Presidenten: Dette Spørsmålet, frå representanten Jan Tore Sanner til kommunal- og regionalministeren, vil bli svara på av miljøvernministeren som rette vedkomande.

Kari Lise Holmberg (H) [11:40:27]: Jeg vil få spørre statsråden om følgende:

«I Telemark har fylkesmannen overført innsigelsesretten i byggesaker til sin egen miljøvernavdeling. Fylkesmannens skjønnsutøvelse er dermed tilsidesatt til fordel for byråkratiet. Når fylkesmannens skjønnsutøvelse bortfaller, vil avgjørelser tatt av kommunen kunne bli overprøvd av et rent faglig organ for så å havne på miljøvernministerens bord.

Vil statsråden gjennomgå ordningen med innsigelsesrett og sørge for at det ikke kan utøves en praksis som svekker det kommunale selvstyret?»

Statsråd Helen Bjørnøy [11:41:16]: Ved innføringen av plan- og bygningsloven i 1985 ble departementets myndighet til å fatte bindende arealplanvedtak flyttet til kommunene. En viktig forutsetning for denne overføringen var at kommunene også skulle ivareta nasjonale interesser i planleggingen. I de tilfeller der kommunale planer kommer i konflikt med slike interesser, kan statlige myndigheter fremme innsigelse slik at kommunens adgang til å egengodkjenne planen faller bort. Også fylkeskommunen og nabokommunene kan fremme innsigelse.

Dersom det ikke oppnås enighet gjennom forhandlinger eller megling, oversendes saken Miljøverndepartementet til endelig avgjørelse.

At hovedansvaret for arealplanleggingen ligger på lokalt nivå, der man vet hvor skoen trykker, var og er en viktig og fornuftig reform. I forarbeidene til plan- og bygningsloven er det gitt uttrykk for at det fra statlig hold må vises varsomhet med å overprøve det lokale politiske skjønnet. Det er jeg enig i.

I saker etter plan- og bygningsloven er fylkesmannen berørt statlig fagmyndighet i henhold til en rekke interesser knyttet til miljø, som forurensning, naturvern og friluftsliv.

Fylkesmannen har i den forbindelse rett til å reise innsigelse. Fylkesmannen har også fagansvar og kan reise innsigelse i forhold til beredskap, risiko og sårbarhet, barn og unges interesser og tilgjengelighet for alle. Dessuten har fylkesmannen fagansvar for landbruk og er også sekretariat for fylkeslandbruksstyret, som er tillagt innsigelsesmyndighet.

Av praktiske og faglige grunner har flere fylkesmenn latt de enkelte fagavdelinger fremme innsigelse. Dette skjer etter fullmakt fra fylkesmannen.

Dersom det fremmes innsigelse fra en av fylkesmannens fagavdelinger, vil det være opp til fylkesmannen selv å avgjøre om det skal mekles i saken. Sendes saken til departementet, skal fylkesmannen i oversendelsesbrevet foreta en samlet vurdering av saken og gi tilråding om vedtak i saken. I den forbindelse vil fylkesmannens skjønnsutøvelse være fullt ut ivaretatt.

Antall innsigelsessaker som kommer til Miljøverndepartementet for behandling, er ganske stabilt fra år til år. Årlig innebærer det 30–40 planer av de ca. 3 000 planer som kommunene totalt sett behandler. Departementet legger vekt på en grundig behandling med bl.a. befaring og møte med kommunene i disse sakene. I flere av sakene får kommunene helt eller delvis medhold. Samlet sett innebærer dette at rundt 99 pst. av alle kommunale planvedtak blir stående som endelige. Det viser at vi har lagt lista høyt for å overprøve det kommunale selvstyret.

Det pågår en kontinuerlig utvikling hvor stadig flere statlige sektorinteresser kobles til planprosesser etter plan- og bygningsloven. Flere planspørsmål blir dermed gjenstand for avveininger i lokale folkevalgte organ.

De aller fleste innsigelser løses altså ved forhandlinger lokalt, eller etter at fylkesmannen har gjennomført mekling mellom de berørte partene.

Ved lovendring i plan- og bygningsloven 7. mai 2004 ble innsigelsesordningen innskjerpet for å hindre såkalte omkamper. Endringen har som siktemål en mer forutsigbar og effektiv plan- og byggesaksbehandling.

På bakgrunn av gjeldende regelverk og de erfaringene vi har med innsigelsesordningen, ser jeg ikke behov for å endre på denne.

Kari Lise Holmberg (H) [11:45:31]: Rent generelt har jeg lyst til å si at jeg synes det er bra at statsråden sier at hovedansvaret skal ligge på lokalt nivå, og at listen er lagt høyt for overprøving av det kommunale selvstyret.

Dette er jo en sak som er et eksempel på at man kan fokusere på det kommunale selvstyret, og det var for så vidt derfor jeg i utgangspunktet rettet spørsmålet til kommunal- og regionalministeren. Vi ser jo at det kommunale selvstyret lett kan settes under press, og det kan lett undergraves hvis en ikke er obs på det.

Nå representerer statsråden SV, et parti som også argumenterer for lokalt selvstyre, men som, etter hva jeg har sett så langt på Stortinget, i praksis ofte står for det motsatte. Det er detaljstyring, og – ikke minst – når det gjelder miljøsaker, er man litt sentraliserende.

Da vil jeg gjerne spørre statsråden: Hva er miljøvernministerens holdning til viktigheten av det kommunale selvstyret, og vil miljøvernministeren arbeide for at det ikke skal svekkes i den tiden vi nå går inn i?

Statsråd Helen Bjørnøy [11:46:43]: Regjeringen er opptatt av både å bevare og å styrke det kommunale selvstyret. Der står Regjeringen samlet. Regjeringen ønsker å føre en politikk som nettopp styrker det kommunale selvstyret.

I de konfliktsakene som kommer til Miljøverndepartementets bord, er det ofte interessekonflikter mellom lokale og nasjonale interesser. Her tror jeg også det er viktig, innenfor feltet som Miljøverndepartementet håndterer, at en må ha øye for at av og til må nasjonale interesser foretrekkes framfor lokale ønsker.