Statsråd Erik Solheim [10:04:32]: Det store flertallet av mennesker som har levd, har vært fattige. For eksempel da Jesus døde i en alder av 33 år, var ikke det noen uvanlig alder å dø i i Palestina den gangen, og jomfru Maria var ifølge historikerne 13 år da hun fødte, som var en gjennomsnittlig alder for førstegangsfødende den gangen. Det nye er ikke at det er mange fattige i verden. Det nye er at vi for første gang i historien har en mulighet til å avskaffe fattigdom i verden. Vi kan dette hvis vi vil.

I Nord-Amerika og Europa er den absolutte fattigdommen langt på vei forsvunnet. I Asia går det framover med stormskritt. Vi er den første generasjon i menneskehetens historie som kan avskaffe fattigdommen. Også i Afrika går det framover, om enn ikke like raskt som i andre verdensdeler. Vi har muligheten til å nå FNs tusenårsmål om å avskaffe fattigdommen, eller iallfall å redusere den til halvparten allerede i 2015.

Vi vet hva som trengs. Det trengs sterke stater som kan regulere økonomien og fordele inntektene på en vettug måte, det trengs en åpen og markedsbasert økonomi, det trengs en gigantisk satsing på utdanning, og det trengs en mobilisering av de ressursene menneskeheten rår over. Dette er en oppskrift som har virket, og den har virket mange steder.

Da Kennedy på 1960-tallet sa at USA skulle sette en mann på månen, og mobiliserte de amerikanske ressursene for å nå dette målet, gikk det ikke mange årene før målet var nådd. Da de to supermaktene USA og Sovjetunionen under den kalde krigen mobiliserte nær sagt alle sine ressurser i den gigantiske konfrontasjonen mellom Øst og Vest, var det ingen grenser for hva man kunne få til av ressursmobilisering.

Vi er den første generasjonen som kan nå målet om å avskaffe fattigdommen. Det er ingen umulighet. Hvis vi ikke gjør det, er det fordi vi ikke vil det nok, ikke fordi vi ikke kan.

Norges utgangspunkt for å bidra til dette er også godt. Vi kåres nå til verdens beste land å leve i på de fleste indekser. Vi sies å ha den mest velfungerende og vellykkede stat, ifølge Dagens Næringsliv og Foreign Policy Magazine. Oljepengene fosser inn i gigantisk skala, og det er bred enighet i denne sal om viktige sider av utviklingspolitikken. Vi har sterke frivillige organisasjoner, en aktiv fagbevegelse, og sterkt press fra mange kirkesamfunn. Vi har kort sagt veldig mange av de forutsetningene som skal til for at vi kan yte et særlig bidrag.

Det jeg vil gjøre i denne redegjørelsen, er å redegjøre for en del av de nye initiativene som Regjeringen vil ta, men det er i full visshet om at det på mange områder er bred enighet i Stortinget, og også i aksept av at Bondevik-regjeringen gjorde mye bra på dette området. Skal jeg peke på én særlig ting, var det at Kristelig Folkeparti bidrog til at Høyre ble med i den brede tverrpolitiske alliansen for et høyt bistandsnivå. Det skal Kristelig Folkeparti har kreditt for, men også Høyre, for at man ble med på det. Det sikrer en mye større bredde i tilslutningen til dette i årene framover.

Det er to grunner til at vi må ta et krafttak for utvikling internasjonalt. Det ene er solidaritet. Alle store verdensreligioner og nesten alle store tankeretninger sier på en eller annen måte at det du vil at andre skal gjøre mot deg, det skal du gjøre mot dem. Vi vil gjerne være rike, med god helse og god utdanning – følgelig må vi bidra til at andre kan bli det.

Utviklingspolitikken er også en viktig del av den nye sikkerhetspolitikken. Å sikre Norge kan ikke gjøres slik det en gang kunne gjøres, i 1718 ved Fredriksten eller under den kalde krigen ved Grense Jakobselv. Å sikre Norge i dag er å sikre Norge mot trusler som nesten sikkert har sitt opphav i helt andre deler av verden. Er vi opptatt av å bekjempe internasjonal terrorisme, ja, så må vi bidra til å bekjempe den i Palestina og Sudan. Bin Laden var på nesten hele 1990-tallet i Sudan, f.eks. Vil vi hindre at narkotika skal ødelegge vår ungdom bare et par kvartaler bortenfor her, ja, så må vi gjøre noe med røttene til den narkotikaen, enten det er i Afghanistan eller i Colombia. Vil vi ta vare på vårt miljø for neste generasjon i Norge, ja, så må vi ta vare på regnskogene i Kongo, i Indonesia eller i Brasil. Utvikling skaper mindre sinne i verden, mindre ydmykelse og mindre vold. Derfor gjør også utvikling på alle kontinenter verden tryggere, også for våre barn og barnebarn i Norge.

Utvikling er en bred historisk prosess, det er ikke et fikst tiltak, og det er ikke bistand – i hvert fall ikke bistand alene. Derfor vil vi legge fram et forslag til en offentlig utredning, hvor vi skal se på alle sider av norsk utviklingspolitikk, alle sider av Norges forhold til den tredje verden, og hvor vi skal se politikk og næringsliv i en helhet. Vi skal inkludere handel, samferdsel, energi, landbruk og kultur – alle de påvirkningsformer vi har overfor resten av verden.

En viktig side – ikke den eneste – av vårt forhold til den tredje verden, er handelspolitikken. Utenriksministeren og landbruksministeren har gjort det de kan for at den kommende WTO-runden skal bli en reell utviklingsrunde, der utviklingslandenes interesser står i sentrum.

Utvikling kan aldri være offentlig innsats alene, selv om det er det også. Utvikling er i stor grad private investeringer, slik vi har sett at private investeringer har bidratt til at Korea, India og Kina går raskt framover. Derfor er norske bedrifters engasjement i utviklingsland både positivt og viktig, selv om man selvsagt ikke derfor går god for hver eneste enkeltinvestering. Men at vi investerer mer, er noe vi ønsker å premiere og utvikle. Det er ikke offentlig sektor, men privat sektor i form av uformell og formell sektor som samlet sett kan skape alle de arbeidsplassene som trengs i utviklingsland.

Et område hvor det er naturlig å se på norske fortrinn, er innenfor vannkraftutbygging. Vi bygde hele vår industrireising i Norge fra Sam Eydes dager på vannkraft. Vi har ganske sikkert unik kompetanse i Norge når det gjelder vannkraft, og vi ønsker å stille den kompetansen til rådighet for land som trenger å satse på vannkraft. Uten energi blir det ikke utvikling noe sted i verden.

Selv om bistand ikke er det eneste vi skal gjøre, og kanskje ikke engang det viktigste vi skal gjøre, må vi gi mer og bedre. Målet om 1 pst. av BNP til bistand står fast. Men Norge skal ikke være et slags Mini-FN. Med det mener jeg at vi skal ikke gjøre noe på alle livets områder. På mange områder må vi erkjenne at noe er viktig, og at det er viktig at det blir gjort, men at kanskje andre kan gjøre det like bra eller bedre enn oss. Det er f.eks. helt opplagt at det trengs sykehus i den tredje verdens land. Men det er ikke opplagt at Norge kan bygge sykehus bedre enn hva Storbritannia og Tyskland, eller for den del Japan og Kina, kan gjøre. Kanskje erkjenner vi at dette er viktig, men at noen andre kan gjøre det, mens det ved f.eks. kraftutbygging er mer naturlig å se på de norske fortrinnene. Kort sagt – vi må konsentrere oss om det vi er best på, som ikke alltid nødvendigvis er akkurat det samme som det som er viktigst. Det er mye som er viktig hvor vi ikke er best, men la oss konsentrere oss om det vi kan være best på. Jeg har trukket opp fire områder, som jeg skal komme tilbake til, hvor jeg mener Norge kan være best.

Vi må også tilpasse kartet til terrenget. Palestina og Afghanistan har lenge mottatt mer bistand enn de fleste av de landene som kalles våre hovedsamarbeidsland. Sudan er nå i realiteten Norges desidert største engasjement i utlandet når vi legger sammen hva vi gir i statlig bistand, hva frivillige organisasjoner gjør, og særlig hvis vi i tillegg får et norsk bidrag i en FN-styrke. Sudan er verken hovedsamarbeidsland eller samarbeidsland! Vi må tilpasse kartet til terrenget. Jeg vil komme tilbake til Stortinget, antakelig i forbindelse med budsjettet, med forslag til bedre styringsredskaper på dette området.

Så ønsker jeg også å rydde opp i alle måltallene som vi har for norsk utviklingshjelp. La meg forklare hvorfor med et eksempel: Sett at Norge satser på et prosjekt for kvinnelige entreprenører med en økologisk profil i landbruket – i Zambia. Da vil dette prosjektet bli telt opp som næringslivsbistand, innovativ bistand, miljøbistand, kvinnerettet bistand, Afrika-bistand – og antakelig på en rekke andre måter. Det er altså samme krona, som vi bare teller opp gang etter gang etter gang. Det er på en måte en regneøvelse, som bare gir mening på papiret og ikke der ute i virkeligheten. Derfor mener jeg vi må finne andre styringsmidler som fokuserer på at vi gjør mest mulig, og ikke at vi finner måter å gi mest mulig på som vi kan telle opp på flest mulige måter eller på mest kreative vis. Også her vil jeg komme tilbake i forbindelse med budsjettet med forslag til bedre styringsverktøy.

Jeg har definert fire områder hvor jeg mener Norge enten har eller kan ha internasjonale fortrinn. Det er når det gjelder olje og energi og vannkraft – energi i sin alminnelighet. Det er når det gjelder fred og forsoning. Det er når det gjelder kvinnespørsmål, og når det gjelder miljø. Jeg ønsker å konsentrere innsatsen på disse områdene, selv om vi skal gjøre noe på andre – men vi må også erkjenne at vi kan overlate en del andre spørsmål til andre land.

Noen i salen vil ha lagt merke til at The Financial Times sist uke hadde en artikkel om Norges innsats når det gjaldt å gi råd i olje- og energispørsmål internasjonalt. På energiområdet trenger vi ikke å være beskjedne. Vi kan stolt gå ut i verden og si at neppe noe annet land i verden har klart å organisere sin oljesektor på en så vellykket måte, med så lite – det finnes dog – korrupsjon, med en så god blanding av offentlig og privat virksomhet, med så gode styringssystemer gjennom et oljedirektorat og på andre måter, og med så stor åpenhet. Iallfall er dette noe som resten av verden mener om Norge. På et møte med sjefen i Verdensbanken, hr. Wolfowitz, som ikke nødvendigvis alle i denne sal er glad i på alle livets områder, ble han spurt om hvilke land som har klart å organisere sin petroleumssektor på en vellykket måte. Han svarte at det er jo bare ett – det er ikke flere – og det er Norge. Og selv om det selvsagt er overdrevet og flatterende for oss, behøver vi ikke være redde for å si at her har vi en spesiell kompetanse, og den er etterspurt. Derfor har vi startet et samarbeidsprosjekt mellom Olje- og energidepartementet, Finansdepartementet og Miljøverndepartementet for å se på hvordan vi kan gjøre norsk kunnskap på disse områdene tilgjengelig for utviklingsland. Mange utviklingsland med store naturressurser er jo fattigere enn sine naboland, ikke rikere.

Øst-Timor har vært et slags pilotområde, hvor det har vært gitt råd om opprettelsen av et oljefond, og også råd om hvordan man skulle styrke deres forhandlingsposisjon i forhold til deres store, sterke nabo Australia og andre. Dette oljefondet går der under navnet «Norway +».

Den egentlige hensikten med Regjeringens program «Olje for utvikling» – som ble startet av Bondevik-regjeringen, bare for å ha sagt det – er å gi råd som sikrer at hver eneste dråpe olje eller gass som kommer opp, omsettes i skolebygg, veier og helseformål, og ikke havner på avveie på private bankkonti eller på andre måter som hemmer utvikling. Dette er et område hvor vi kan gi mange gode råd og har god kompetanse, og det er stor interesse for samarbeid med Norge på dette området.

Norge har et særlig fredsengasjement. Med det mener jeg ikke å si at Norge er en mer fredsæl nasjon enn andre, men Norge har bygd opp en kompetanse i konfliktløsning – vi har ikke alltid lyktes, men vi har bygd opp en kompetanse – som mange land ser til, gjennom aktiv deltakelse i mange fredsprosesser på en måte som er unik for et så lite land som Norge. Dette henger tett sammen med utvikling, men det er ikke mulig å skape utvikling noe sted uten fred. Hvis noen kommer i morgen og robber den bedriften du er i ferd med å opprette, er det ingen som oppretter en bedrift, og hvis noen brenner ned skolen din i morgen, er det ingen som bygger en skole. Så utvikling avhenger av fred, men det motsatte er like sant: Uten utvikling er det mye, mye vanskeligere å skape fred. For det å skape en bred middelklasse som har interesse av å ta vare på samfunnet og bringe det videre, er noe av den sikreste garanti mot krig. Derfor vil vi fortsette å styrke vårt engasjement i Sri Lanka, i Sudan og andre steder hvor Norge i en eller annen forstand er inne i fredsprosesser. Men dette har jeg snakket om så mange ganger, også i Stortinget, at jeg skal ikke vektlegge dette i dag. Jeg vil bare legge til at for å kunne drive effektiv utvikling må det også være tett samarbeid mellom utviklingssiden og den militære siden i en del konflikter. Sudan er et godt eksempel på det. Uten en FN-styrke i Darfur er det nesten umulig å tenke seg at man skulle kunne drive nødhjelp og utvikling der og styrke den AMIS-styrken som er der allerede nå; man må ha sikkerhet for å kunne drive utvikling i Darfur. På den annen side vil utvikling bidra til mer sikkerhet i Darfur. Derfor ønsker vi å se det humanitære, det utviklingsmessige og det militære i sammenheng, men selvsagt uten å glemme at her er det rolleforskjeller som det også må holdes fast på.

Så vil jeg bare si at utviklingen i Palestina er veldig bekymringsfull, og utviklingen i Sri Lanka, som dere vet jeg har et særlig hjerte for, er bare til å grine av. Begge steder ser partene bare hva den andre parten kan gjøre – ikke hva de selv kan gjøre. Og begge parter gjengjelder vold med vold i en konsekvent spiral, som ender slik, som Martin Luther King en gang sa: Øye for øye etterlater alle blinde.

Kvinne- og likestillingsspørsmålet er det tredje av de fire områdene der jeg mener Norge har særlige fortrinn. Innen utgangen av 2006 vil vi lansere en handlingsplan for kvinne- og likestillingsrettet utviklingssamarbeid. Gjennomgangen av den gamle strategien – vi hadde dette oppe i Stortinget for ikke lenge siden, takket være en interpellasjon fra representanten Ågot Valle – viser at det gjenstår mye når det gjelder å få kjønnsperspektivet inn i alle sider av utviklingssamarbeidet. Her er det en situasjon hvor det ikke er et enten–eller. Det kan ikke være slik at enten skal kjønnsperspektivet gjennomsyre all bistand eller så skal vi ha spesifikke kvinnerettede tiltak i utviklingsarbeidet – det må være ja takk, begge deler.

Vi vil kreve av norske samarbeidspartnere, enten det er regjeringer eller internasjonale institusjoner eller frivillige organisasjoner, at de viser at de tar kvinnene og likestillingsspørsmål på alvor. Gjør de ikke det, må det i det lange løp få konsekvenser for samarbeidet. Vi skal også prøve å se på om enkelte av de prosjektene eller programmene Norge måtte være involvert i, kan tenkes å bidra til å sementere kjønnsforskjeller snarere enn å fjerne slike kjønnsforskjeller eller å redusere dem. Vi bidrar til internasjonal rapportering, slik at vi kan få se på om de programmer og prosjekter som man driver, har den reelle, positive innvirkning på forholdet mellom kjønnene som vi ønsker.

La meg også fortelle om da jeg besøkte Liberia for noen måneder siden. Som man vet, har Liberia fått den første folkevalgte kvinnelige president i Afrika – en veldig imponerende skikkelse, Ellen Johnson-Sirleaf. Hun hadde et veldig konkret utgangspunkt for hva kvinnekamp betyr i hennes land. Det var, for å si det forsiktig, ikke høytflygende paroler, det var noe veldig konkret. Hun sa: Vær så snill å hjelpe oss med å skape et effektivt og ukorrupt politi. For uten et politi som kan beskytte kvinners og barns liv og helse, er det fritt fram for enhver mann i Liberia å begå den voldtekten han måtte ønske.

Uten denne helt grunnleggende tryggheten i det aller mest private i dagliglivet er det selvsagt nesten umulig å tenke seg hvordan man skal få til en utvikling. Derfor har Norge også sagt at vi vil bidra til å skape egne mottaksenheter for kvinner og barn på politistasjonene i Liberia, og vi er beredt til å støtte FN og andre i treningsprogrammet for et nytt liberiansk politi. Ellen Johnson-Sirleaf har også vært en inspirator for det arbeidet som Utenriksdepartementet har gjort med en egen handlingsplan for gjennomføringen av sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Hun var en av mødrene til den resolusjonen.

Det fjerde satsingsområdet er miljø. Jeg tror vi skal erkjenne at på de tre andre områdene, energi, fred og forsoning og kvinnespørsmål, har vi en uomtvistet rolle i verden. Nesten alle vil erkjenne at vi er et av de landene som er kommet lengst. Når det gjelder miljø, er ikke det like sikkert. Men det er iallfall et område der vi har mulighet til å gjenfinne vår rolle som et sentralt miljøland. Det er ingen tvil om at det er en tett sammenheng mellom fattiges livsvilkår og nasjonale og globale miljøforhold. Norge vil derfor arbeide for å øke samarbeidslandenes kapasitet og kompetanse på miljø og bærekraftig utvikling. Viktige områder er biologisk mangfold, vannressursforvaltning, energi, klima og kjemikalier. Disse miljøføringene vil også være viktige for hva vi vil gå inn med når det gjelder støtte til næringslivet. Også næringslivet må ha føringer for sitt miljøengasjement når de f.eks. skal investere i fattige land.

Det er nettopp lagt fram en ny handlingsplan fra departementets side. Det vil være en bred høring om den. Det skal holdes et høringsmøte med norske frivillige organisasjoner om dette allerede på torsdag. Siden det står så mye i den handlingsplanen, selv om det ikke er noe formelt stortingsdokument, vil jeg ikke si mer om miljø i denne sammenheng, men jeg imøteser en bred offentlig debatt om denne miljøhandlingsplanen.

Så vil jeg si det selvsagte: Selv om vi skal satse mye på disse fire områdene, altså energi, fred og forsoning, miljø og kvinnerettet bistand, betyr ikke det at vi skal avvikle det som skjer på andre områder. Vi skal fortsatt satse på forskning og utdanning, på landbruk og på fiskeri. Fisk og fiskeoppdrett er områder der Norge er verdensledende. Vi skal gi vår fulle støtte til det viktige arbeidet som statsministeren gjør, ved at han har et veldig sterkt personlig engasjement for at Norge skal bidra til å ta en global ledelse for at FN skal nå tusenårsmål nr. 4 om å redusere barnedødeligheten med to tredeler innen 2015. Et viktig virkemiddel for å nå det målet er Den globale vaksinealliansen, GAVI, som vi også har satset mer på enn tidligere. Gjennom en slik innsats vil vi bidra til å signalisere at alle tusenårsmålene faktisk kan nås, hvis vi vil.

Regjeringen har fra første dag av lagt vekt på behovet for å styrke FN. Det skyldes at ingen annen organisasjon har FNs internasjonale legitimitet. FN er den eneste organisasjonen som møter hele spekteret av utfordringer, fra fattigdom og epidemier til terrorisme og masseødeleggelsesvåpen. Det er den eneste institusjonen der alle verdens stater kan bli hørt. Det er den eneste institusjonen som globalt kan sikre at det ikke bare er den sterkestes rett som gjelder. FNs kanskje aller viktigste oppgave er å være global normsetter. FN skal også drive utviklingsprogrammer, men uten FN til å sette normene for hva som er akseptabelt, og hva som ikke er akseptabelt internasjonalt, har vi ingen globale normer.

FN er enestående, men selvsagt langt fra perfekt. Det er bare medlemslandene som kan pusse opp FN. Det gjelder en eventuell fysisk oppussing av FN-bygningen eller oppussing av FN som institusjon. FN er det medlemslandene gjør det til – ikke mer, men heller ikke mindre.

FN må fornyes hvis vi mener at organisasjonen skal gjøre det vi ønsker at den skal gjøre. Jeg er derfor veldig glad for at statsministeren har fått en så sentral rolle som å lede FNs reformpanel innen miljø, utvikling og humanitær innsats. Det gir Norge, og spesielt ham, en helt særegen mulighet til å påvirke FNs videre utvikling.

Norge har vært en pådriver i opprettelsen av et fredsbyggingsfond og en fredsbyggingskommisjon i FN. Vi har vært pådrivere og en av de første bidragsyterne til FNs nødhjelpsfond. Dette nødhjelpsfondet skal ikke gjøre alt i alle kriser, men det skal sikre at man den dagen en krise inntreffer, har penger slik at man kan gjøre noe med en gang – første dagen i et jordskjelv, andre dagen i en flom. Med en gang en krigssituasjon virkelig blir desperat, skal fondet kunne gå inn. Så man må etter hvert mobilisere større ressurser fra hele verdenssamfunnet.

Norge er også en pådriver for at FN skal bli mer sammenvevd, mer én organisasjon. Vi vil at FN på landnivå skal ha ett budsjett, én ledelse, ett program. De forskjellige særorganisasjonene skal bestå, men de skal ikke i hvert enkelt land, la oss si Malawi eller Botswana, drive 10–15–20 forskjellige programmer og virksomheter – det skal slås sammen til én samlet FN-innsats.

Som et ledd i den økte satsingen på FN ønsker vi å øke vår militære deltakelse i FN-operasjoner, særlig i Afrika. Her planlegges det, som man vet, gitt Stortingets samtykke, for muligheten av en eventuell norsk innsats i en styrke i Darfur. Dette viser i så fall vår vilje til å bære en del av byrdene. Det vil også styrke vår innflytelse i det viktige reformarbeidet i FN.

I FN er ikke Norge en lilleputt. Vi er den sjuende største bidragsyteren til FNs virksomhet totalt sett. Jeg snakket med lederen for UNICEF her om dagen og fikk høre at Norge er UNICEFs nest største bidragsyter. Er vi en stor bidragsyter, har vi selvsagt også rett til å stille krav og gjøre vår innflytelse gjeldende. Det vil vi gjøre. Vi har skrevet brev til de fleste av de store FN-organisasjonene som mottar mye norsk støtte, og gitt tilsagn om langsiktig støtte. Vi har også fortalt hva de kan regne med å få i 2007, i 2008 og i 2009, gitt Stortingets samtykke i disse årene. Det gir disse organisasjonene en helt annen mulighet til å planlegge. I det samme brevet har vi også gjort det klart at organisasjoner som motsetter seg reform, som ikke ønsker å bygge på verdier vi synes er viktige, eksempelvis i kvinnespørsmål, eller organisasjoner som nekter å samarbeide med andre FN-organisasjoner, ikke kan regne med økt norsk støtte. I verste fall må de regne med at vi kutter støtten til dem. Vi vil bruke både gulrot og pisk for å bidra til det nødvendige reformarbeidet i FN.

Også overfor Verdensbanken vil vi være en kritisk partner. I arbeidet med demokratisering av de multilaterale finansinstitusjonene støtter vi f.eks. endringene av stemmerettsreglene i Det internasjonale pengefondet. Vi ønsker åpenhet rundt Norges rolle, både i Verdensbanken og Pengefondet. Vi har nå tatt initiativ til et forum hvor de frivillige organisasjonene kan møte Utenriksdepartementet, jeg tror etter hvert også Finansdepartementet, for en direkte dialog om norsk politikk i forhold til Verdensbanken og Pengefondet.

Det skjer mye positivt i Verdensbanken, særlig når det gjelder hva som sies. Verdensbanken vektlegger nå sosial likhet på en måte som jo er en revolusjon sammenlignet med Verdensbankens holdning på 1980- og tidlig 1990-tall. Det Norge vil gjøre, er å sikre det man sier om sosial likhet som grunnlag for økonomisk vekst – ikke bare det at man først skal ha vekst og så fordele. Nei, hvis man ikke har sosial likhet, vil det hemme veksten, fordi det er en liten del av befolkningen som tar del i veksten og får brukt sine skaperevner. Dette er Verdensbankens perspektiv nå. Vi vil sikre at dette ikke bare blir ord på papir, men også omsettes i praktiske resultater i de programmene Verdensbanken har på landnivå.

Vi er opptatt av at det ikke stilles krav om privatisering ved sletting av gjeld og ved utbetaling av lån der privatisering er noe et land selv ønsker. Da er ikke det Norges business, like lite som det er Norges business om nasjonalisering er noe et land selv ønsker. Det er noe landene selv må vurdere. Men det vi tar avstand fra, er når de internasjonale finansinstitusjonene på ideologisk grunnlag presser et land til privatisering som landet selv ikke ønsker. Og skulle vi oppdage eksempler på dette, så vil vi reagere. Her tror jeg sannheten er at politikken, selv i så store institusjoner som Verdensbanken og Pengefondet, ofte er opp til individer i det enkelte land. Men det er ting vi vil etterprøve.

1. juli overtar Norge den nordisk-baltiske styreplassen i Verdensbanken. Selv om det selvsagt må være konsultasjoner med de andre landene, gir det Norge en mye større mulighet til å påvirke enn vi normalt har hatt.

Denne regjeringen ønsker å være dristig i utviklingspolitikken. Vi vil prøve å tørre mer, våge mer og være et land som sier fra der andre tier. Det betyr at vi må ta opp upopulære spørsmål.

Et eksempel på det er det internasjonale arbeidet når det gjelder hiv og aids. Aids handler om sex, om blod, om prostitusjon og om sprøyter. Ofte har ønsketenkning og misforstått finfølelse bidratt til at epidemien har spredd seg mer enn den trengte å gjøre. Det er populært å hjelpe ukontroversielle grupper. Mange er opptatt av smitte fra mor til barn. Og ære være dem for det, det er ikke noe galt i det, det er også et veldig viktig spørsmål når det gjelder hiv og aids. Mange er også opptatt av barn som er foreldreløse fordi foreldrene er døde av aids. Også det er et viktig spørsmål. Men det må også settes søkelys på grupper som sexarbeidere og sprøytemisbrukere, for ellers klarer vi ikke å bekjempe epidemien. Kondomer og rene sprøyter er viktige virkemidler for å bekjempe aids. På grunn av at de lettere mottar smitte, utgjør kvinner en stadig større del av de smittede. Kvinners mulighet til å beskytte seg selv og sin livssituasjon er derfor helt grunnleggende for internasjonalt å bekjempe hiv og aids.

Skal vi forandre verden, har det alltid vært mitt utgangspunkt – jeg ser bort fra kanskje et par år i ungdommen – at vi må forandre og forbedre den verden som faktisk finnes, ikke en verden som ikke finnes. Og i den verden som finnes, må vi ta utgangspunkt i hva som er realiteten. Homofili, uansett hva enkelte måtte tenke eller ønske, er antakelig kommet for å bli. Man må våge å snakke om det. Det er helt usannsynlig at seksuell avholdenhet kan være hovedvirkemiddel i kampen mot hiv og aids internasjonalt. Jeg blåser i om det enkelte mennesket velger avholdenhet – eller et aktivt seksualliv – men hvis man fokuserer på dette, er risikoen stor for at man i virkeligheten bidrar til flere menneskers for tidlige død. Man vektlegger da noe som ikke kan lykkes, og det er grunnen til at Norge vil snakke på en annen måte. Jeg har merket meg at dette er et område hvor mange i Stortinget, og spesielt mange kvinner, har et veldig sterkt engasjement, og det gir Regjeringen bare ytterligere styrke til å stå på på dette området.

Vi vil også tørre å ta klare standpunkter når det gjelder kvinners rett til trygg, selvbestemt abort. Jeg mener at dette er noe som man burde kunne støtte uansett hvilket moralsk standpunkt man har i abortspørsmålet. Det at så mange titusener av kvinner dør som en følge av meningsløse aborter etter den gamle strikkepinnemetoden eller hva det måtte være og det at hundretusener av kvinner blir lemlestet for livet som følge av det samme, er noe som jeg tror alle er bekymret for, uansett standpunkt i selve abortspørsmålet.

I Soria Moria-erklæringen har vi forpliktet oss til å jobbe internasjonalt for avkriminalisering av abort, men jeg ønsker bredest mulig støtte for at vi kan ta internasjonale initiativer til å sikre trygg abort. Vi har gitt signal om at vi vil støtte det globale fondet for trygg abort, som er opprettet av den internasjonale familieplanleggingsorganisasjonen IPPF. Dette er et britisk initiativ som vi støtter, og hensikten med dette fondet er å gi støtte til tiltak som har mistet midler som følge av antiabortføringer i andre land.

Menneskerettigheter er en selvsagt del av de områdene hvor Norge skal snakke tydelig og klart.

Så er jeg glad for den direkte oppfordringen jeg fikk fra Erna Solberg i et TV-intervju, om å sette korrupsjon tydeligere på dagsordenen. Korrupsjon er en pest og en plage for dem som ønsker å bygge sterke stater. Meg bekjent er det ingen eksempler på land som virkelig har klart å komme seg ut av fattigdom og inn i skikkelig utvikling uten en sterk og velfungerende stat – selv om det ikke betyr at korrupsjon forsvinner totalt. Korrupsjon er ødeleggende. Korrupsjon betyr demoralisering for stat og næringsliv. Korrupsjon betyr feilinvesteringer og at ressursene i økonomien ikke brukes på en effektiv måte. Og korrupsjon betyr at de som skal gi – det norske folk, enten det er til frivillige organisasjoner eller over skatteseddelen – ikke føler seg trygge nok på at pengene kommer riktig fram. Så hvis vi skal opprettholde tilstrekkelig støtte til dette i Norge og bidra til at land får en god utvikling, må kampen mot korrupsjon stå helt sentralt.

Jeg ønsker å bekjempe korrupsjon etter en tredelt strategi. Det første er at det skal være absolutt nulltoleranse for korrupsjon i all norsk bistandsvirksomhet og i all internasjonal virksomhet som Norge gir støtte til. Skulle vi oppdage tilfeller av korrupsjon innenfor dette, vil vi slå hardt og resolutt ned på det. Det vil ikke bli vist noen pardong. Vi vil anmelde det overalt hvor det er mulig å finne et sted å anmelde det – hvis det skulle være Norge, til myndighetene i Norge, og hvis det skulle være i et annet land, til det landets myndigheter.

Så vil vi for det andre hjelpe våre samarbeidsland med å bekjempe korrupsjonen som finnes i disse landene. Det kan bety å gi støtte til utvikling av riksrevisjoner, støtte til mer åpenhet i finansdepartementene. Det kan bety støtte til Transparency International eller andre frivillige organisasjoner som bekjemper korrupsjon. Og kanskje aller viktigst mange steder: støtte til frie medier. Det er i de fleste land ingen sikrere måte å bekjempe korrupsjon på enn at man har medier som daglig setter dette på dagsordenen uten å skjele til om det er de som er i opposisjon eller de som er i posisjon, som er korrupte. Altså: null korrupsjon i egen virksomhet, støtte til land som vil bekjempe korrupsjon og en internasjonal innsats for korrupsjonsbekjempelse. Verdensbanken og de ulike utviklingsbankene har satt dette på dagsordenen på en positiv måte som vi vil støtte, og også innenfor FN og andre globale organisasjoner. Vi har inngått en avtale med Verdensbanken om opprettelse av et fond for fremme av godt styresett, hvor korrupsjonsbekjempelse er viktig. Det er en FN-konvensjon mot korrupsjon som trådte i kraft i desember 2005, den første globale avtale for å bekjempe korrupsjon. Denne er oversendt Stortinget, og vi håper at den kan ratifiseres om ikke altfor lenge. En slik global avtale vil sette en global standard for korrupsjonsbekjempelse som gjør det lettere for alle som ønsker å gjøre det. I nesten hvert eneste land hvor det er korrupsjon, vil det finnes krefter som ønsker å bekjempe dette som vi må støtte, og krefter som er avhengige av å videreføre og opprettholde den korrupsjonen, som da ikke må få vår støtte.

Da jeg leste Nelson Mandelas selvbiografi, var det en historie som gjorde sterkt inntrykk på meg. Han forteller at rett etter at han var kommet ut av fengselet på Robben Island, etter i alt 27 år som fange, var det vel, kom han opp i et fly – jeg tror det var Ethiopian Airlines – og så at en av pilotene var svart. Da tenkte selv Nelson Mandela: Kan virkelig svarte mennesker føre et fly?

Når jeg sier dette, er det jo fordi ingen kineser noensinne ville komme på tanken – kan en kineser føre et fly? Og ingen europeer ville komme på tanken – kan virkelig en hvit mann føre et fly? Det sier noe om den manglende selvtilliten på det afrikanske kontinentet når selv Nelson Mandela – av alle – spontant kommer på denne tanken. Nå falt selvsagt Nelson Mandela fort til ro igjen i trygg visshet om at svarte mennesker kan føre et fly. Men historien viser at Afrika mangler selvtillit, fordi Afrika føler at de er blitt satt på siden av en utvikling som alle andre kontinenter tar del i på en helt annen måte. Derfor vil Afrika alltid være viktigst innenfor norsk utviklingspolitikk, fordi det er der det er mest å gjøre.

Det er heldigvis ikke sånn at alt går galt i Afrika, slik man av og til får inntrykk av gjennom media. Afrika har nå gjennomsnittlig 5 pst. økonomisk vekst pr. år – ja, den er ikke alltid godt nok fordelt, men det er en start. 5 pst. økonomisk vekst er bedre enn Afrika har hatt på veldig, veldig lenge, men det er altfor lite hvis man skal ta igjen Øst-Asia, Nord-Amerika eller Europa.

Det er flere demokratier i Afrika enn noen gang. Det er færre kriger. Og gjennom Den afrikanske union og andre regionale organisasjoner gjøres det en helt annen satsing på å veve Afrika sammen. Det var en glede å møte lederen for Den afrikanske union, Konaré, da han var i Oslo i forrige uke – jeg tror en del av representantene kanskje møtte ham også. Konaré brakte et helt perspektiv om et Afrika som er integrert. Man har store prosjekter som vever landene sammen, man har handel på tvers i Afrika og ikke bare ensidig mellom Afrika og utenverdenen – altså en ny visjon for Afrika, som fortjener vår støtte, og som gir grunnlag for optimisme.

Samtidig som hovedinnsatsen forblir i Afrika, vil vi også gjøre mer i Latin-Amerika. Det feier en venstrevind over det latinamerikanske kontinentet. Latin-Amerika var tradisjonelt land hvor veldig små eliter, ofte i en veksling mellom en kapitalistisk næringslivselite og en militær elite, byttet på makten i landene, men det var uansett holdt innenfor en veldig liten sirkel. Latin-Amerika åpner seg nå opp. Eliter med basis i fagbevegelser, i urbefolkninger, i folkelige organisasjoner – ofte i kirkelige organisasjoner – kommer inn i maktposisjoner i land etter land, og ønsker å gjøre noe annet enn den elitistiske maktstrukturen tidligere ønsket.

Latin-Amerika skal ikke bli hovedsatsingsområde for norsk utviklingspolitikk, men jeg ønsker å komme tilbake til Stortinget med forslag om en vesentlig sterkere satsing på Latin-Amerika, fordi denne vinden av håp som nå feier over Latin-Amerika, ikke må få lov til å skuffe. Og vi har masse å bidra med, f.eks. våre erfaringer når det gjelder vår nordiske velferdsmodell, som mange ser på med stor interesse, eller vår måte å kontrollere naturressurser og bruke naturressurser på til folkets beste, som også mange er interessert i.

Samtidig skal vi erkjenne at Latin-Amerika har en årelang tradisjon for populisme, både høyreorientert populisme og venstreorientert populisme, som ikke alltid har vært så lett å skille fra hverandre. Med populisme mener jeg kortsiktige tiltak hvor makthaverne gjør det man tjener politisk på akkurat nå, uten å legge grunnlaget for en langsiktig utvikling. Og vi skal være på vakt mot en slik utvikling.

Det er nedsatt en arbeidsgruppe i departementet som skal utarbeide et sett med anbefalinger om det videre norske samarbeidet med Latin-Amerika. Jeg planlegger å reise til Sør-Amerika i slutten av juni for å gå nærmere inn i disse problemstillingene, og vil selvsagt etter hvert komme tilbake til Stortinget med dette.

I tillegg til Afrika og Latin-Amerika skal vi selvsagt fortsette vårt samarbeid med en del land i Asia. Men det som skjer i Asia nå, er likevel først og fremst at Asia gjenfinner sin rettmessige plass i verden. I alle historiske epoker, fram til ca. år 1700, var Kina det mest avanserte stedet på kloden, uansett hvordan man måler det. Det var det rikeste, hadde den største befolkningen på et tett område, de beste militære, de rikeste keiserne og kongene, de største byene, de mest utviklede jordbrukssystemene – det fins ingen måte å måle det på – den mest avanserte teknologien. Massevis av de oppfinnelsene vi sier er gjort i Europa, som Gutenbergs boktrykkerkunst, er gjort i Kina lenge, lenge før, f.eks. Så det man er i ferd med å se nå, er en gjenfinning av normalsituasjonen, at Asia i det minste er like avansert som Europa og Nord-Amerika. Dette kommer selvsagt til å ta tid, men det er nye, viktige utviklingstrekk på gang.

Kina og India er mottakere av utviklingsinnsats, ja, men de er også i stadig større grad leverandører av det. Kina er det man snakker om overalt i Afrika nå, og til og med i Latin-Amerika. Kina går inn som investor, og også bistandsyter, i mange afrikanske land. Dette har gode og dårlige sider, men det fordrer iallfall en tett dialog med Kina om dette, slik at vi ikke gjør ting som virker mot hverandre, men tvert imot ser på hvordan vi kan gjøre ting som bidrar sammen til utvikling i – la oss si – Angola eller Sudan.

Asiatiske land vil altså fortsatt være samarbeidsland når det gjelder bistand, konfliktløsning osv., men de vil også i stadig større grad bli samarbeidsland i den forstand at vi arbeider sammen med dem i f.eks. afrikanske land. Vi har sendt en veldig, veldig klar instruks til alle våre ambassader om at de må slutte bare å samarbeide med de britiske, svenske, danske, nederlandske og alle de vi har tradisjoner for å samarbeide med. De må i hvert enkelt land begynne å se på hvordan vi kan arbeide sammen med Japan og Kina og andre land som vi ikke har den samme historiske tradisjonen for å samarbeide med, fordi det er den nye verden. Og det at Kina og India, Brasil og Sør-Afrika mer og mer tar et lederskap i verden, er ikke noe vi skal se på med bekymring, men noe vi først og fremst skal se på med grunnlag i håp. Dette er en akse av håp i en verden som trenger forandring.

Jeg skal nærme meg en avslutning – jeg vet jeg har snakket lenge.

Norge skal fortsatt være i front internasjonalt for å lette fattige lands gjeldsbyrde, både gjennom å bidra til bedre internasjonale gjeldslettemekanismer og gjennom å redusere utviklingslandenes gjeld til Norge. Vi vurderer i disse dager en mulig ensidig norsk sletting av gjeld fra utviklingsland, inkludert gjeld som skriver seg fra den norske skipseksportkampanjen i 1976. Dette var oppe i et spørretimespørsmål fra Jon Lilletun for kort tid tilbake.

G8-landenes gjeldsletteinitiativ fra i fjor sommer har etter vedtak i styrende organer i Verdensbanken, Pengefondet og Afrikabanken blitt et globalt initiativ og ansvar, og Regjeringen vil komme tilbake med en egen stortingsproposisjon om dette initiativet i inneværende sesjon. Og så vil vi arbeide for at land som får gjeldslette, ikke på ny låner seg til fant. Det er et viktig område, hvor f.eks. samarbeidet med Kina vil bli satt på dagsordenen, så ikke Kina kommer inn i land basert på helt andre analyser enn Norge når det gjelder gjeldsbærekraft.

Vi vil følge opp Soria Moria-erklæringen når det gjelder illegitim gjeld, men – igjen – i full visshet om at illegitim gjeld ikke er noe enkelt begrep. På hvilket tidspunkt ble det f.eks. illegitimt å låne penger til Robert Mugabe – i starten en frigjøringshelt, så en alminnelig diktator og nå en av Afrikas mest brutale diktatorer? Ingen kan peke på akkurat det tidspunktet hvor lån til Zimbabwe under Robert Mugabe ble illegitimt. Jeg sier ikke dette for at vi ikke skal arbeide mot illegitim gjeld, men for å si at det ikke er enkelt å trekke akkurat grensene. Derfor har vi bestilt to internasjonale studier om illegitim gjeld, én fra Verdensbanken og én fra FN ved UNCTAD.

Så er migrasjon et saksområde som fortjener større oppmerksomhet fra vår side. Summen av pengeoverføringer fra innvandrere og slektninger i Vesten eller folk som jobber i Golfen, er langt, langt større enn den samlede internasjonale bistand. I en rekke land er disse pengeoverføringer den suverent største kilde til fremmed valuta. I en del land er det 10–20 pst. av bruttonasjonalproduktet. Det gjelder f.eks. i land som Nepal, Jamaica og El Salvador, men mange, mange andre også. Sri Lanka, som jeg kjenner godt, er et annet land hvor dette er en stor inntektskilde. Over hele det indiske subkontinentet bygges det hus på hus på hus som følge av pengestrømmene fra innvandrere i Vesten og i Golfen.

I 2004 ble det ifølge FN-tall overført 500 milliarder NOK i internasjonal bistand, mens overføringene fra slekt i utlandet alene utgjorde 850 milliarder kr. Mange av disse pengene går til land med dårlig banksystem. Det betyr at de som overfører dem, har gigantiske overføringskostnader. I mange tilfeller må man bruke 15–20 pst. av beløpet på selve overføringen av penger.

Dette er ting vi vil se på. Det er et FN-toppmøte om migrasjon i New York i september, hvor jeg vil delta, kanskje også arbeids- og inkluderingsministeren og muligens andre, og hvor vi vil se på alle sider ved utvikling og migrasjon. La meg bare kort nevne noen:

Er det mulig å sikre at mindre av pengene går til mellommenn, og at mer av pengene faktisk går til de landene som folk ønsker å overføre penger til?
Er det mulig å tenke seg at man gjennom offentlige «gulrøtter» eller gjennom bistandssystemet kunne sikre at mer av de pengene som sendes hjem, f.eks. fra pakistanere eller somaliere i Norge, kunne brukes til utviklingsformål, til bygging av skoler, f.eks., eller bygging av veier, og ikke bare – selv om det er bra nok, det – til private investeringer i disse landene? Ikke det at vi kan tvinge noen til en bestemt overføringsform, selvsagt ikke. Man kan likevel tenke seg systemer hvor vi i allianse med innvandrernes organisasjoner ser på måter for å sikre at mer penger kunne gå til f.eks. skoleutbygging.
Og kan vi sikre at mer av den kompetansen som innvandrere i Vesten besitter, som jo er svær, kunne komme opprinnelseslandene til gode i en eller annen forstand?

Vi ønsker å gå i dialog med innvandrerorganisasjonene om dette. Vi har tatt initiativ til en utredning om dette i departementet. Jeg har ikke noe fasitsvar på dette her og nå, men det er et viktig tema som vi ønsker å se på. Og hvis vi ser på hva som skjedde etter jordskjelvet i Pakistan, føler jeg vi fikk satt dette veldig, veldig klart der det hører hjemme. Ingen var ivrigere etter å samle inn penger til Pakistan enn det pakistanske miljøet i Norge. Ingen gjorde mer for å få det til. Dialog med norske myndigheter og norske tradisjonelle hjelpeorganisasjoner, som kanskje ikke har hatt det sterkeste forhold til innvandrermiljøene, ville gjøre dette mye, mye lettere, slik at f.eks. pakistanske innvandrere følte trygghet for at hvis de gav pengene til Røde Kors eller for den del Kirkens Nødhjelp, var det den rette måten å gjøre det på, istedenfor å starte en hel masse nye, egne ting.

Migrasjon kommer mer og mer som et helt sentralt tema i utviklingspolitikken, og uten å forskuttere noe er det i hvert fall noe vi ønsker å se mye mer på.

Vi er også opptatt av å skaffe nok ressurser til utvikling. Vi vurderer nye og utradisjonelle former for finansiering. Norge har derfor støttet det britiske initiativet til en ny finansieringsordning for vaksiner i utviklingsland, og vi støtter det franske initiativet til å innføre en solidaritetsavgift på flytrafikk. Pengene fra dette vil gå til å skaffe billigere medisiner til utviklingsland.

Om 14 dager vil jeg delta på den internasjonale lanseringen av dette franske initiativet, først i New York og senere i Paris. Det vil være sammen med Brasil, Chile og Frankrike. Inntil flere land blir med, vil vi bruke deler av den allerede eksisterende CO₂-avgiften på flydrivstoff til utviklingsformål. Samtidig vil vi arbeide aktivt internasjonalt og spesielt gjennom det formannskapet som vi nå får i pilotgruppen på dette området, for å få flere med på det franske systemet, slik at det kan bli en internasjonal avtale – i så fall den første internasjonale avtale om en sikker internasjonal finansiering gjennom en skatteordning for utviklingsformål.

Det siste temaet som jeg skal berøre, og kanskje det mest kontroversielle, er den serien av sultkatastrofer som vi har sett i Afrika i den senere tid. Kjell Magne Bondevik er FNs spesialutsending på dette området på Afrikas Horn, men vi har sett sultkatastrofer både i det vestlige og det sørlige Afrika.

Nødhjelp er nødvendig, og nødhjelp kan lindre. Men nødhjelp tar ikke tak i de underliggende årsakene til disse sultkatastrofene. Disse kan være krig og konflikt, som i Somalia eller Sudan. Det kan være dårlig styresett, som i Zimbabwe, eller det kan være randvirkninger av hiv/aidsepidemien mange steder i Afrika ved at de som skulle dyrket jorda, simpelthen ikke er der til å gjøre det. Men uansett hvilken av disse tingene det er, peker det på et viktig forhold, og det er at nødhjelp er nødvendig, men politikken er viktigst. Jeg ønsker å sette et kritisk søkelys på hvorfor noen land – og disse landene er nesten bare i Afrika – får den ene slike sultkatastrofen etter den andre, mens andre land, ofte på samme utviklingsnivå, ikke har sultkatastrofer. Jeg tror at mange sultkatastrofer skyldes mangel på politisk innflytelse. De som rammes, er politisk marginaliserte grupper, ofte fjernt fra hovedstaden, ofte grupper som makthaverne ikke føler noen umiddelbar tilknytning til, ofte grupper som makthaverne ikke trenger stemmene til for å sikre sitt maktgrunnlag. Dagens krise på Afrikas Horn er f.eks. i all hovedsak – ikke bare, men i stor grad – en krise for nomader, og veldig mange av dem som rammes, er etniske somaliere. I en del tilfeller er sult til og med et politisk våpen for makthavere rettet mot bestemte grupper. Det har vi sett tidligere, både i Etiopia og i Sudan, hvis vi går noen år tilbake. Som Bertolt Brecht engang sa: Sult oppstår ikke, sult organiseres av kornhandlerne.

Når katastrofen er et faktum, må vi selvsagt stille opp – ingen tvil om det. Men samtidig må vi gjøre det klart for landets ledere at det er de som er ansvarlige for at alle landets innbyggere får den maten som de trenger. Dette handler om å ansvarliggjøre de som skal ha ansvaret, og det handler om internasjonal rettferdighet. Ikke noe sted i hele verden går politisk innflytelsesrike grupper sultne til sengs. Det er bare de marginaliserte. Problemet er mange steder fordeling – det finnes mat i landet, men den fordeles ikke til de riktige gruppene – og transport, man har ikke evnen til å flytte mat fra der den er i overflod, til dem som ikke har den. Vi vil ta tak i dette problemet og stille de nødvendige spørsmålene. Dette er en direkte oppfølging av retten til mat og retten til egen matproduksjon, som er en viktig internasjonal menneskerettighet.

La meg nevne to helt sentrale spørsmål som det er nødvendig å stille. Det ene er: Gjør vi nok for å presse politisk ansvarlige ledere i et land til å sikre at også marginaliserte grupper i dette landet får den matvarehjelpen de trenger, eller brukes pengene på å sikre makt og innflytelse til folk som er nærmere hovedstaden, og som er viktigere politisk? Og et spørsmål som kommer til Vesten med full tyngde: Er vi tilstrekkelig opptatt av bærekraftig lokal utvikling, eller oversvømmer Vesten ofte hjelpeorganisasjoner, ofte i aller beste hensikt, de lokale markedene med så mye billig korn at incentivene for lokale bønder til å investere i sitt jordbruk, til å bygge opp en langsiktig produksjon de kan leve av, blir så liten at det som var gjort i beste hensikt for å hjelpe, bidrar til at det blir mye vanskeligere å brødfø befolkningen på lengre sikt? Jeg har tatt initiativ til en nøye gjennomgang av disse spørsmålene, uten å ha fasitsvarene på dem.

Jeg har i denne redegjørelsen vektlagt områder der Norge virkelig kan gjøre en forskjell i bekjempelse av fattigdom i verden, energi, fred og forsoning, kvinnespørsmål og miljø, og også prøvd å dra fram nye trekk i utviklingsbildet – sultkatastrofer, som vi må se på på en ny måte, migrasjon, Latin-Amerikas oppkomst og Asias gjenfinning av sin tradisjonelle plass i verden. Men uansett hva vi ser på, det nye eller det gamle, gjenstår én ting, og det er at vi mennesker er avhengige av hverandre. En verden som ikke er god å leve i for alle, er i det lange løp ikke god å leve i for noen. Vi bør som nasjon kunne gjøre Edward Kennedys ord fra broren Roberts begravelse til våre. Edward Kennedy sa:

«Min bror så urett og forsøkte å rette den opp.

Min bror så lidelse og forsøkte å lindre den.

Min bror så krig og forsøkte å stoppe den.»

Vi kan alt dette hvis vi vil – hvis vi vil nok.

Presidenten: Presidenten vil nå foreslå at utviklingsministerens utviklingspolitiske redegjørelse legges ut for behandling i et senere møte. – Det anses vedtatt.

Stortinget.no

Stortinget - Møte tirsdag den 16. mai 2006 kl. 10

Sak nr. 1

Talere

Tilhører sak

Alt om