Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:50:34]: Jeg vil også starte med å ønske statsråden godt nytt år.

Spørsmålet er som følger:

«NVE anslår byggekostnad for CO₂-renseanlegg på Kårstø til over 5 mrd. kr. Kostnaden pr. tonn CO₂ blir minst 700 kr. Dette er skyhøyt over tilsvarende kvotekjøp eller klimainvesteringer i andre land. Med utgangspunkt i 1990 har norsk industri allerede foretatt utslippsreduksjoner tilsvarende ca. 50 pst. av behovet for å møte norske Kyoto-forpliktelser.

Hva hindrer Norge fra å møte resten av Kyoto-forpliktelsene gjennom kvotehandel og investeringer i utlandet, dersom dette gir bedre kost/nytte enn nasjonale tiltak?»

Statsråd Helen Bjørnøy [11:51:23]: Regjeringens politikk er at utslippsforpliktelsen etter Kyotoprotokollen for perioden 2008–2012 skal oppfylles gjennom en kombinasjon av nasjonale tiltak og bruk av Kyoto-mekanismene, slik som protokollen legger opp til. En betydelig del av utslippsreduksjonene skal derfor skje gjennom nasjonale tiltak.

Regjeringen legger opp til en bred tilnærming for å redusere de nasjonale utslippene av klimagassene, og vil bl.a. komme tilbake til Stortinget med en melding om sektorvise klimahandlingsplaner våren 2007. Utslippsreduksjoner nasjonalt vil bidra til norsk oppfyllelse av Kyotoprotokollen. Dette er også sentralt i forhold til Regjeringens langsiktige målsetting om å redusere utslippene av klimagasser i Norge. At vi som nasjon viser vei i forhold til å få ned de nasjonale klimagassutslippene, er videre viktig for at Norge skal fortsette å være en pådriver internasjonalt på dette området.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:52:43]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg tolker det som statsråden sier, slik at det ikke ligger noe mer formelt i Kyoto-avtalen som hindrer oss fra eventuelt å følge opp resten av våre forpliktelser gjennom tiltak i utlandet, det være seg kvotekjøp eller direkte investeringer, men at det er Regjeringens ønske om å framstå som en pådriver, som gjør at man gjerne ønsker å gjøre mer i Norge enn det man ellers ville ha trengt å gjøre.

Når man ser på den politikken Regjeringen rent praktisk har ført så langt, at man skal gjennomføre rensing på Kårstø til en pris på 5 milliarder kr, med driftskostnader på 350 mill. kr i året, som blir et CO₂-tiltak på minimum 700 kr pr. tonn, så må man jo stille spørsmål ved om det da ikke finnes mange andre og langt bedre måter å oppfylle Kyoto-forpliktelsene på enn å gjøre det på Kårstø. Hva slags kost–nytte-vurderinger ble det foretatt fra Regjeringens side før man vedtok at Kårstø skulle være det satsingsprosjektet som man skulle bruke mest penger på?

Statsråd Helen Bjørnøy [11:53:47]: Jeg har lyst til å slå fast to ting. Den ene er at de globale klimautfordringene er så store at alle land må bidra, og derfor må hvert land både redusere utslippene nasjonalt og bidra globalt. I Norge har vi fattet vedtak knyttet til satsingsprosjektet på Mongstad, som også vil ha stor betydning som Norges bidrag til å utvikle en teknologi som bidrar til reduksjoner globalt.

Når det så gjelder Kårstø, er representanten Solvik- Olsen helt sikkert klar over at det foreligger en rapport fra NVE som nettopp henviser til disse tallene som representanten nevnte. Vi skal ha et stort møte nå den 26. januar, hvor vi nettopp inviterer alle ulike aktører til å komme med synspunkter og innspill for å sørge for at vi kommer oss enda lenger når det gjelder å bedre arbeidet med Kårstø. Vi hadde ønsket oss oppstart i 2009. NVE-rapporten sier at det ikke er realistisk. Da må vi jobbe med det før vi konkluderer.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:55:02]: Takk for svaret. Det er jo litt rart å se at Regjeringen først beslutter at Kårstø skal være det store renseprosjektet man begynner å bevilge penger til, og deretter tar runden og inviterer til dialog og prøver å finne ut hvordan man skal gjøre dette, og hvordan man skal få ned kostnadene.

Når det gjelder alternativ bruk av penger – altså hvis man først bestemmer seg for å bruke 5 milliarder kr, som Regjeringen åpenbart har gjort – finnes det sannsynligvis en rekke andre områder hvor man ville fått mye bedre miljø- og klimatiltak for den kostnaden enn på Kårstø. Det er nok å se på investeringsmuligheter i utlandet eller å bruke penger på å framskynde Mongstad og Tjeldbergodden. Statsråden nevner jo aldri Tjeldbergodden som et godt klimatiltak, men det foreligger jo der større ambisjoner enn dem Regjeringen har for Mongstad, og det er ingen som er uenig i det som skjer på Mongstad.

Når man ser at selskapet Entro, som også har CO₂-løsninger på en alternativ måte på andre områder, ikke engang får svar på sine henvendelser, verken til miljøvernministeren eller til de rød-grønne partiene, må man nesten spørre: Vil Regjeringen i hvert fall prøve å få til et møte med Entro for å høre hvilke løsninger de har på andre områder?

Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Helen Bjørnøy [11:56:14]: Selvfølgelig er Regjeringen opptatt av å få mest mulig oljeutslippsreduksjoner igjen for de investeringene som gjøres. Samtidig må vi altså ikke være fastlåst i synet på at utslippsreduksjonene skal tas i alle andre land, alle andre steder. Vi har en forpliktelse til å sørge for utslippsreduksjoner i Norge. Norge har et særlig ansvar – fordi vi er et av verdens rikeste land, og fordi vi ligger i front i forhold til ny teknologiutvikling – for nettopp å sørge for å videreutvikle teknologier som også kan komme andre land til gode. Det er akkurat den kombinasjonen Regjeringen er opptatt av, å sørge for at Norge nå får en politikk som både får til utslippsreduksjoner hjemme og utvikler en teknologi som kan anvendes både hjemme og i en internasjonal sammenheng.

Så er det jo heller ingen overraskelse at Fremskrittspartiet ikke støtter de miljøpolitiske tiltakene som er framtidsrettet.