Olemic Thommessen (H) [12:22:34]: Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til kultur- og kirkeministeren:

«Etableringen av Nasjonalmuseet for kunst har ført til omlegging av driften ved det tidligere Nasjonalgalleriet som rokker ved nasjonale funksjoner institusjonen så langt har ment å skulle ivareta.

Mener statsråden Norge trenger et museum som til enhver tid viser et historisk representativt bilde av norsk kunst, hvilke styringsverktøy mener statsråden departementet har for å ivareta dette innenfor rammen av dagens organisering, og mener statsråden avtalen mellom staten og Nasjonalmuseet for kunst bør reforhandles?»

Statsråd Trond Giske [12:23:24]: Jeg takker representanten Thommessen for spørsmålet. Spørsmålet inneholder imidlertid en påstand som jeg ikke kan si meg enig i. Alle de fem komponentene som Nasjonalmuseet er sammensatt av, omfatter nasjonale funksjoner som skal videreføres og videreutvikles. At den samlede utstillingsprofilen i en historisk sett kort periode ikke har vært i samsvar med alle gruppers forventninger, innebærer ikke at det er rokket ved funksjoner som museet skal ivareta, og som det er pålagt å ivareta.

Svaret på det grunnleggende spørsmålet, nemlig om vi trenger et museum som til enhver tid viser et historisk representativt bilde av norsk kunst, er ja. I den avtalen som i 2003 ble inngått med Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, og som fastsetter de forpliktelser museet har tatt på seg, heter det at «Nasjonalmuseet skal sørge for forsvarlig drift og forvaltning av Samlingene i samsvar med god museumsstandard og innenfor de budsjettrammer som til enhver tid gjelder». Videre slås det fast at Nasjonalmuseets ansvar for drift og forvaltning bl.a. omfatter videreutvikling av Nasjonalgalleriets og Museet for samtidskunsts faglige og tematiske ansvarsområder.

Det er med andre ord udiskutabelt at Nasjonalmuseet skal arbeide med historisk visuell kunst og dermed også vise et representativt bilde, på samme måte som museet skal ha et aktivt forhold til samtidsuttrykkene.

Hvordan den oppgaven skal løses, står det ingenting om i avtalen, og det skal heller ikke stå. Det er et kunst- og museumsfaglig spørsmål som museet selv skal avgjøre. Vi har det siste året sett at museet har høstet til dels skarp kritikk for den nymonteringen som skjedde i Nasjonalgalleriet vinteren 2005. Museet valgte en ny – og etter en del menneskers mening for radikal – visningsmetode. Det har museet selvsagt rett til å gjøre, men må samtidig være forberedt på å gå inn i en saklig dialog både med kritikere og med andre som har legitime interesser for vår største formidlingsinstitusjon på det visuelle kunstområdet. Museet har i debatten signalisert at det i tiden framover skal gjøres endringer i de historiske utstillingene. Vi har grunn til å tro at disse endringene bl.a. vil reflektere siste års faglige diskurs. Departementet skal imidlertid ikke gå inn og instruere museet om hvilke utstillingsprinsipper som skal brukes, eller hvor mange bilder som skal vises av konkrete kunstnere. Departementet har tillit til at styret og ledelsen til enhver tid håndterer slike spørsmål. Og la meg legge til at jeg har lagt merke til at også representanten Thommessen, senest i en kronikk i Aftenposten, understreker det «armlengdes avstand»-prinsippet som skal ligge mellom departementet og de kunstfaglige avgjørelsene som også en slik institusjon som Nasjonalmuseet for kunst skal ha.

I tillegg til avtalen mellom staten og museet har departementet styringsmekanismer gjennom tildeling av budsjettmidler i det årlige tilskottsbrevet. Museet må hvert år rapportere om hvordan institusjonen disponerer de tildelte budsjettmidlene for å oppnå de kulturpolitiske målene. I den forbindelse har departementet årlige kontaktmøter med styret og administrasjonen for museet, på samme måte som man har kontakt med øvrige kulturinstitusjoner.

Totalt sett har departementet hensiktsmessige styringsmekanismer overfor Nasjonalmuseet. Den omtalte driftsavtalen med museet representerer faktisk et mer spesifikt styringsgrunnlag enn det som er vanlig overfor andre viktige kulturinstitusjoner som departementet samhandler med.

Olemic Thommessen (H) [12:26:45]: Jeg takker for svaret, og jeg er selvfølgelig enig i at det må være et «armlengdes avstand»-prinsipp i forhold til rent faglige spørsmål. Det vi imidlertid snakker om her, er noe som må betraktes som å være en helt sentral museumsoppgave og en helt sentral oppgave som må være løst i et land, nemlig det å ha det vi i tradisjonell forstand tenker oss som et nasjonalgalleri.

Vi kan konstatere, tror jeg, at betydelige deler av samlingen nå er borte – iallfall ikke tilgjengelig – og det er hele epoker som ikke er presentert. Så kan man selvfølgelig diskutere om det betyr at institusjonens oppgave er ivaretatt eller ikke. Jeg bare konstaterer at sterke faglige interesser mener at så ikke er tilfellet.

Jeg mener at dette er en sak som reiser veldig interessante prinsipielle spørsmål i forhold til statens bestillerrolle til styrene. For det er altså slik at i de mekanismene vi nå har i form av avtaler eller organisering, er det ganske lite som beskriver hva man faktisk skal gjøre.

Statsråd Trond Giske [12:27:52]: Det er ingen dårlig observasjon av representanten Thommessen at det er verk i Nasjonalmuseets historiske samlinger som ikke vises. Det er slik at 96 pst. av verkene som Nasjonalmuseet har i sine historiske samlinger, til enhver tid ikke vises, rett og slett fordi lokalene faktisk ikke tillater at mer enn 4 pst. til enhver tid er på veggen. Ifølge museet prøver internasjonale kunstmuseer å ha ca. 15 pst. av samlingene sine utstilt til enhver tid, så vi ligger altså dramatisk langt bak tilsvarende institusjoner i andre land.

Dette understreker et annet poeng, nemlig at vi har et ganske sterkt behov for nye lokaler for dette museet, og før museet får en skikkelig løsning på bygningsbehovet sitt, vil det rett og slett ikke være mulig å presentere en så stor andel av vår historiske arv som vi ønsker oss, og som kanskje også er nødvendig for å få et tilstrekkelig omfattende og variert representativt bilde av den historiske kunsten. Så her er det mye som må gjøres før vi kommer dit både Thommessen og undertegnede ønsker seg.

Olemic Thommessen (H) [12:28:59]: Nå er det vel ikke helt tilfeldig hvilke 15 pst. som vises, og det er vel noe av det dette dreier seg om.

Jeg er enig i at vi trenger en ny bygning med mer plass. Da Stortinget behandlet ABM-meldingen og det nye Nasjonalmuseet for kunst, tror jeg det var åpenbart for alle at de sentrale oppgavene som disse forskjellige institusjonene hadde, skulle ivaretas og videreføres. Man hadde vel dog kanskje forventet at det å slå dette sammen skulle bidra til at man fikk noe mer, og ikke noe mindre. Det mener jeg er en forventning som fortsatt bør ligge i luften, og jeg tolker statsråden dit hen at han fortsatt vil opprettholde en forventning, iallfall, overfor Nasjonalmuseets styre om at også den historiske presentasjonen vesentlig utvides i forhold til hva som er tilfellet i dag.

Statsråd Trond Giske [12:29:56]: Jeg har vel egentlig sagt ganske tydelig at det å vise et representativt utvalg av de historiske samlingene er et av museets oppdrag fra eieren.

Men jeg må også si at jeg synes den debatten vi har fått de siste par årene, er av det gode. Ingenting er mer dørgende kjedelig enn en samling som henger der år ut og år inn, som ingen bryr seg om annet enn for å gå innom og se på den, og som ingen diskuterer og ingen har sterke meninger om. Dette bevisstgjør oss når det gjelder hvilken kunstarv vi har, i forhold til ulike epoker og ulike kunstnere, og hva som er representativt og hva som ikke er det. Det skaper en kreativitet og en dynamikk som vi trenger også når vi ser oss tilbake i tid, ikke bare på samtidskunsten.

Det eksisterer sikkert omtrent like mange meninger om hva som er representativt og hvilket utvalg som bør henge der, som det eksisterer kunstinteresserte mennesker i Norge – så den debatten bør vi bare se lyst i møte. Samlingene vil helt sikkert endre seg år for år, og debatten som Thommesen deltar i, vil påvirke det.