Sonja Irene Sjøli (H) [12:59:51]: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helse- og omsorgsministeren:

«Ventelistetall fra Norsk pasientregister for 2. tertial 2006 viser at ventetiden innenfor psykisk helsevern har økt. Den gjennomsnittlige ventetiden for barn og unge som trenger psykisk helsevern, er 96 dager. Dette er en alarmerende utvikling.

Kan statsråden redegjøre for omfanget av ledig kapasitet hos private avtalespesialister og andre private aktører innenfor psykisk helsevern, og gi en vurdering av hvordan private aktører kan bidra til redusert ventetid for pasienter?»

Statsråd Sylvia Brustad [13:00:32]: La meg først si at jeg er enig med representanten Sjøli i at det er altfor lang ventetid for barn og unge som venter på å få hjelp av psykiatrien. Det gav jeg også uttrykk for i svar på et spørsmål fra representanten Lønning i spørretimen 1. mars i år.

Ventetida for dem som har påbegynt behandling, har økt, som representanten påpeker, fra 86 dager i 2. tertial 2005 til 96 dager på samme tidspunkt i år. Men antallet behandlinger har økt fra 4 572 til 5 002 i samme periode. Det kommer altså stadig flere barn og unge til. Jeg mener det er positivt at flere barn som trenger det, får behandling for psykiske lidelser, men jeg er også helt enig i at ventetida må ned. Og vi må prøve å kombinere begge de to tingene.

Regjeringa vil på den bakgrunn styrke retten til helsehjelp for barn og unge ved å innføre en særskilt ventetidsgaranti. I desember 2005 satte jeg som kjent ned en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å utforme en ordning med en særskilt ventetidsgaranti for barn og unge. Den skulle også foreslå hvordan retten til helsehjelp for barn og unge med rusavhengighet eller psykiske lidelser kan styrkes. Arbeidsgruppa leverte sin enstemmige innstilling i juni 2006, og den har vært på høring med frist 1. november i år. Innføring av ventetidsgaranti krever endring av lov om pasientrettigheter, slik at saken vil bli forelagt Stortinget.

Vi hadde en omfattende debatt om bruk av avtalespesialister i Stortinget for en knapp uke siden. Der slo jeg fast at privatpraktiserende avtalespesialister er en verdifull ressurs og en vesentlig del av spesialisthelsetjenesten. Jeg sa også at ordninga skal bevares og videreføres. Regjeringa ønsker å legge til rette for at vi får en god oppgavefordeling mellom avtalespesialister og helseforetakene, og vi vil sikre likeverdig tilgjengelighet til spesialisthelsetjenester. Jeg vil nå sette i gang et utrednings- og utviklingsarbeid for å integrere avtalespesialistene på en bedre måte i de regionale helseforetakenes sørge for-ansvar.

Representanten Sjøli ber meg redegjøre for omfanget av ledig kapasitet hos avtalespesialister og andre private aktører innenfor psykisk helsevern.

En pasienttelling fra 2000 viste at 4,2 pst. av barn og unge som ble behandlet i psykisk helsevern, fikk denne behandlinga av avtalespesialister. Jeg kan fort bli enig med representanten i at disse tallene er gamle. Jeg vil derfor vurdere om barn og unge skal omfattes av en ny pasienttelling neste år, slik at vi får en bedre oversikt over tilbudet. Jeg synes ikke dette er tilfredsstillende.

Faktum er at departementet pr. i dag ikke har oversikt over ledig kapasitet hos avtalespesialister og andre private aktører innenfor psykisk helsevern. Vi arbeider derfor med å forbedre rapporteringsopplegget for private avtalespesialister. I rammeavtalen mellom regionale helseforetak og profesjonsforeningene er partene bl.a. enige om at informasjon om avtalespesialistenes ventetid skal være tilgjengelig for pasientene. Det er det slett ikke alltid i dag.

Antall årsverk i avtalepraksis har vært stabilt siden 1998 og er i 2005 på 173 psykiatere og 412 psykologer. Vi kjenner ikke til hvor mange som behandler barn og unge, og hvor mange som behandler voksne.

Som jeg tidligere har opplyst i Stortinget, kjenner jeg ikke til at det er stor pågang for å etablere nye tilbud innen psykisk helsevern for barn og unge. Antallet i dag er meget beskjedent. Eventuell ledig kapasitet i foretakene skal utnyttes best mulig, bl.a. gjennom god arbeidsdeling i og mellom sjukehusene. Det er de regionale helseforetakenes ansvar å sørge for dette. Målet er at vi skal utnytte kapasiteten i det psykiske helsevern i offentlig sektor langt bedre enn vi gjør i dag, slik at barn og unge får raskere behandling.

Jeg vil legge til: Det er slik at Regjeringa er opptatt av å bruke også de private avtalespesialistene mer, i den grad det er rom for det, for å hjelpe barn og unge.

Sonja Irene Sjøli (H) [13:04:39]: Jeg takker statsråden for svaret.

Det er positivt at statsråden ønsker å utnytte eventuell ledig kapasitet hos private psykologer og psykiatere. Vi vet at det er ledig kapasitet, og det er bra at man får det kartlagt og utnytter den muligheten som det kan gi. For det er jo meningsløst at barn og unge skal stå i kø i månedsvis, hvis det er ledig kapasitet hos de private aktørene.

Høyre mener at psykisk syke barn og unge må ha samme rett til behandling hos private som sykmeldte. Jeg har lyst til å spørre statsråden om det. Er hun enig i at de bør ha den samme rett som sykmeldte til å få et behandlingstilbud fra private, dersom det kan gi raskere hjelp? Jeg har registrert at man i budsjettet har satt av en del millioner til voksne som er sykmeldte for psykiske lidelser, til behandling hos private. Kan det samme skje for barn?

Statsråd Sylvia Brustad [13:05:48]: Jeg tror det viktigste grepet overfor barn og unge er å utnytte hele den kapasitet vi har, det være seg i det offentlige, der jeg mener at det er noe å gå på, eller, i den grad det også er det der, i det private. Det er det vi nå prøver å kartlegge. Så er det selvfølgelig viktig at vi bruker penger på dette. Så er det viktig, og det er derfor Regjeringa foreslår det, at vi får en særskilt ventetidsgaranti for barn og unge.

Jeg er helt enig med representanten Sjøli i at det er meningsløst at barn og unge skal vente så lenge. Og det er meningsløst at før de kommer inn i den køen, er det veldig mange som har ventet både måneder og år. Slik skal vi ikke ha det. Det er derfor vi også er utålmodige etter å behandle barn og unge litt annerledes enn det vi gjør når det gjelder voksne, for å forebygge at de skal slite med dette resten av livet. Så her er jeg åpen for gode forslag til hvordan vi skal gjøre det. Men det viktigste grepet fra vår side, i tillegg til penger og å utnytte kapasiteten, er at vi får en særskilt ventetidsgaranti, for på den måten å kutte ventetida ytterligere.

Sonja Irene Sjøli (H) [13:06:50]: Jeg er litt opptatt av dette med ventetidsgarantien.

I Aftenposten 11. januar i år uttalte statsråden at det var fullstendig uakseptabelt at barn og ungdom med psykiske lidelser skulle vente tre måneder på behandling. Tidligere har jo statsråd Halvorsen uttalt at alle barn bør få hjelp innen én måned. Jeg er kjent med at statsråd Brustad i juli sendte ut et høringsforslag der det foreslås at barn og unge skal ha rett til vurdering etter ti dager, og rett til behandling etter 90 dager. Statsråd Brustad foreslår altså en ventetidsgaranti med en like lang ventetid som den hun i januar mente var helt uakseptabel. Da har jeg lyst til å spørre: Hva er det som har skjedd på veien, når statsråden nå mener at tre måneder er akseptabelt?

Statsråd Sylvia Brustad [13:07:46]: Jeg mener ikke at det er noe mål at barn og unge skal vente i tre måneder. Det er jo bakgrunnen for at jeg har tatt det initiativet jeg har gjort for å redusere ventetida. I det intervjuet i Aftenposten fra tidligere i år har jeg i hvert fall – uten at jeg har det foran meg – presisert at når vi snakker om 90 dager, så er det et gjennomsnitt. Det betyr at det ikke bare er slik at barn venter i tre måneder, men mange venter også i seks måneder og opptil et år etter at de har kommet inn i køen. Hvis vi da legger til det de har ventet på forhånd, ville det ha vært en betydelig forbedring å få alle garantert innenfor tre måneder, når vi vet at det er mange som venter mye lenger – så lenge vi snakker om gjennomsnittstall. Men dette får vi rikelig mulighet til å diskutere når vi kommer med saken til Stortinget, og vi får presentert vårt endelige forslag. Men jeg opplever at vi har samme mål, og da tror jeg også det er mulig å finne gode løsninger.