Torbjørn Hansen (H) [13:02:40]: Jeg vil starte med å ønske landbruks- og matministeren godt nytt år. Jeg håper han har hatt en lang og god juleferie.

Mitt spørsmål til statsråden er:

«Delingsforbudet i jordloven er et kraftig inngrep i eiendomsretten. Grunneiere som over generasjoner har bygget opp eiendommen, får reduserte muligheter til å realisere de reelle verdiene på bruket. I brev 6. desember i fjor utdyper statsråden hvordan delingsforbudet skal praktiseres. Der fremgår det bl.a. at delingsforbudet skal tolkes strengere når det gjelder oppføring og fradeling av kårboliger.

Hvordan vil en strengere praktisering påvirke verdiene, omstillingsevnen og investeringsviljen i jordbruket?»

Statsråd Terje Riis-Johansen [13:03:25]: Jeg er opptatt av at landbrukseiendommene representerer ressurser som kan utnyttes i næringssammenheng og som bosted, og jeg mener at lovgivning og praksis bør legge opp til en langsiktig forvaltning i tråd med dette. Eiendommen kan da ikke ses isolert som et kapitalobjekt på grunneierens hånd, slik representanten Hansen synes å legge til grunn når han snakker om eierens «muligheter til å realisere de reelle verdiene på bruket».

Når eiendommens verdi ligger i utnyttelsesmulighetene i næringsøyemed, anser jeg delingsforbudet i jordloven som en viktig forutsetning for å holde ressursene på gården samlet. I alminnelighet er en samlet utnytting av eiendommens ressurser avgjørende for å sikre verdiskaping, levende bygder og robuste lokalsamfunn. Selvsagt kan det i noen tilfeller også skapes verdier ved fradeling. Slik loven i dag er utformet, kan det etter søknad og etter en konkret vurdering foretatt av kommunen gis dispensasjon fra delingsforbudet. Dette er en løsning som sikrer at ressursene kan deles fra dersom det er samfunnshensyn som tilsier det. Gjeldende ordning er i samsvar med den løsningen Stortinget la til grunn da spørsmålet om opphevelse av delingsforbudet ble behandlet i Stortinget i fjor sommer, og som også ble berørt i debatten i Stortinget i forbindelse med endringer i jordloven i november i fjor.

Landbruket har gjennomgått en betydelig endring de siste årene, og det er bl.a. helt nødvendig å se nøye på kostnadssiden ved det å eie og drive gård. Betydelige kostnader knytter seg til å bygge og holde ved like bolighus og annen bygningsmasse. Samtidig innebærer endringer innen landbruket og innen samfunnet ellers at behovet for kårboliger ikke er like stort i dag som f.eks. for 20 år siden. Samlet innebærer dette at samtykke til å oppføre ny kårbolig bare bør gis dersom det ikke er tvil om at kårboligen er nødvendig av hensyn til driften av gården i forbindelse med generasjonsskifte. Hvis en først har kommet til at kårboligen er nødvendig av hensyn til driften, bør det som en konsekvens av dette ikke gis tillatelse til å dele huset fra for å oppnå en kortsiktig gevinst i form av salg av bolig- eller fritidseiendom.

Jeg er klar over at salg av kårboligen som selvstendig bolighus eller som fritidshus i mange tilfeller vil kunne gi eieren en realisasjonsverdi som er høyere enn verdien huset har som del av landbrukseiendommen. Dette er etter mitt syn ikke avgjørende for vurderinga av hvordan delingspraksis bør legges opp. En kårbolig som er nødvendig for driften, kan ikke ses som et alminnelig bolig- eller fritidshus, eller som en kapitalverdi som kan brukes for å realisere nye prosjekter. Kårboligens verdi ligger i det bidraget den gir til jevn drift i forbindelse med generasjonsskifte. Dersom kommunen har foretatt en riktig vurdering av behovet for kårbolig da boligen ble oppført, taler det for at det ikke gis tillatelse til å fradele boligen med mindre behovet over tid har endret seg vesentlig.

Representanten Hansen viser til et brev av 6. desember i fjor. Jeg er noe usikker på hvilket brev dette dreier seg om. Mitt syn går imidlertid fram av mitt brev til kommunene, fylkeslandbruksstyrene, fylkesmennene og Statens landbruksforvaltning datert 21. desember 2006. Det samme er klart forutsatt i forarbeidene til delingsforbudet, og det er lagt til grunn for langvarig og fast praksis. Denne praksis sikrer verdiene for næringsutøvelsen. Omstillinger og investeringer er knyttet til privatøkonomiske avveininger, men bør som hovedregel ikke baseres på fradeling av ressurser som er nødvendige for driften av gården.

Torbjørn Hansen (H) [13:07:16]: Brevet jeg har omtalt i mitt spørsmål, har som overskrift: «Om praktisering av delingsbestemmelsen og om endringer i jordloven og opphevelse av seks lover». Min kopi er datert 6. desember. Men jeg tror statsråden har svart på riktig brev, for å si det slik.

Jeg synes det er noe påfallende å registrere Senterpartiets manglende engasjement for den enkelte bondes eiendomsrett og manglende tillit til den enkelte bondes evne til å vurdere hva som er godt eller dårlig for sitt bruk. Delingsforbudet som prinsipp bygger på en holdning om at det ikke er grunneier, men samfunnet som er nærmest til å vurdere hva som er en best mulig utnyttelse av eiendommen for framtiden. Det mener jeg er en degradering av bondens egen styringsrett.

Men dette er også et spørsmål i forhold til jordbruket, for kapitaltilgang er avgjørende for å kunne satse framtidsrettet, og det er klart at delingsforbudet reduserer mulighetene for økt kapitaltilgang i jordbruket.

Har Regjeringen gjort anslag på hvor store verdier norske bønder taper på dette inngrepet i eiendomsretten? Eventuelt: Hvor mye ville verdiene potensielt ha økt for bøndene dersom delingsforbudet ble opphevet?

Statsråd Terje Riis-Johansen [13:08:27]: Det er mulig å forstå representanten Hansens resonnement ut fra Høyres tenkning rundt landbrukspolitikken. Når fokuset er så tydelig på kapitaltilgang, blir dette enda tydeligere. For når Høyre gjennom budsjettbehandlinga i Stortinget velger det de gjør i forhold til kapitaltilgang opp mot jordbruket, er det lett å se at man må ty til andre midler for å skaffe jordbruket kapital.

Regjeringa har valgt en offensiv linje i jordbruksoppgjøret og et nivå i forhold til jordbruket som gjør at det skal være mulig å utvikle jordbruket uten å måtte ty til kortsiktige gevinster i form av denne type realisasjon. Jeg konstaterer at Høyres strategi er motsatt, det er snakk om å kjøre betydelige innstramninger i form av kapitaltilgangen gjennom næringsavtalene, og samtidig oppfordre til realisasjon av kapital i form av de verdiene som gården har som en del av driftsgrunnlaget.

Torbjørn Hansen (H) [13:09:30]: Jordbruket er under betydelig omstilling. Det går ut tusenvis av årsverk hvert eneste år. Det er klart at det er mange bønder som må gjennom en omstilling og gå ut av næringen som følge av den omstillingen som er i jordbruket og den rasjonaliseringen som skjer der. Da mener jeg at det er urimelig at de som går ut av jordbruket, ikke får realisert de verdiene som ligger på bruket, som følge av reguleringsbestemmelsen som Regjeringen strammer inn.

På slutten av brevet skriver statsråden at han er opptatt av flere problemstillinger knyttet til konsesjon. Det står i brevet at departementet har satt i gang arbeid både med boplikt og med priskontroll. Boplikt og priskontroll er andre sterke inngrep i eiendomsretten som hindrer grunneierne i å utnytte verdier som er på bruket. Høyre ønsker på sin side å oppheve hele konsesjonsloven.

Mitt spørsmål er: Hva er Regjeringens utgangspunkt og mandat for det iverksatte arbeidet knyttet til boplikt og priskontroll, og hvilken retning og framdrift kan vi forvente når det gjelder dette arbeidet med å stramme inn eiendomsretten?

Statsråd Terje Riis-Johansen [13:10:42]: Mitt utgangspunkt er en helhetlig tenkning rundt landbrukspolitikken. Det betyr at vi gir dem som driver med landbruk i Norge, muligheter innenfor et politisk rammeverk som består av importvern, et lovverk og en vilje til å bruke budsjettoverføringer for å betale for fellesgoder som blir produsert av det norske landbruket. Det er et pluss som det norske landbruket er gitt, og som det politiske miljøet i Norge – regjering og storting – kunne valgt å la være å gjøre. Innenfor det ligger det føringer fra storsamfunnet i forhold til at en ønsker en gitt utvikling av landbruket, og det å legge noen premisser i forhold til hvordan man ønsker utviklinga når det gjelder eiendomsstruktur, tunløsninger og hvordan det skal se ut på bygda, og også forholdet mellom bolig og næringsvirksomhet, er en del av en helhetlig tenkning rundt landbrukspolitikken.

Presidenten: Den ordinære spørretimen er over, og dagens kart er dermed ferdigbehandlet.

Forlanger noen ordet i henhold til forretningsordenens § 37 a før møtet heves? – Møtet er hevet.