Jan Sahl (KrF) [13:11:13]: Jeg har følgende spørsmål til arbeids- og inkluderingsministeren:

«En kvinne på 70 år i Vesterålen søkte hjelpemiddelsentralen om lån av trimsykkel etter anbefaling fra ergoterapitjenesten i kommunen. Hun fikk avslag med begrunnelse at aldersgrensen for utlån av slikt utstyr er 26 år. Det virker svært urimelig at utlån av utstyr fra hjelpemiddelsentralen til opptrening er aldersbegrenset og ikke styrt etter behov.

Kan statsråden medvirke til at regelverket blir endret, slik at dokumentert behov gir grunnlag for lån av utstyr fra hjelpemiddelsentralen uavhengig av alder?»

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:11:56]: Det er satt en aldersgrense på 26 år for å få stønad til hjelpemidler til trening, stimulering og aktivisering. Fra 1996 fikk barn og ungdom inntil 18 år rett til denne typen hjelpemidler, og aldersgrensen ble i statsbudsjettet for 2003 hevet til 26 år. Begrunnelsen for dette var å gi stønad også til dem som blir uføre i ungdommen, spesielt trafikkskadde. Denne typen hjelpemidler er med på å begrense de medisinske og sosiale skadevirkningene en slik uførhet medfører. Det anses som spesielt viktig at barn og ungdom får denne typen hjelpemidler.

Trimsykler er imidlertid ikke lenger en del av sortimentet på hjelpemiddelsentralene, dvs. at heller ikke barn og unge under 26 år lenger kan få stønad til trimsykler som hjelpemiddel til trening, stimulering og aktivisering. I statsbudsjettet for 2004 ble det foreslått visse innstramninger knyttet til stønad til enkelte hjelpemidler som er blitt relativt billige, og som også er vanlige for befolkningen som helhet. Dette ble også gjort for å styrke andre tiltak og derigjennom målrette ordningen bedre. Ergometersykler og andre treningssykler ble som en konsekvens fjernet fra sortimentslistene.

Tidligere Rikstrygdeverket, nå NAV, anslo for øvrig i desember 2005 at en generell opphevelse av aldersgrensen for hjelpemidler til trening og stimulering vil føre til en utgiftsøkning i folketrygden på knapt 100 mill. kr. Dersom aldersgrensen kun oppheves for treningshjelpemidler, vil dette medføre en utgiftsøkning på ca. 44 mill. kr. En slik endring av regelverket er imidlertid foreløpig ikke blitt prioritert.

Jan Sahl (KrF) [13:13:56]: Jeg takker for svaret. Jeg er fullstendig klar over at det er spørsmål om penger som har satt begrensninger her, også når tidligere regjeringer har behandlet dette spørsmålet.

Men det som jo er saken her, er at denne kvinnen som er spesielt nevnt i spørsmålet mitt, fikk denne beskjeden: Du kan ikke få trimsykkel, men du kan få en elektrisk rullestol med garasje, eller du kan få motorisert trappeheis.

Kan det være en slags logikk i dette, at hvis man bare blir dårlig nok, så åpner pengesekken seg? Det er egentlig dette mitt spørsmål dreier seg om. Det må jo være et hull å tette her for en regjering som gjerne vil ha folk hurtig rehabilitert, for utgiftene blir bare større og større når plagene øker.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:15:00]: Jeg vil i hvert fall ikke trekke grensen der representanten Jan Sahl nå prøver å trekke den. Grensen går i retning av at alle mennesker, uavhengig av funksjonshemning, skade eller sykdom, må være forberedt på at en del kostnader må en dekke selv over egen trygd, pensjon eller inntekt.

Hvis man på grunn av en funksjonshemning, skade eller sykdom kommer borti svært store, eller uforholdsmessig store, kostnader, vil samfunnet ha ordninger som trer støttende til. Derfor finnes det ikke lenger noen ordninger knyttet til å låne seg en trimsykkel. En slik kan vel både jeg og representanten Sahl trenge å komme opp på av og til, men det må vi altså ordne selv, i likhet med alle andre. Men skulle vi noen gang komme i den situasjonen at vi trenger ombygging av bil, elektrisk rullestol eller får den typen utgifter – og det er snakk om 100 000 kr – vil det kunne være sosialt ekskluderende om vi ikke fikk støtte. Men det får vi da støtte til.

Jan Sahl (KrF) [13:16:03]: Jeg takker igjen for svaret, og skjønner at ministeren ikke har noen planer om å se videre på denne problematikken. Dette er en sak som er tatt opp både av Fagforbundet, Norges Handikapforbund, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og andre brukerorganisasjoner.

Jeg kan ikke se det på noe annet vis enn at det kan være et spørsmål om å begrense utgifter hvis man på et tidlig stadium kan tilby apparater – nå ser jeg bort fra trimsykkel, som man ikke kan få låne lenger – som kan gjøre at man kan bedre sin helsetilstand. I dette tilfellet var det en pensjonist med dårlig råd. La oss si det er en 27-åring med dårlig råd som ber om hjelp for opptrening, og som ikke skjønner at aldersgrensen er satt til 26 år. Er det ikke slik at man kanskje i større grad burde se på og behovsprøve dette i stedet for å sette en kunstig aldersgrense?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:17:10]: La meg først starte med å si at denne innstrammingen i regelverket ble foretatt av den forrige regjeringen. Det vi nå gjør, er å videreføre den politikken som tidligere statsråd Høybråten gjennomførte da han satt i min stol. Det er punkt én.

Det andre er at det er ingen tvil om at vi skal ha en aktiv politikk på hjelpemiddelområdet, rehabiliteringsområdet og habiliteringsområdet. Men jeg tror at skal vi greie å få til det, kan det ikke være slik at alt utstyr for trening og aktivitet osv. skal finansieres av det offentlige – da kan vi i neste omgang si at vedkommende trenger veldig gode joggesko for å komme seg ut og røre på seg. Et par gode joggesko koster i dag ofte mer enn en trimsykkel. Jeg synes det blir veldig kunstig å trekke en grense knyttet til denne typen helt allmenne treningsaktiviteter som Sahl gir uttrykk for.

Presidenten: Spørsmåla 14–19 er alt svara på.