Vigdis Giltun (FrP) [12:41:14]: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helse- og omsorgsministeren:

«Media har den siste tiden trukket frem flere saker hvor psykiatriske pasienter begår alvorlige voldshandlinger med døden som ytterste konsekvens. Undertegnede ser med skepsis på dagens praksis, hvor pasienter blir utskrevet etter svært kort tid.

Vil statsråden nå se på dagens behandlingsformer og sikkerhetstiltak for utsatte yrkesgrupper med sikte på å etablere bedre rutiner og samhandling innenfor det psykiatriske helsevesenet, slik at fagpersonell og samfunnet som helhet kan føle seg trygge?»

Statsråd Sylvia Brustad [12:42:00]: Hendelser det vises til her, er svært tragiske. Av hensyn til mennesker som sliter med psykiske lidelser, og av hensyn til behandlingsapparatet, føler jeg også behov for å minne om at det er bare en svært liten andel av de kriminelle handlingene som har sammenheng med psykisk lidelse og handlinger i det psykiske helsevern.

Bare en mindre andel av dem som har en psykiatrisk diagnose, anses å ha en alvorlig lidelse. Av totalt drøyt 21 000 pådømte forbrytelser i 2000 ble kun 18 begått av personer som ble vurdert som utilregnelige. Av 53 drapsdømte ble seks personer etter en rettspsykiatrisk vurdering ansett som utilregnelige. Dette er ifølge tall fra den rettsmedisinske kommisjon.

Jeg synes også vi som politikere har et ansvar for ikke å skape stigmatiserende holdninger overfor en gruppe mennesker. Dette fører til at mennesker med, i dette tilfellet, psykiske lidelser kan få et enda mer negativt selvbilde. Vi bør alle bidra til informasjon om at de fleste psykiatriske pasienter ikke er farlige.

Helsetjenesten har ansvar for å sørge for at mennesker med psykiske lidelser får de tjenester de trenger. Spørsmålet inviterer til å kommentere vurdering av farlighet, og håndtering av farlige og ustabile personer særskilt, noe jeg nå vil gjøre – for det er noe vi også tar på største alvor.

Dersom det er mistanke om at personer med alvorlige sinnslidelser representerer en fare for seg selv eller andre, har psykisk helsevern et ansvar for å behandle deres lidelse og i tillegg vurdere risiko for andre mennesker. Rutiner og samarbeid mellom politiet og helsevesenet og mellom sjukehusene og det kommunale hjelpeapparatet har mange steder ikke vært godt nok. Det mener jeg er helt åpenbart. Politidirektoratet og Sosial- og helsedirektoratet har nå derfor etablert et fast samarbeidsforum der de møtes hvert kvartal, og de er i disse dager i ferd med å sluttføre et felles rundskriv som gir føringer for samarbeid mellom helsetjenesten og politiet. Dette mener jeg er avgjørende viktig for å forebygge farlige handlinger og for også å kunne ta vare på dem som er sjuke.

Jeg kan også informere representanten Giltun om at vi nå har et arbeid på gang, et samarbeid mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Justisdepartementet, for å se på tilbud som er bedre enn det vi har i dag, og som vi kan gi til mennesker som faller litt mellom to stoler, og som trenger litt andre tilbud enn det vi kan stille opp med i dag.

De langt fleste med alvorlige psykiske lidelser oppholder seg til daglig i sitt hjem i kommunene. Det brukes store ressurser både i kommunene og på spesialisthelsetjenestenivå samtidig som det satses på kompetanseheving og forskning. Det er helt nødvendig. De regionale helseforetakene er bedt om å etablere kontakt med relevante ansvarlige instanser på regionalt nivå. Jeg er gjort kjent med at flere helseforetak og kommuner/bydeler har inngått samarbeidsavtaler vedrørende behandling av pasienter innenfor sitt opptaksområde. Videre er det i rundskriv fra 2004 om utskrivningspraksis listet opp tiltak som skal sikre pasienter en helhetlig behandling. Det er også avgjørende viktig at det blir utarbeidet individuelle planer for pasienter for å sikre samhandling om tjenester til pasienten – at folk ikke bare skrives ut uten at man vet at de følges opp, hvis det er nødvendig.

Jeg mener at systematisk innsats og gode samarbeidsrutiner mellom etater er svært viktig. Vi ser f.eks. i Oslo et fast etablert samarbeid mellom politi og psykiatri, og et samarbeid mellom Helse Nord og statsadvokatene i Nordland og i Troms og Finnmark. Det er nå også gjennomført egen opplæring av personell i alle asylmottak for å bedre kompetansen i forhold til risikovurderinger.

Avslutningsvis vil jeg understreke at det å vurdere en pasients farlighet i forhold til seg selv eller andre, ifølge fagfolk dessverre ikke er en eksakt vitenskap. Kompetansemiljøer i Norge og i andre land arbeider kontinuerlig med å etterprøve de verktøy man har for å gjøre vurderingene enda sikrere. Kompetansesentrene for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri har jevnlige kurs for psykologer og psykiatere – akuttpsykiatri og sikkerhetspsykiatri – for å kunne vurdere risiko for farlig atferd og hvordan man kan unngå aggressive utbrudd. Legeforeningen arbeider nå også med en egen veileder i forhold til behandling av farlige pasienter. Jeg mener det er viktig at fagpersonell som er i kontakt med potensielt farlige pasienter, skal være trygge. Jeg vil derfor bidra til at foreliggende informasjons- og veiledningsmateriell for helsepersonells trygghet blir vurdert, og sørge for at det blir godt nok implementert i alle ledd. Det har særlig vist seg vanskelig å forutsi farlighet hos pasienter som ikke tidligere har reagert med voldelig atferd, slik vi har sett eksempler på den siste tida. Lidelsen kan ifølge fagfolk oppstå akutt eller utvikle seg over svært kort tid. Det betyr at selv med grundig undersøkelse greier ikke psykiatrien med 100 pst. sikkerhet å identifisere alle pasienter som kan representere en risiko for andre. Dette er derfor et sentralt element ved vurderingen av denne gruppen pasienter som vi er nødt til å holde høyt hele tida.

I rundskriv om utskrivningspraksis fra 2004 er rutinene ved utskrivning fra psykiatrien nærmere presisert, bl.a. ved at det skal vurderes om det er behov for å gjøre formelle farlighetsvurderinger for hver enkelt.

I bestillerdokumentet for 2006 til helseforetakene har jeg lagt vekt på at behandlingstilbudet til mennesker med psykiske lidelser skal trappes videre opp, og alle regionale helseforetak skal i løpet av første tertial i år gjennomgå akuttjenestetilbudet for voksne for å sikre at tilgjengelighet og kvalitet blir ivaretatt. Jeg mener å ha gitt beskjed til helseforetakene om det, og at antall sengeplasser må vurderes og oppjusteres, fordi vi ser at det er en gruppe mennesker som ikke blir godt nok ivaretatt i det systemet vi har i dag, og som sannsynligvis trenger mer behandling enn det vi pr. i dag er i stand til å gi.

Vigdis Giltun (FrP) [12:48:36]: Jeg takker statsråden for svaret, som inneholdt veldig mange signaler om at hun ser det som viktig å jobbe med disse sakene. Det er en økning av slike saker, og det har vært veldig alvorlige hendelser når det først har skjedd noe. Det blir helt feil å regne et gjennomsnitt av alle kriminelle handlinger. Dette er tragiske hendelser som ofte rammer enten nære personer i en familie eller helt tilfeldige ute på gatene, så det er viktig at det følges opp.

Så til dette med risikovurdering. Vi vet at vi har for dårlige måleindikatorer. Når det gjelder kvinner, og ikke minst etniske minoritetsgrupper, ifølge en svensk undersøkelse, finnes det ikke noen risikovurdering av de gruppene. Her bør man kanskje satse på mer forskning. Det håper jeg statsråden vil støtte.

Dette med rask utskrivning er et stort problem, og også det med kommunikasjon mellom kommune, lege og andre instanser som skal følge pasienten videre. Det er også en fare hvis en pasient selv kan få lov til å velge om han/hun skal ha et oppfølgingstilbud. Det bør jo være et krav om risikovurdering, og krav til at pasienten må følge anbefalingene. Jeg håper at statsråden vil støtte opp om det.

Statsråd Sylvia Brustad [12:49:52]: Jeg kan bare gjenta at en del av de hendelser vi har sett den siste tida, helt klart er kjempetragiske. Man må jo hele tida bestrebe seg på å gjøre alt som står i ens makt for å prøve å unngå slike hendelser. Jeg har tillit til bl.a. det arbeidet Statens helsedirektorat og Politidirektoratet gjør. Man kommer ut med et rundskriv i løpet av veldig få dager, rett og slett med retningslinjer for hvordan dette samarbeidet skal skje. I det ligger det jo at man må ha et opplegg der man både foretar risikovurderinger, som representanten er opptatt av, og et opplegg med oppfølging av hver enkelt dersom det er nødvendig, i kommunen eller i et annet behandlingstilbud. Det mener jeg er helt selvsagt. Jeg mener også at samhandling, som representanten er opptatt av, i dag dessverre ikke alltid er nok.

Så sier fagfolk – jeg gjentar det – at det ikke alltid er lett å kunne forutsi hva som kan skje, men man må i hvert fall sikre seg så langt det overhodet er mulig.

Vigdis Giltun (FrP) [12:50:57]: Jeg vil bare avslutte med å si at jeg er fornøyd med svaret så langt. Jeg håper at statsråden følger opp denne utviklingen, for det er i utviklingen vi ser om vi lykkes med de tiltak som iverksettes. Det sies jo at man når det skjer slike alvorlige hendelser, aldri skal ta opp en sak når en hendelse skjer. Det blir veldig vanskelig slik som utviklingen har vært. Disse hendelsene har skjedd så hyppig at det blir vanskelig å unngå å knytte det opp til noe spesielt. Jeg har valgt ikke å nevne noen hendelser, men det er så mange alvorlige ting som har skjedd, at dette regner jeg med at statsråden følger opp nå.

Statsråd Sylvia Brustad [12:51:33]: Jeg kan bare bekrefte at dette er også jeg på vegne av Regjeringa særdeles opptatt av. Det er klart at vi ser på det som skjer, og som har skjedd, med det største alvor, og vi skal følge opp så godt vi kan.

Presidenten: Da er vi ferdige med spørsmål 25 og skulle no ha teke opp spørsmål 8.