidra, ved at vi viser hvilke muligheter som åpner seg for å få landet på fote dersom det gjennomføres politiske reformer. I dette arbeidet blant givere og blant det internasjonale samfunn vil også Norge engasjere seg aktivt.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:45:30]: Det var ikke noe lystelig bilde utenriksministeren tegnet av situasjonen i Sør-Afrika. I dag fikk vi også nye meldinger om at matmangelen er mer prekær enn tidligere meldt. Jeg er enig i at håpet kanskje er en endring internt. Vi ser vel visse tegn på at det internt i regjeringspartiet nå kanskje synes å være et aldri så lite opprør på gang.

Jeg har lyst til å spørre utenriksministeren om hvordan han ser på det initiativet som Storbritannia har tatt for å bringe spørsmålet og de siste hendelser inn for FN.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:46:19]: Det overordnede målet er å bidra til politiske reformer i Zimbabwe. Vi må da gå igjennom hvilke virkemidler som kan bidra til å nå det målet. Det er ingen tvil om at det er all mulig grunn til å kritisere myndighetene i Zimbabwe for menneskerettighetsbrudd. Samtidig er det lite sannsynlig – og det inntrykket fikk jeg forsterket nå i møtet med ti afrikanske kollegaer – at en uttalelse om Zimbabwe vil få flertall i FNs menneskerettighetsråd, og alle de afrikanske landene vil trolig stemme imot.

Utgangspunktet for en løsning må, som jeg sa, finnes i Afrika. På det nåværende tidspunkt mener jeg det er riktig å gi de afrikanske lederne best mulige forutsetninger for å få til en slik løsning.

Vi deltar aktivt i dialogene med spesialrapportørene og vil i den forbindelse ta opp spørsmålet om menneskerettighetssituasjonen i Zimbabwe. Vi vil vurdere nøye, strategisk, hvordan vi best kan påvirke denne situasjonen i fora som Menneskerettighetsrådet.

Storbritannia står historisk i en spesiell situasjon i Zimbabwe. Det har vært eksempler på at hver gang Storbritannia blir nevnt, får Mugabe et godt argument for ikke å gå med på noe som helst. Vi kommer til å være til stede når britiske myndigheter senere denne uken har et givermøte i London for å diskutere strategien videre, og der vil Norge ta aktivt del.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:47:33]: Jeg er overhodet ikke uenig i de vurderinger som utenriksministeren kommer med. Et hovedpoeng i hans første svar var å styrke de interne mulighetene for endring. Utenriksministeren nevnte spesielt gruppen «The Zimbabwe we want». Ser utenriksministeren noen mulighet for at Norge på den måten ytterligere kan gi sitt bidrag til en endret situasjon i Zimbabwe?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:48:09]: Jeg får rapporter fra Norges ambassadør i Zimbabwe om utviklingen. Vi er tett engasjert. Det er krevende å være sendemann i Zimbabwe i disse dager. Det er på grensen til direkte trusler fra myndighetene mot diplomatisk personell, så det er en krevende oppgave.

Vi har her, som mange andre steder, et godt nettverk i det sivile samfunnet i Zimbabwe. Jeg hørte i dag på radioen generalsekretæren i Kirkens Nødhjelp omtale kirkeinitiativet. Det viser igjen at vi har nettverk i Norge i vårt frivillige miljø mot miljøene i Zimbabwe – noe som kanskje er styrken i mye av den politikken vi har overfor land i Afrika. Jeg kan bare understreke at Norge både offisielt og via andre kanaler vil forsøke å være i inngripen med disse miljøene.

Til sist vil jeg si at jeg som generalsekretær i Norges Røde Kors møtte opposisjonslederen på mitt kontor for to år siden, og bildene av ham nå – kvestet i Zimbabwe – gjør et sterkt inntrykk. Det nettverket som er av norske miljøer som bryr seg om Zimbabwe, og som vil Zimbabwes beste, er også en kanal vi skal bruke i det arbeidet vi skal gjøre framover.

Presidenten: Spørsmål nr. 4 vil bli besvart etter spørsmål nr. 13.