Jon Lilletun (KrF) [12:17:57]: «Illegitim gjeld har fått en stadig mer sentral plass i den internasjonale debatten om gjeldslette. Tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson ba Verdensbanken om å foreta en utredning av dette spørsmålet, og det ble bevilget penger til dette viktige initiativet. Dette er nå mer enn ett år siden.

Kan statsråden si noe om fremdriften i dette arbeidet, hva som er gjort, og om oppfølgingen vil bli gjort fra norsk side for å løfte spørsmålet om illegitim gjeld i relevante internasjonale fora?»

Statsråd Erik Solheim [12:18:31]: Jeg er definitivt enig med representanten Lilletun i at arbeidet med denne studien har gått altfor sent. Vi har hatt et par møter i Verdensbanken nå i mars og april for å presse på i saken, og det er nå klart at Verdensbanken vil foreta en slik studie. La meg også legge til at det at representanten Lilletun stiller spørsmålet, er bare positivt. Det gjør at vårt embetsverk kan reise til Verdensbanken og fortelle at her er statsråden hardt presset av et aktivt parlament, som presser ham i spørsmålet om en slik studie. Det har en positiv virkning, og det er klart at en studie vil bli foretatt. Takk for at spørsmålet blir stilt, og takk for engasjementet.

Vi vil samtidig ha en bredere tilnærming til dette i tråd med Soria Moria-erklæringen. Det er ikke nok at Verdensbanken studerer spørsmålet, vi vil også ta initiativ til å få en tilsvarende studie i regi av FN. Jeg tror vi alle intuitivt føler det helt urimelige i at lån som eksempelvis er tatt opp av en brutal diktator på et eller annet tidspunkt, skal nedbetales av et demokratisk folkevalgt regime på et senere tidspunkt. Kongo er et godt eksempel på et slikt land, og spørsmålet er selvsagt om dagens Kongo – som står foran valg om få uker – skal nedbetale gjeld som ble tatt opp i Mobutus tid, for en ufattelig mengde luksusprosjekter. Samtidig er spørsmålet heller ikke enkelt, i den forstand at det ikke alltid er enkelt å si på hvilket tidspunkt gjeld går over fra å være legitim til å være illegitim.

For å ta et annet afrikansk eksempel: De fleste vil nok mene at lån gitt til Mugabe i hans første tid som president i Zimbabwe vil være legitime lån, det var ikke noen urimeligheter i det, mens lån som ble gitt i den senere tid – da dette regimet er et av Afrikas mer brutale diktaturer – vil kunne sies å være illegitime. Men det er ikke lett å tidfeste når noe går over fra å være legitimt til å være illegitimt. Selv om vi ønsker å slette illegitim gjeld, og ønsker sterk internasjonal fokusering på det, må vi også akseptere at det er vanskeligheter knyttet til spørsmålet. Spørsmålet kan også være særlig vanskelig for Verdensbanken, selvsagt, for Verdensbanken er selv en stor kreditor og vil dermed kunne bli mer direkte berørt av dette enn veldig mange andre. Men det er klart at Verdensbanken nå vil foreta en slik studie.

Også i FN møter vi motforestillinger i vårt arbeid for å få til slike studier, fordi mange er bekymret for hva det vil bety i retning av at man deler inn forskjellige land etter mer eller mindre populære regimer, med hensyn til hvorvidt lån gitt til dem er legitime eller ikke legitime.

Det må ikke være noen tvil om at Norge vil være i front i dette spørsmålet. Vi vil holde fanen høyt og kjøre dette overfor både Verdensbanken og FN og forsøke å tvinge fram så mye avklaring som mulig på en internasjonal arena, slik at vi i hvert fall som et minimum kan få slettet de absolutt opplagt illegitime lånene som mange regimer, eller mange demokratiske regjeringer, i dag sliter med.

Jon Lilletun (KrF) [12:21:33]: Eg takkar statsråden for svaret, og vil seie meg svært tilfreds med det. Eg synest det er bra at ein no har pusha på i Verdsbanken, og at dei er i gang. Eg er òg tilfreds med at ein vil gjere det same i FN.

Når det gjeld Verdsbanken, trur eg det òg er viktig at ein klarer å få ut ein tidsplan. Eg vil spørje statsråden om det ligg føre ein tidsplan for når ein kan vente at denne studien er ferdig, og om ein her bruker venlegsinna land ved nordisk vald styrerepresentasjon, eller Utstein-gruppa, til å presse i styret, slik at dette ikkje koker vekk i kålen, sjølv om ein er komen dit ein er. Difor: Tidsplan og allierte er mitt neste spørsmål.

Statsråd Erik Solheim [12:22:33]: Svaret på det første spørsmålet er enkelt: Jeg vet ikke. Men jeg kan love at vi skal følge opp og framtvinge en tidsplan, slik at det blir klart når den eventuelt kan foreligge.

Når det gjelder det andre spørsmålet, er svaret helt klart ja. Norge overtar den felles nordisk-baltiske styreplassen fra – tror jeg – 1. juli. Svein Aass, embetsmann og diplomat, vil da være nordisk-baltisk representant i styret. Det vil selvsagt være en veldig viktig sak for ham både å bidra til bred støtte til en slik studie og å minne om, følge opp og purre på en slik studie gjennom styret. Han vil selvfølgelig også følge opp de mange andre initiativene vi har overfor Verdensbanken.

Jon Lilletun (KrF) [12:23:17]: Eg fortset å seie meg tilfreds med svara i dag.

Eg er òg einig med statsråden i det han seier i sitt første svar, at her er det klart at det er eit definisjonsproblem. Men det er veldig viktig at det internasjonale samfunnet kjem fram til konsensus når det gjeld å definere dette, slik at vi på ein måte kan kome vidare. Det går alltid an å finne motførestellingar. Det vil det vere veldig mange som er opptekne av å gjere, og som fyrst og fremst bruker bistanden på ein måte som kan skape slik gjeld.

Det siste spørsmålet er: Vi har stort sett hatt ein ryddig politikk i Noreg, men med skipseksportkampanjen på slutten av 1970-talet må vi nok seie at vi òg medverka til at ein god del land kom i klemme. Vi selde produkt meir ut frå vårt behov enn ut frå mottakaranes behov, og til svært så tvilsame regime. Vil statsråden seie at no skal vi få slått ein strek over dette? Vil han verte den som på ein måte finaliserer noko som skulle vore finalisert for lenge sidan?

Statsråd Erik Solheim [12:24:30]: Jeg er helt enig med representanten Lilletun i at selvsagt har dette to dimensjoner. Den ene er å arbeide for internasjonale definisjoner og et internasjonalt regime som i størst mulig grad kan slette illegitim gjeld, og så dreier det seg om å sette opp et stort speil og se på hva Norge har gjort. Det mest opplagte eksemplet på det som kan hevdes å være illegitim gjeld, er skipseksportkampanjen.

La det ikke være noen tvil om at jeg svært gjerne vil være den statsråden som slår en strek over den gjelden. Vi har nå nedsatt en arbeidsgruppe mellom Næringsdepartementet, Finansdepartementet og Utenriksdepartementet for å se på hvordan vi kan gjøre det. Her er det en del praktiske spørsmål av forskjellig karakter som må løses. I all hovedsak dreier dette seg om papirpenger, i den forstand at knapt noen – i hvert fall ytterst få – av de landene som har gjeld til Norge på basis av skipseksportkampen, faktisk betaler. Det er også en urimelighet at noen få land som da klarer seg bedre, betaler, mens det store flertallet av land ikke betaler. Det er også vanskeligheter knyttet til at noen av de landene som ikke betaler, og har gjeld, er regimer vi ellers ikke identifiserer oss veldig tett med, som f.eks. Burma. Men vi skal se på det og komme raskt tilbake til Stortinget, kanskje i forbindelse med budsjettet.