Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:23:38]: «Handlingsregelen slår fast at bruken av olje- og gassinntekter over tid skal tilsvare realavkastningen av Statens pensjonsfond – Utland, estimert til 4 pst. Staten Alaska i USA har også et oljefond. Gjennomsnittlig realavkastning for Alaskas fond har vært 8 pst.

Mener statsråden at dersom den gjennomsnittlige realavkastningen på Statens pensjonsfond hadde vært høyere, så ville handlingsregelen vært tilsvarende høyere, eller har realavkastningen ingenting med handlingsregelen å gjøre?»

Statsråd Kristin Halvorsen [11:24:27]: Handlingsregelens utgangspunkt er at det er en plan for en jevn og gradvis økning i bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet. Da regjeringen Stoltenberg I la fram de budsjettpolitiske retningslinjene i St.meld. nr. 29 for 2000-2001, understreket den at vurderingen av hvor raskt petroleumsinntektene skal tas inn i norsk økonomi, må bygge på en avveining av flere hensyn. Jeg tenkte jeg skulle gå gjennom det som var utgangspunktet for at man lagde disse reglene.

• 1. Hensynet til en jevn utvikling i det offentlige tjenestetilbudet tilsier isolert sett at man er tilbakeholden i bruken av oljeinntekter de nærmeste to tiårene. De oppsparte oljeinntektene kan da benyttes til å dekke økte framtidige utgifter som følge av en aldrende befolkning. Dette er en utfordring som alle de vestlige land har både i de pensjonsrettighetene som en aldrende befolkning vil ha, og også i det tjenestetilbudet som vil bli nødvendig når befolkningen stadig blir eldre.

• 2. Hensynet til å oppnå en stabil utvikling i økonomien over tid trekker i retning av en forholdsvis jevn innfasing av oljeinntektene. Jo mer en øker bruken av petroleumsinntektene det nærmeste tiåret, dess større blir behovet for at en på et senere tidspunkt må sette i verk tiltak for å styrke de offentlige budsjettene for å oppnå en jevn utvikling i tjenestetilbudet. Det henger jo sammen med det første hensynet.

• 3. Hensynet til konkurranseutsatt sektor må tillegges stor vekt. Økt bruk av oljeinntekter vil kunne øke aktiviteten i økonomien. I en situasjon med høy kapasitetsutnyttelse, som vi jo nå har, vil dette kunne føre til en svekkelse av det konkurranseutsatte næringslivet. Vi opplevde jo det nettopp i perioden 2002–2003, fordi kronekursen styrket seg så klart.

• 4. Hensynet til usikkerhet om framtidige oljeinntekter – vi ser jo at oljeinntektene veksler og varierer stort. Det er ingen garanti for at de holder det samme høye nivået framover, og det betyr at man må ha en stor grad av forsiktighet i bruken.

• 5. En skulle ikke basere den økonomiske politikken på et stadig høyere skatte- og avgiftsnivå.

Handlingsregelen sier at vi skal bruke forventet realavkastning av kapitalen i Statens pensjonsfond – Utland. Den er altså anslått til 4 pst., som Tybring-Gjedde er inne på i sitt spørsmål. Den faktiske årlige realavkastningen av kapitalen i Statens pensjonsfond – Utland har variert betydelig over tid, fra minus 6,6 pst. i 2002 til pluss 11 pst. i 2003. For perioden første kvartal 1997 til andre kvartal 2006 sett under ett har Norges Bank beregnet gjennomsnittlig årlig realavkastning av Statens pensjonsfond – Utland til 4,1 pst. Avkastningen er målt i utenlandsk valuta, som er det relevante målet for avkastning når en skal måle utviklingen i fondets internasjonale kjøpekraft.

Alaskas Permanent Fund har de siste fem årene hatt en høyere avkastning på kapitalen enn Statens pensjonsfond – Utland. Forskjellen skyldes ulik aktivaklasse- og regionsammensetning, altså valutaeksponering. Blant annet har Alaskas Permanent Fund en høyere eksponering mot aksjer enn det norske pensjonsfondet har. Fondet er også investert i eiendom. De siste fem årene har dette gitt god uttelling. Dersom vi hadde sammenliknet andre tidsperioder, ville bildet kunnet se annerledes ut. Styret i Alaskas Permanent Fund legger selv til grunn en betydelig lavere avkastning i årene framover enn det som er oppnådd de siste fem årene.

Den betydelige usikkerheten som er knyttet til avkastningen i internasjonale finansmarkeder, tilsier at vi også for årene framover må regne med store variasjoner i årlig fondsavkastning. Denne usikkerheten innebærer at fondsavkastningen vil kunne avvike fra 4 pst. over flere år uten at det i seg selv tilsier at anslaget bør endres. Anslaget for forventet avkastning må bygge på grundige vurderinger av hva som er normalavkastning over en lengre tidsperiode i de aktivaklassene fondet er investert i.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:29:13]: Jeg takker statsråden for svaret, og har fått bekreftet at handlingsregelen ikke har noe med realavkastningen å gjøre, men det er estimatet, og estimatet har for så vidt ingenting med realavkastningen å gjøre heller, for den varierer jo fra minus til pluss, mange prosent. Det er altså et ordspill.

I fjor argumenterte Regjeringen og ikke minst finansministeren sterkt for at vi ikke kunne bruke mer på inneværende års budsjett – altså budsjettet for 2006 – enn nøyaktig det beløpet som Regjeringen selv foreslo. Bakgrunnen for dette var at ytterligere bruk av oljepenger ville føre til økt inflasjon, høyere rente, press på kronekursen og nedleggelse av konkurranseutsatte bedrifter. I budsjettet for 2007 foreslår Regjeringen å bruke langt flere milliarder enn i budsjettet for 2006. Så spørsmålet er: Hvilke pressreduserende omstendigheter har inntruffet i løpet av 2006? Eller med andre ord: Hvorfor vil ikke økt bruk av oljepenger i 2007 få konsekvenser for inflasjon, rentenivå og kronekurs tilsvarende det som Regjeringen selv mente var konsekvensene av økt oljepengeforbruk i inneværende år? Jeg er ute etter hvilke pressreduserende omstendigheter det er som har inntruffet i 2006.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:30:17]: For det første har Regjeringen aldri lagt skjul på at 4 pst. er forventet avkastning, altså et estimat. Det er ikke noen lek med tall eller ordspill som ligger bak det, men en forventet realavkastning over tid, og den henger selvfølgelig nært sammen med hva slags risikoeksponering man har i forhold til hvordan fondet investeres. Dette er også tema i nasjonalbudsjettet, f.eks. hvor stor andel Statens pensjonsfond – Utland skal kunne investere i aksjer.

Så er representanten Tybring-Gjedde inne på at det ikke er noen eksakt vitenskap akkurat hvilket nivå for oljepengebruk man legger seg på. Men det man må ta hensyn til, er realøkonomien. Tybring-Gjedde beskriver en virkelighet som ikke stemmer, når han sier at Regjeringen foreslår å bruke betydelig mer oljepenger i 2007 i forhold til 2006. Beløpet ligger 6 milliarder kr over, og det er omtrent 4 pst. Det betyr altså at vi faser oss inn mot 4 pst., og vi sier også at det for de neste årene kan være at vi må ligge under 4 pst. Men det er realøkonomien pluss disse andre hensynene i forbindelse med handlingsregelen som til syvende og sist avgjør hva som er det anbefalte nivået.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:31:34]: Det var godt å få bekreftet at Halvorsen mener at handlingsregelen, eller bruk over statsbudsjettet, ikke er en eksakt vitenskap. Det er første gang den innrømmelsen kommer. Det setter jeg veldig stor pris på, for det har jeg løpt rundt og hevdet i årevis.

Jeg har lyst til å snakke litt om hvordan budsjettet er lagt opp for 2007. Innser finansministeren at måten oljepenger blir brukt på, har forskjellige virkninger på norsk innlandsøkonomi? Og dersom hun mot formodning gjør det, hvorfor behandles forbruk, investeringer, skattelette, anskaffelse i utlandet eller innad i Norge på nøyaktig samme måte i budsjettet? Og siden det gjøres på denne måten, hvilken økonomisk teori bygger statsråden på i opplegget for den årlige budsjettfremleggelsen for Stortinget? Jeg antar at statsråden forstår spørsmålet, nemlig at investeringer i utlandet og i Norge budsjetteres på samme måte, skattelette budsjetteres på samme måte som forbruk, investering på samme måte som forbruk, osv. Vil statsråden se på dette og foreslå endringer for Stortinget når det gjelder budsjettering?

Statsråd Kristin Halvorsen [11:32:37]: Når Finansdepartementet beregner hvor ekspansivt et budsjett er, legges det nettopp vekt på det som Tybring-Gjedde nå spør om, at ulike områder av økonomien eller ulike områder av statsbudsjettet har forskjellig innvirkning nettopp på det. For eksempel vil en betydelig innsats i kommunesektoren virke annerledes enn en stor økning på bistandsbudsjettet – ikke på den måten at bistandsbudsjettet ikke har innvirkning på innenlandsøkonomien og som sådan også bidrar til etterspørsel, for norske organisasjoner, vareleverandører osv. bidrar jo også i form av det arbeidet som Norge gjør utenlands, men det er klart at bistandsbudsjettet i større grad enn kommunebudsjettet – la oss si det sånn – virker utenlands, og har mindre etterspørselsvirkning innenlands. Alle disse elementene er med når vi vurderer den helhetlige etterspørselsvirkningen i budsjettet.