Se også behandlingen av sak nr. 7 på formiddagsmøtet.

 

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [18:00:58]: Fremskrittspartiet mener at det skal være et offentlig ansvar å sørge for bygging av sykehus. Vi mener også at et Offentlig Privat Samarbeid om utbygging av sykehus kan være meget hensiktsmessig. Vi ønsker å peke på at en privat leverandør i et OPS-prosjekt har et helhetsansvar for kostnadene, både for drift og for investeringer, på lik linje med en offentlig utbygging. Dette vil f.eks. medføre at det offentlige til en viss grad er skjermet for eventuelle kostnadsoverskridelser.

Jeg ønsker også å vise til OPS-prosjekter ved utbygging av 64 sykehus i England, hvor det var en kostnadsbesparelse på mellom 4 og 8 pst. Man har derfor ikke noe holdepunkt for å påstå, som Arbeiderpartiet gjør, at OPS blir dyrere enn dagens ordning. Hvis man ønsker lønnsomhet og mer penger til pasientbehandling, er dette en fornuftig vei å gå.

Den statlige overtakelsen av sykehusene i 2002 medførte at mange av investeringsplanene ble lagt på is, og at prosjekter ble forkastet eller utsatt på ubestemt tid, i all hovedsak på grunn av manglende finansieringsmuligheter. Vi ser også at det i dag er slik at alle helseforetakene over det ganske land ønsker å investere i sykehusutbygging. Da blir det rimelig galt at man i dag kun har en prioritering relatert til Nye Ahus og St. Olavs Hospital. Jeg skjønner godt representanten for Trøndelag, som mener at dette er en fornuftig sak og en fornuftig investering, men det finnes altså en del andre områder geografisk i Norge hvor man også ønsker å bygge sykehus – og ivareta folks helse der.

OPS vil etter vårt syn kunne finansiere prosjekter innenfor sykehussektoren og ikke minst få igangsatt prosessene rundt dette langt tidligere enn vi kan med dagens system. Det er ikke slik at alle og enhver kan gå inn i slike prosjekter. Det som kanskje er mest aktuelt i dagens situasjon, er at pensjonskasser og livselskaper kan gå inn i denne typen prosjekter sett i lys av pensjonsreformen, og vil få økt behov for langsiktige plasseringer med lav risiko. Her vil OPS-utbyggingen innen sykehussektoren være gunstig. Det er også slik at dette vil ikke øke inflasjonen internt i Norge på noen måte, for dette er faktisk midler som allerede er i omløp.

På denne bakgrunn fremmer jeg forslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre, som vi har fått med oss, som lyder:

«Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at det kan etableres OPS (offentlig, privat samarbeid) -prosjekter knyttet til fremtidige sykehusutbygginger. Dersom dette skulle medføre behov for endringer i lovverket, legges dette frem for Stortinget til behandling i løpet av høsten 2007.»

Presidenten: Representanten Jan-Henrik Fredriksen har tatt opp det forslaget han refererte.

Sonja Irene Sjøli (H) [18:05:06]: Jeg vil innledningsvis understreke at det er og skal være et offentlig ansvar å sikre nødvendige helsetjenester til alle, uavhengig av bosted og sosial bakgrunn. Dette ansvaret omfatter naturlig nok også bygging av sykehus. Slik Høyre ser det, kan det imidlertid være hensiktsmessig med et Offentlig Privat Samarbeid om utbygging også på dette området.

I et OPS-prosjekt kan en privat utbygger ha et helhetlig ansvar for kostnadene, både for drift og for investeringer. En slik modell innebærer at det offentlige til en viss grad er skjermet for eventuelle kostnadsoverskridelser, og at det gis incentiv til bedre kostnadskontroll i prosjektet.

En rapport fra mars 2003 utarbeidet av konsulentfirmaet KPMG på oppdrag fra Nærings- og handelsdepartementet viser at det er bygd 64 OPS-sykehus i Storbritannia med en kostnadsbesparelse på 4–8 pst. i forhold til en ren offentlig utbygging. Dette har frigjort midler som kan benyttes til mer og bedre pasientbehandling. Med de prioriteringsutfordringene vi står overfor her hjemme, mener jeg vi som politikere har en plikt til å sikre at mest mulig av midlene i helsesektoren går til pasientrettet virksomhet.

For meg synes det åpenbart at regjeringspartiene har inntatt en helt dogmatisk holdning i denne saken og derfor stiller seg avvisende til å vurdere mulighetene for OPS-samarbeid i sykehusutbygging. Med de kostnadsbesparelsene som er dokumentert fra Storbritannia, er det et faktum at en privat utbygger kan hefte for deler av kostnadene, og det er ikke, slik som det er påstått, holdepunkter for å hevde at slike prosjekter blir dyrere enn de offentlige.

Nå er det vel heller ikke slik at offentlig sykehusutbygging er en oppvisning i styring og kostnadskontroll. Det nye Rikshospitalet ble en halv milliard kr dyrere enn først antatt og to år forsinket. Ved Nye Ahus ble det brukt 800 mill. kr på planlegging før et eneste spadetak var tatt. SINTEF Unimed påpekte i en rapport fra 2003 at lang planleggingstid og stor usikkerhet omkring rammene førte til økte kostnader og styringsproblemer ved utbygging av offentlige sykehus. Jeg mener regjeringspartiene bør begrunne sine standpunkter i denne saken med noe annet enn rent ideologiske argumenter om fortreffeligheten ved offentlig styring.

Jeg undrer meg også litt over merknadene fra Venstre og Kristelig Folkeparti. Det er vanskelig å se at private utbyggere ikke kan være i stand til å ivareta et helhetlig kostnadsansvar for så kompliserte prosjekter som sykehus. Nå er det vel en del utbyggingsprosjekter som foregår i privat regi, som kan sies å være vel så kompliserte som å bygge et sykehus. Eksempelvis er utbyggingen av Snøhvit og Ormen Lange ganske kompliserte prosjekter som ikke er underlagt en direkte offentlig kontroll.

Høyre støtter forslaget fra Fremskrittspartiet i denne saken og går inn for at Regjeringen skal legge til rette for OPS-prosjekt i forbindelse med sykehusutbygging. Det må imidlertid presiseres at slike prosjekter må vurderes i en helhetlig prioriteringsmessig sammenheng. Det er viktig for meg å understreke det. Kostnadene ved byggingen av sykehus skal uansett finansieres i en eller annen form. Det er også avgjørende at prosjektene utformes slik at behov for endringer kan fanges opp. Slik Høyre ser det, kan det offentlige både lære noe og profittere på samarbeid med private aktører. Målet for oss alle er at pasientene skal få et best mulig helsetilbud, både i form av nødvendige fasiliteter og helsetjenester.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [18:09:12]:Det fins forskjellige OPS-modeller med ulik grad av privat finansiering. Felles for dem er at en privat aktør får ansvar for drift og vedlikehold av bygg/infrastruktur, bygging av nytt og eventuelt også drift av den tjenesten som utføres. OPS-prosjekter basert på privat finansiering gjennom private lån vil vanligvis være dyrere enn offentlig finansiering som vil ha lavere rente. OPS-prosjekter vil føre til mindre fleksibilitet, siden den offentlige myndighet ikke kan si opp leieavtalen uten å hefte økonomisk for den. Mindre fleksibilitet vil etter vår oppfatning føre til lavere effektivitet og dermed høyere kostnad. I tillegg skal en privat utbygger ha fortjeneste av investeringa, som det offentlige ikke trenger å ta hensyn til. En privat aktør kan også gå konkurs, og dermed vil ikke den offentlige myndighet kunne kreve den resterende del av ytelsen, som f.eks. manglende ferdigstillelse og manglende oppfølging av drift og vedlikehold.

Omstillingene og utviklinga i helsesektoren går raskt. OPS-prosjektene, med sine lange kontrakter, vil etter vår oppfatning gi redusert fleksibilitet, dårligere tilpasning til endrede forutsetninger og behov for gjentatte reforhandlinger.

Vi mener det er viktig at også framtidige investeringer må være et offentlig ansvar, og at ingen sykehusprosjekter kan snike i køen og dermed binde opp framtidige driftsbudsjetter. De økte ulempene som ligger i dyrere finansiering gjennom svekket budsjettstyring, kompliserte kontrakter, økt kostnad forbundet med privat fortjeneste og med tilsyn og kontroll, at utbygger kan gå konkurs og den lange varigheten i kontraktene, veier ikke opp de eventuelle positive sidene ved en slik finansiering.

Forslagsstillerne viser til en rapport om OPS-prosjekter utarbeidet av KPMG på oppdrag fra Nærings- og handelsdepartementet fra mars 2003, der det framgår at det er bygd 64 sykehus i Storbritannia med en kostnadsbesparelse på 4–8 pst. i forhold til ren offentlig utbygging. På bakgrunn av dette kan de ikke se at det er holdepunkter for å hevde at OPS-prosjekter blir dyrere enn ren offentlig utbygging.

Representanten Sonja Irene Sjøli etterlyser det hun omtaler som reelle argumenter mot OPS-utbygging og ikke ren dogmatisme. Jeg mener at det ikke er dogmatisme vi har lagt oss på, men at det har sin klare rot i virkeligheten. Jeg har tenkt å belegge det.

2. september 2004 gikk Klassekampen denne KPMG-rapporten nærmere etter i sømmene. Klassekampen brukte britiske eksperter for å finne ut av om denne rapporten var troverdig. Da viste det seg at KPMG-rapporten bygde på antatte innsparinger før prosjektene var satt i gang. I tillegg framstod visstnok metodene for å beregne samfunnsøkonomien som usikre og omstridte, og det skal ha blitt avdekket flere grove faktafeil i den rapporten.

Jeg vil også vise til et oppslag i engelske The Guardian 26. november 2006. Der går det fram at et offentlig privat finansieringsprogram som ble initiert av Høyres søsterparti i Storbritannia for å bygge nye skoler og sykehus, vil koste fellesskapet 45 milliarder pund ekstra de neste 30 åra. Dette har naturlig nok skapt store bruduljer i England, og de konservative er også kritiske til det som har skjedd, også selvkritiske, vil jeg tro.

Bjarne Jensen som er økonomiprofessor ved Høgskolen i Hedmark og tidligere direktør i Kommunekreditt, kaller dagens OPS-modell for sløsing med offentlige midler i milliardklassen. Jeg tror kanskje det er verdt å lytte til flere enn dem som deler av opposisjonen her har valgt å lytte til. Jeg synes kanskje særlig at et parti som Fremskrittspartiet, som veldig ofte sier at de er kritiske til sløsing med skattebetalernes midler, kanskje burde være ekstra påpasselige med hvordan offentlige midler blir brukt, og særlig gå litt nærmere inn på ulempene ved OPS-prosjekter av denne typen.

Gunvald Ludvigsen (V) [18:13:55]: Venstre sitt syn i denne saka går fram av merknaden som vi og Kristeleg Folkeparti står saman om.

Eg skal kort gjere greie for dette synet. Vi er ikkje prinsipielt motstandarar av OPS-finansiering innanfor helsesektoren, men vi meiner at dette er ein modell som høver betre t.d. for bygging av omsorgsboligar og bu- og behandlingssenter, slik det har vore gjort i kommunar som Drammen og Ullensaker, eller for pasienthotell og parkeringsanlegg. Vi meiner heilt klart at framtidige investeringar til utbygging av offentlege sjukehus skal vere eit offentleg ansvar, med ei framdrift i utbygginga som er basert på dei til kvar tid gjeldande løyvingsrammer, som Stortinget fastset.

Vår konklusjon er at vi ikkje støttar forslaget som er fremja her.

Statsråd Sylvia Brustad [18:15:30]: Det ligger i foretaksmodellen at de regionale helseforetakene har et helhetlig ansvar for investeringer og drift. Det betyr at de, som kjent, har beslutningsmyndighet til å vurdere og prioritere investeringsprosjektene i regionen, og til å igangsette enkeltprosjekter. Videre er det selvfølgelig en forutsetning at investeringsprosjekter planlegges, slik at framtidige kostnader kan håndteres innenfor regionens samlede ressursrammer.

Jeg er glad for å registrere at alle komitemedlemmene er enige om at det i hovedsak er et offentlig ansvar å sørge for sjukehusutbygging. Og jeg vil si at offentlig finansiert sjukehusutbygging i høy grad har skjedd etter sjukehusreformen i 2002. Det er investert for om lag 30 milliarder kr i løpet av reformens fem første år, og investeringsaktiviteten i norske sjukehus har vel aldri vært høyere enn det den faktisk er nå. 30 milliarder kr tilsvarer de samlede investeringene ved norske sjukehus på hele 1990-tallet, den gang i fylkeskommunal regi.

Det er riktig at de største utbyggingene nå skjer ved Nye Ahus og St. Olavs Hospital. Store ressurser har vært kanalisert til disse prosjektene. Jeg vil også minne om at disse to prosjektene er norgeshistoriens to største landbaserte prosjekter, på til sammen 20 milliarder kr, eller fem operabygg. Likevel har det vært penger også til å gjennomføre en rekke andre litt mindre utbygginger. Som eksempler på prosjekter som er ferdigstilt eller under gjennomføring, kan jeg liste opp: utbygging ved Ringerike sykehus, ny nordfløy ved Sykehuset Asker og Bærum, 6. byggetrinn i Vestfold, byggetrinn 1 i Lillehammer, stråleterapibygg og eget forskningsbygg ved Radiumhospitalet, kreft- og isolatsenter ved Ullevål, laboratoriebygg ved Haukeland, nytt akuttmottak i Stavanger og fase 1 ved Nordlandssykehuset, for å nevne noe.

I tillegg kommer en rekke investeringsprosjekter knyttet til Opptrappingsplan for psykisk helse og store og små oppgraderinger ved landets sjukehus. Jeg vil understreke at alle investeringer ikke kan gjennomføres samtidig. Å bruke privat finansiering for å gjennomføre alle investeringsbehov og ønsker samtidig vil også kunne skape press i økonomien.

Begrepet «Offentlig Privat Samarbeid», OPS, er svært vidt, og omfatter mange ulike former for samarbeid mellom offentlig og privat sektor. OPS-prosjekter er ikke i strid med helseforetaksloven. Helseforetakene kan imidlertid ikke inngå avtaler med private utbyggere hvor det i det alt vesentlige er slik at den økonomiske risikoen er overført til leietaker. I slike leieavtaler har leietaker i realiteten kjøpt bygget og finansiert det i det private markedet. Det er å sammenlikne med å ta opp langsiktige lån i det private markedet, noe helseforetakene ikke har anledning til. Det er mulig å inngå leieavtaler uten slike bindinger, men disse vil som regel være knyttet til utbygginger hvor utbygger selv kan fortsette å bruke bygget etter at leieperioden er utløpt. Eksempler på slike OPS-prosjekter er parkeringsanlegg og sjukehotell. Dette begrenser i realiteten muligheten for å inngå OPS-prosjekter når det gjelder sjukehusutbygginger.

Alle investeringsprosjekter i helseforetak, også mulige OPS-prosjekter, skal være vurdert og prioritert innenfor en helhetlig faglig og økonomisk ramme, og de skal være innarbeidet i de regionale helseforetakenes overordnede planer og budsjetter. Prosjekter over 1 milliard kr må legges fram for departementet før de settes i gang, dette for å sikre den overordnede nasjonale styringen.

OPS-avtaler kan også gi risiko for at prioriteringer blir forskjøvet. Nettopp derfor er det lagt vekt på at mulige OPS-prosjekter må ivaretas innenfor ordinære rammer og prioriteringer for ikke å binde opp framtidige budsjetter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre framhever i sine merknader at

«en privat leverandør i et OPS-prosjekt har et helhetsansvar for kostnadene, både for drift og investeringer. En slik modell innebærer (…) at det gis insentiv til bedre kostnadskontroll».

Det er nettopp de samme incentivene som ligger i foretaksmodellen, ved at foretakene er gitt et helhetsansvar for drift og investeringer.

Jeg mener også at dette helhetsansvaret har hatt effekt. De regionale helseforetakene har etablert god styring og kontroll ved gjennomføring av utbygginger, og prosjekter i helseforetakenes regi er vedtatt og ferdigstilt innenfor vedtatte kostnadsrammer. Jeg vil også legge til at Regjeringa har varslet en opptrapping av foretakenes bevilgninger til investeringer med 1 milliard kr årlig og vil komme tilbake til dette bl.a. i budsjettet for 2008.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP) [18:20:38]: Undertegnede kan ikke bruke Klassekampen som et sannhetsvitne knyttet til private utbyggere, men jeg vil allikevel stille et spørsmål til statsråden.

På slutten av sitt innlegg sa statsråden at når det gjelder de offentlige utbyggingene, er det etablert kostnadskontroll, og de skjer innenfor vedtatte rammer. Nå har jeg vært i dette huset i noen år, og jeg husker godt da vi vedtok St. Olavs Hospital-utbyggingen, og siden har vi fått den saken x antall ganger tilbake igjen med stadig nye rammer knyttet til kostnadene.

Jeg antar at et sykehus er det som er inne i selve bygningskroppen. Selve bygningskroppen er ikke noe stort og komplisert prosjekt utover bl.a. det tekniske som skal inn, og det kan faktisk private gjøre like godt som det offentlige. Det ser vi når det bl.a. gjelder store oljeinstallasjoner og annet, at det private kan utføre det.

Spørsmålet mitt til statsråden er: Hva er det som er det store problemet knyttet til selve utbyggingen av huset, så lenge statsråden selv sitter med ansvaret for helheten og godkjenningen av den eventuelle utbyggingen? Hva er da så galt med at private kan være med og finansiere det?

Statsråd Sylvia Brustad [18:21:53]: I og med at representanten Nesvik nå først nevnte St. Olavs Hospital, vil jeg si at det er riktig at vi har hatt ganske betydelige utfordringer der fordi ting ikke har vært gjort slik de skulle blitt gjort i tidligere tider. Når det gjelder investeringer, kan jeg vise til fase 1 ved St. Olavs Hospital, som er det siste sjukehusprosjektet der Stortinget fastsatte kostnadsramma. Det prosjektet er nå gjennomført 600 mill. kr under den kostnadsramma som Stortinget la til grunn i 2001, slik at etter at staten overtok ansvaret for sjukehusene, er det blitt mer kontroll med investeringene i sjukehus.

Jeg mener at vi investerer og bygger svært mye i sjukehussektoren. Vi kommer til å bygge mer. Det er også en av grunnene til at Regjeringa har varslet at vi kommer til å trappe opp bevilgningene til investeringer, nettopp for å kunne bygge mer, modernisere mer og ikke minst kjøpe mer utstyr. Derfor mener ikke vi at hovedsvaret her er å gå inn for Offentlig Privat Samarbeid. Innenfor enkelte avgrensede områder er det mulig, men det er det regionene som må vurdere.

Presidenten: Harald T. Nesvik har bedt om ordet til nok en replikk.

Harald T. Nesvik (FrP) [18:23:03]: Jeg vil gjerne følge opp dette, fordi statsråden svarte ikke på spørsmålet mitt.

Spørsmålet mitt går på: Hva er det som er den store innvendingen mot å bruke også privat kapital i disse utbyggingene, nettopp fordi det skal forelegges for departementet. Alle utbygginger utover 1 milliard kr skal godkjennes av departementet før iverksettelse. Da har statsråden fortsatt både ansvar og kontroll med hva slags sykehus som etter hvert skal bygges. Når det gjelder St. Olavs Hospital, kan jeg bare nevne at summen først var 4,6 milliarder kr, så 7,5 milliarder kr, og nå er det ingen som vet hva sluttregningen kommer til å bli.

Apropos det med offentlige bygg og kostnadskontroll, så nevnte statsråden selv at sykehusinvesteringene tilsvarer fem operabygg. Ja, det er det jo ingen som vet, for vi ser jo stadig vekk at også kostnadene når det gjelder Operaen, øker. Det er et offentlig prosjekt – helt ute av kontroll når det gjelder det kostnadsmessige. Hva har man da å tape?

Statsråd Sylvia Brustad [18:24:04]: For det første tror jeg ikke det er riktig at utbyggingen av Operaen er ute av kontroll, ei heller økonomisk. Slik er det heller ikke med sjukehusa våre. Jeg fastholder at det aldri før har vært så god kontroll med sjukehusutbyggingene som det er nå, etter at staten overtok ansvaret for sjukehusa. Og vi bygger mer enn noensinne. Vi bruker mange milliarder mer nå enn vi gjorde da fylkeskommunene eide sjukehusa. Det er riktig, og det er nødvendig, for vi må også modernisere sjukehusa våre.

Innafor den foretaksmodellen vi har, er det begrenset hvor vi kan bruke OPS-samarbeid. Man kan gjøre det f.eks. når det gjelder parkeringsanlegg eller sjukehotell, men vi mener at det ikke er den beste løsningen, og det er heller ikke tillatt direkte i den formen for å utbygge store sjukehus. Jeg mener også det er viktig å si at vi ikke kan gjøre alt på en gang. Vi må ha en overordnet styring med hvordan vi faser inn de utbygginger vi nå skal gjøre. Regjeringa har varslet mer over de offentlige budsjettene. Jeg mener at vi på den måten skal kunne ivareta de nødvendige utbygginger i tida framover, uten at vi går inn på OPS når det gjelder bygging av vanlige sjukehus.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [18:25:49]: Det var med beklagelse jeg leste flertallsinnstillingen fra helse- og omsorgskomiteen i denne saken. Det virker på meg som om flertallet ikke har forstått hva forslaget går ut på, eller at de avviser det av ideologiske grunner med en heller svak argumentasjon.

OPS betyr Offentlig Privat Samarbeid, og vi vet jo av erfaring at de rød-grønne får piggene ut så fort private aktører nevnes, spesielt i sammenheng med helse- og omsorgssektoren. Derfor finner vi igjen velkjente argumenter om at private skal ha fortjeneste, sniking i køen og svekket styring i merknadene fra flertallet.

Forslaget som undertegnede sammen med Fremskrittspartiets medlemmer i helse- og omsorgskomiteen har fremmet, dreier seg om OPS-prosjekt i sykehusutbygging. Det hadde kanskje vært en styrke for saken om alle hadde forholdt seg til det.

Fordelene med OPS-prosjekt er at vi får billigere og raskere utbygging når utbyggingen kan planlegges uavhengig av årlige bevilgninger. Vi får bedre driftsvilkår og vesentlige driftsbesparelser når utbygging foretas av driftsansvarlig. Risikoen vil ligge hos det utførende private selskapet som mest kostnadseffektivt kan redusere nettopp denne risikoen. Vi vil få høy leveringssikkerhet når det offentlige betaler, først når anlegget er ferdig. Utbyggingskostnadene vil være kjent på forhånd, og den reelle risikoen for det offentlige vil bli prissatt.

Erfaringer fra England viser som nevnt at sykehusutbygging som OPS-prosjekt vil kunne gi en besparelse på rundt 5 pst. Hvis en ser på de stipulerte kostnadene for et nytt Østfold-sykehus på Kalnes i Sarpsborg, vil en slik besparelse utgjøre en kvart milliard kroner. Dette er bare ett av mange byggeprosjekt som er på beddingen innen sykehussektoren. Jeg spør meg selv: Er det fordi vi har det for godt her i landet og i hvert fall på papiret vasser i penger, at flertallet kan unne seg å si nei til en slik innsparingsmulighet?

Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen har nettopp kommet hjem fra India, og der var offentlig, privat virksomhet noe vi så utstrakt bruk av, med gode resultater, men så går jo India så det suser for tiden, med en årlig vekst på 8–9 pst.

Flertallet er av den oppfatning at sykehusutbygging utelukkende skal skje i offentlig regi. Det betyr i klartekst at en ikke ønsker disse mulige besparelsene. Det betyr videre at sykehusutbygging fortsatt må være avhengig av de årlige bevilgningene fra Stortinget. Vi vet igjen at disse bevilgningene begrenses av flertallets påståtte lojalitet til handlingsregelen, for å unngå overoppheting av norsk økonomi. Resultatet er at høyst nødvendig sykehusutbygging blir skjøvet ut i tid. Dette fører til at sykehusene må slite med gammel og uhensiktsmessig bygningsmasse, noe som til slutt går ut over muligheten for å drive en optimal og god pasientbehandling. Sykehuset Østfold var vel ett av de utbyggingsprosjekt som hadde kommet lengst da staten overtok ansvaret. Prosjektet er ett av de første sykehusutbyggingsprosjekt som skal følge nytt økonomiregime. Når det gjelder Sykehuset Østfold, er det slått fast at dagens bygningsmasse ikke kan holdes i drift lenger enn til 2012 uten at det er behov for bygningsmessige utbedringer for mellom 800 mill. kr og 1 milliard kr. Jeg forventer at flertallet sørger for at Helse Sørøst får tilført de ekstra midler det vil være behov for når muligheten for forsering av prosjektet med tilhørende besparelser avvises med tanke på et eventuelt OPS-prosjekt ved denne utbyggingen.

Et siste moment jeg vil ta med, er det som vi trekker fram i vårt forslag om at pensjonskasser og livselskap nå sitter på enorme pengesummer som de ønsker å plassere på en langsiktig måte med lav risiko for kapitalen, nettopp for å sikre framtidige pensjonsutbetalinger. Jeg vil be dem som nå sier nei til å åpne for muligheten for å investere disse pengene i fornuftig utbygging av sykehusbygg, om å tenke etter hva som er alternativet. Det vil etter min oppfatning være direkte tragisk hvis mulighetene begrenses til å investere i kjøpesenterutbygging eller investeringer i land som norsk næringsliv konkurrerer med. Jeg vil tillate meg å spørre om det nå kan være andre områder der flertallet vil vurdere muligheten for Offentlig Privat Samarbeid, slik at store deler av disse pensjonskronene kan investeres til beste for det norske folk.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.

(Votering, se side 2150)