Hans Olav Syversen (KrF) [12:16:27]: «Fra 2001 til 2004 ble det gjennomført et forskningsprosjekt ved Rettsmedisinsk institutt som undersøkte årsakene til plutselig død hos små barn. Prosjektet foreslo forbedrede rutiner for undersøkelser ved plutselig død i sped- og småbarnsalder. I slike tilfeller er grundige undersøkelser viktig både for å gi foresatte god informasjon og for å ivareta rettssikkerheten til barna. Prosjektets anbefalinger har fått støtte fra flere faginstanser.

På hvilken måte vil Regjeringen følge opp anbefalingene?»

Statsråd Knut Storberget [12:17:09]: Barn som utsettes for vold, berører oss alle. Når det er de aller minste, berører dette oss desto sterkere, ikke minst når det gjelder vold som begås av omsorgspersoner som barnet er nærmest knyttet til og helt avhengige av. Mitt utgangspunkt er helt klart: Små barn har et ubetinget krav på vern mot overgrep og full rettssikkerhet.

Vårt lovverk og våre organisatoriske systemer er ikke laget med tanke på interessekonflikter mellom barna og deres foreldre. Dette er vanskelige og kompliserte saker. Den rapporten som representanten Syversen nevner, representerer et viktig arbeid og viser hvor vanskelig spørsmålet om tidlig sped- eller småbarnsdød er. På den ene siden står hensynet til å få klarhet i de faktiske omstendighetene når et barn dør. På den andre siden har man hensynet til omsorgspersoner i sorg. Begge hensynene må ivaretas når anbefalingene i rapporten fra Barnedødsårsaksprosjektet skal følges opp. Som på så mange av de vanskelige livsområdene er vi også her avhengige av samarbeid og åpen dialog for å finne fram til de gode løsningene som ivaretar både helsemyndighetenes og justissektorens kompetanse og ansvar.

Regjeringa jobber for tida med en tiltaksplan for å løfte bl.a. spørsmålet om vold i nære relasjoner. Mange av de tiltakene som vi ser på, vil også være relevante i forbindelse med barn, bl.a. spørsmål om ressurssituasjonen, bemanningen ute i politidistriktene, egne team og spørsmål som denne arbeidsgruppen har tatt opp.

For min del tok jeg i vår, som en del av oppfølgingen av Barnedødsårsaksprosjektet, initiativ til en bredt anlagt kartleggingskonferanse som ble avholdt 10. mai, om barn som utsettes for vold i familien, med deltakelse fra både Riksadvokatembetet, Politidirektoratet, Barneombudet, Ullevål sykehus, Rettsmedisinsk institutt, politiet og andre som har oppgaver knyttet til barn. Et av formålene med konferansen var å se nærmere på ulike instansers oppgaver ved uventet spedbarnsdød, og hvordan man i samarbeid kan fremme løsninger som bl.a. ivaretar rettssikkerheten for små barn i denne forbindelsen, herunder vurdere innføring av dødsstedsundersøkelse som obligatorisk ordning.

Denne konferansen vil nå bli fulgt opp og sett i sammenheng med arbeidet til en annen arbeidsgruppe, nedsatt av Helse- og omsorgsdepartementet, som vurderer konklusjonene og forslagene til løsninger som framkom i rapporten fra Barnedødsårsaksprosjektet. Jeg har fått opplyst at arbeidet til denne gruppen vil bli ferdigstilt med det første og overlevert helse- og omsorgsministeren, som vil ha det primære ansvaret for oppfølgingen i det videre arbeidet. Jeg vil derfor avvente denne rapportens ferdigstillelse og den videre behandlingen i Helse- og omsorgsdepartementet, slik at man kan få en god kvalitetssikring av forslagene med tanke på å utvikle best mulig rutiner i arbeidet på et så følsomt og faglig vanskelig området som det vi taler om her, før jeg tar stilling til hvilken oppfølging vi skal ha.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:20:07]: Det er en viktig balansegang som justisministeren peker på i sitt svar. Samtidig er det vel ingen uenighet om – håper jeg – at vi først og fremst må ha barnets interesser for øyet. Slik situasjonen er nå, vet vi at vi har en rekke dødsfall blant små barn som kanskje ikke er blitt fulgt opp på en tilstrekkelig god nok måte.

Jeg er glad for at justisministeren snakket om at barn har et ubetinget krav på vern, og at deres rettssikkerhet skal ivaretas. Men også for foreldre i saker der det ikke har skjedd noe kriminelt, kan det være den beste trøst å få vite om årsaken til dødsfallet, slik at de dermed få ro når det gjelder akkurat det.

Mitt spørsmål er: Vil man sørge for at organiseringen av oppfølgingen ikke blir slik at man hindrer at det som kan synes å være kriminelle forhold, også kommer politi for øret?

Statsråd Knut Storberget [12:21:22]: Når det gjelder vold mot barn som ender så dramatisk som med dødsfall, mener jeg at det er avgjørende at man nettopp får avdekket eventuelle kriminelle forhold. Samtidig tror jeg faktisk at det er godt for mange foreldre, som representanten var inne på, å få vite om hva som var årsaken til det hele. Det betyr ikke at det ikke er vanskelig å vite hvordan vi skal gå inn i en situasjon som er så kritisk også for foreldrene. Man skal i hvert fall gjøre alt for å finne en god og riktig måte å tilnærme seg en familie som har opplevd dette, på. Jeg tror faktisk at det også kan bidra til at vi sikrer oss at vi får all den informasjonen vi skal ha, fordi de viktigste premissleverandørene og de som sitter på de viktigste faktaene i mange av disse sakene, er nettopp de nærmeste. Derfor vil det å ha en god dialog i mange av disse situasjonene være helt avgjørende.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:22:28]: Jeg er klar over at det er en arbeidsgruppe som nå er i sluttfasen med sitt arbeid. Vi har hørt at det kanskje er et litt ulikt syn på hvor en slik – hva skal vi si – oppfølgingsgruppe skal forankres. Mitt anliggende er at vi ikke må komme i en situasjon hvor den organisatoriske løsningen blir slik at den f.eks. ene og alene havner i helsevesenet, noe som vil gjøre at man av og til, dessverre, kan skjule seg bak taushetspliktsbestemmelser. Jeg vil gjerne ha statsrådens klare svar på om han er enig i at en slik organisatorisk løsning ikke må bli fasiten.

Statsråd Knut Storberget [12:23:19]: Vi skal i hvert fall ikke lage oss organisatoriske løsninger som gir aktørene inntrykk av at man har taushetspliktsregler som forhindrer dialog mellom bl.a. politi og helsevesen. Det vi ofte ser, er at taushetspliktsreglene, som mange påberoper seg, faktisk ikke er der, slik at man har lagd seg en skranke som kanskje kan være en god unnskyldning å ha for ikke å gjøre den jobben man faktisk skal gjøre.

Et veldig viktig element i oppfølgingen av disse rapportene og disse arbeidsgruppene er at vi har en organisering av dette som bidrar til at de som skal ha informasjon, faktisk får informasjon. Og jeg har ikke opplevd mange ganger at de som står i en slik vanskelig situasjon, har noe særlig imot at politiet også får informasjonen. Problemstillingen har heller gått på hvordan politiet og justissektoren har kommet inn i sakene, sjøl om vi heller ikke skal overdramatisere det forholdet. Mange foreldre som står i en vanskelig situasjon, føler at det egentlig handler om hvordan politiet møter dem, og ikke eventuelt når.