Ola T. Lånke (KrF) [13:18:40]: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kultur- og kirkeministeren:

«I forbindelse med diskusjonen om gjenoppbygging av det gamle Steinmeyer-orgelet i Nidarosdomen er det oppstått uklarhet omkring ansvarsforholdet. I brev fra Kultur- og kirkedepartementet til Riksantikvaren fraskriver departementet seg ansvaret for denne orgelsaken. Det er kjent at det unike orgelet fra 1930, som fortsatt fungerer som hovedorgel i nasjonalhelligdommen, er i en elendig forfatning og trenger restaurering.

Hvordan vurderer statsråden orgelsaken, og hva vil han gjøre for å finne en løsning?»

Statsråd Trond Giske [13:19:23]: Departementets brev, som representanten Lånke viser til i sitt spørsmål, er svar på en henvendelse fra Riksantikvaren der departementet er bedt om å klargjøre hvem som er eier av Nidaros domkirke med inventar, herunder Steinmeyer-orgelet. Departementet har i sitt svar lagt til grunn at Nidarosdomen står i en særstilling i rettslig forstand, men at det etter departementets oppfatning ikke er nødvendig å ta stilling til hvem som har eiendomsretten til kirkebygningen med inventar i denne sammenhengen.

Som i all kirkeforvaltning vil man måtte skjelne mellom eiendomsspørsmålet og hvem som har det forvaltningsmessige eller det økonomiske ansvaret for kirkebyggene og deres inventar.

Det sentrale spørsmålet i denne saken er ikke hvem som eier Steinmeyer-orgelet, men hvor det forvaltningsmessige ansvaret for å utarbeide planer for en eventuell restaurering eller gjenoppbygging av orgelet ligger.

Departementet er av den oppfatning at Trondheim kirkelige fellesråd, gjennom sitt generelle forvaltningsansvar for kirkene i Trondheim, også har ansvar for inventar og utstyr i Nidarosdomen, herunder katedralorgelet. Det synes også å samsvare med forståelsen i Trondheim kirkelige fellesråd, som senest i møter i mars og juni dette året har fattet vedtak om videre framdrift i orgelsaken. Av vedtakene framgår det at fellesrådets framdriftsplaner forutsetter tett kontakt med Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider, som på vegne av staten har det forvaltningsmessige ansvaret for kirkens antikvariske vedlikehold, og for øvrig med Riksantikvaren og Nidaros’ biskop. Jeg er forberedt på at fellesrådet i Trondheim på et gitt tidspunkt kan ønske å bringe saken fram for departementet, og vil selvsagt ta stilling til en slik henvendelse dersom den skulle komme.

Ola T. Lånke (KrF) [13:21:05]: Først må jeg få benytte anledningen til å gratulere statsråden med vel overstått jubileumsfeiring! Så takker jeg for svaret, som på et vis var litt mer klargjørende enn de brevene som har gått i saken. Likevel vil jeg gjerne gå litt videre.

Jeg går ut fra at statsråden også er enig i at Nidarosdomen i framtiden skal være Norges nasjonalhelligdom og ikke betraktes på linje med hvilken som helst annen kirke i landet. Spørsmålet gjelder så gjenreising av dette kanskje største orgelet i Nord-Europa – vi snakker om et betydelig kulturminne. Det ble bygd foran 900-årsjubileet for slaget på Stiklestad. Den gang stod staten og departementet både ansvarlig for gjenoppbyggingen og var med og finansierte deler av dette orgelet sammen med private givere. Så uansett jus og departemental defineringsmakt: Politisk kan vel ikke departementet fraskrive seg ansvaret for dette klenodiet (presidenten klubber), for at det blir satt i stand for framtidig bruk? Det griper voldsomt inn i arkitekturen … (Presidenten klubber igjen.) Vil statsråden bekrefte at departementet vil svare ja når henvendelsen eventuelt kommer fra kirkelig fellesråd?

Presidenten: Presidenten må be om at representanten respekterer tida!

Statsråd Trond Giske [13:22:27]: Representanten Lånke trenger ikke benytte veldig mye tid til å overbevise meg om at Nidarosdomen står i en helt spesiell stilling i norsk kirkehistorie og norsk historie. Staten har tatt et stort ansvar gjennom restaureringsarbeidene, og faktisk også gjennom et driftstilskudd, slik at Nidarosdomen er en av de få kirkene i Norge som har et tilskudd direkte fra statsbudsjettet.

Poenget her er: Hvem sitter i førersetet rundt en eventuell restaurering av Steinmeyer-orgelet? Det må være Trondheim kirkelige fellesråd. Det er klart at det kan komme – sikkert ikke overraskende – en søknad om penger til støtte av prosjektet. Da må vi ta stilling til det. Det er sikkert litt avhengig av hvordan hele finansieringspakken ser ut. Det har jo skjedd veldig mye på det kirkeøkonomiske området siden de eksemplene som Ola T. Lånke viste til, så her er det de lokale fellesrådene som har ansvaret.

Ola T. Lånke (KrF) [13:23:32]: Jeg takker for svaret, som jeg forstår langt på vei er imøtekommende, allerede før søknaden har kommet. Jeg tar i hvert fall svaret som et veldig positivt signal om at man gjerne imøteser en slik søknad. Jeg er innforstått med at Trondheim kirkelige fellesråd har ansvaret for å føre prosessen. Det er ikke det vi spør om.

Da orgelet i Oslo Domkirke skulle restaureres, vet vi at departementet var tungt inne med mange millioner kroner – jeg tror det var 5 mill. kr til støtte i gjenreisningen av orgelet der. Den gang stod tidligere kirke- og undervisningsminister Gudmund Hernes fram og blåste i to orgelpiper – i hvert fall ifølge Aftenposten fra den gang, og jeg tror det ble kalt et glansnummer fra Hernes’ side – for å demonstrere at staten ville være med og ta ansvar for dette. Kan vi få se at statsråd Giske også gjør det samme, at han står og blåser i orgelpiper fra Steinmeyer-orgelet, for å demonstrere at staten vil være med på laget og ta sin del, slik at vi endelig får gjenreist dette fantastiske klenodiet?

Statsråd Trond Giske [13:24:28]: Jeg som kommer fra en familie full av kirkeorganister, skjønner jo betydningen av dette. Om jeg skal blåse i kirkeorgelpipene eller om jeg kanskje heller i stedet skal prøve tangentene, får vi nå se på, dersom det blir et slikt restaureringsprosjekt.

Jeg er glad for representanten Lånkes engasjement i saken. Jeg håper at de lokale kirkemyndigheter tar det ansvaret de har. Så skal selvsagt departementet samarbeide på best mulig måte for at Nidarosdomen skal framstå i den prakt som vår nasjonalhelligdom bør framstå i.