Jon Lilletun (KrF) [13:33:23]: Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til arbeids- og inkluderingsministeren:

«Konvertitter i Iran kan risikere livet. Dette bekreftes senest i en Amnesty-rapport av 16. februar 2006. I Utlendingsnemndas praksisnotat av 27. mai 2005 heter det at «så lenge man lar sin nye tro være en privatsak, vil man ikke risikere noe ved å ha konvertert». Det vil være feil, både ut fra FNs menneskerettighetskonvensjon og FNs flyktningkonvensjon, å begrense retten til å konvertere til en privatsak.

Vil statsråden bidra til at Utlendingsnemndas praksis korrigeres slik at asyl gis når troende bli forfulgt?»

Carl I. Hagen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:34:27]: Jeg vil innledningsvis nevne at representanten Lilletun i spørsmål nr. 144 til skriftlig besvarelse tok opp noen av de samme problemstillingene. I svar av 23. november 2005 redegjorde jeg for mine vurderinger.

Det er i denne saken viktig å understreke at Norge gir asyl til personer som blir forfulgt på grunn av sin tro. Norge er bundet av Flyktningkonvensjonen, og det følger av denne at forfølgelse på grunnlag av religion danner grunnlag for flyktningstatus. Norge gir asyl til dem som fyller vilkårene i konvensjonen, herunder også til konvertitter.

Dette innebærer imidlertid ikke at alle som sier de vil bli utsatt for slik forfølgelse, eller at alle som tilhører en gitt trosretning i et land, kvalifiserer for asyl. Utlendingsmyndighetene vurderer hvorvidt den enkelte asylsøker har behov for beskyttelse.

Det er dessverre slik at enkelte påberoper seg et asylgrunnlag som ikke er reelt. Det er utlendingsmyndighetenes oppgave å vurdere troverdigheten av slike opplysninger. I flere saker er det nettopp søkerens manglende troverdighet som fører til avslag. Som eksempel kan jeg nevne at det ikke er uvanlig at personer konverterer etter at de har kommet til Norge som asylsøkere, og i flere tilfeller etter at de har fått avslag på sin søknad. Det betyr ikke nødvendigvis at konverteringen ikke er reell, men man ser tilfeller der den kun har vært gjennomført for å få en tillatelse i Norge.

Utlendingsmyndighetene har meget god kunnskap om forholdene i Iran. I fjor ble det opprettet en uavhengig landinformasjonsenhet som skal innhente all relevant informasjon om landene Norge mottar asylsøkere fra. De baserer seg på en rekke uavhengige kilder. Norge har også en ambulerende utlendingsattaché med ansvar for å innhente informasjon om de generelle forholdene i Iran samt undersøke konkrete anførsler. I tillegg til dette foretar utlendingsmyndighetene egne reiser.

Jeg er kjent med at menneskerettighetssituasjonen i Iran er vanskelig. Departementet følger med på hvilken praksis som føres, men jeg har tillit til at utlendingsmyndighetenes vurderinger er i overensstemmelse med våre internasjonale forpliktelser. Norge deltok i et ekspertmøte under EU-kommisjonen i november, hvor asylpraksis for Iran var hovedtemaet. Møtet viste at norske utlendingsmyndigheter har god kunnskap om forholdene i Iran. Opplysningene som framkom under møtet, viste også at i den grad norsk praksis for Iran skiller seg fra øvrige europeiske land, er dette i form av at flere gis tillatelse i Norge. Norsk praksis når det gjelder konvertitter, skiller seg ikke ut i restriktiv retning.

Ut fra utlendingsmyndighetenes kjennskap til Iran har ikke dødsstraff for konvertering fra islam blitt praktisert de siste årene. Det finnes flere tusen konvertitter i Iran. Mange av disse er medlemmer av aktive kirkesamfunn, uten at dette medfører at de får spesielle problemer med myndighetene. Man har altså ikke holdepunkter for at de som konverterer, utelukkende av den grunn vil bli utsatt for forfølgelse i Iran.

Med bakgrunn i den kjennskap utlendingsmyndighetene har om forholdene i Iran, er det i utgangspunktet de som har latt seg ordinere til prester og drevet aktiv, utadrettet virksomhet for å omvende muslimer, som har vært spesielt utsatt. Utlendingsmyndighetene foretar på denne bakgrunn en individuell vurdering av hvorvidt personer som tar sikte på å utøve aktiv misjonering, kan risikere forfølgelse.

Jon Lilletun (KrF) [13:38:56]: Eg takkar statsråden for svaret, utan at eg kan seie at eg er spesielt nøgd med det, sjølv om eg gjev statsråden rett i at dette med konvertering heilt opplagt kan kome til å verte misbrukt, og at det her heilt opplagt er vanskelege avvegingar.

Men frå det tidspunktet då eg fekk det førre svaret, har to ting skjedd. Det eine går på det sitatet eg har vorte kjent med frå praksisnotatet frå Utlendingsnemnda, og mitt oppfølgingsspørsmål vil då vere: Er statsråden einig i at ein kan seie det på den måten at «så lenge man lar sin nye tro være en privatsak, vil man ikke risikere noe ved å ha konvertert.»? Er ikkje det heilt klart brudd på FN sin menneskerettskonvensjon og flyktningkonvensjon?

Vidare har vi fått denne Amnesty-rapporten som seier konkret at konvertittar kan risikere livet. Den er så ny som frå 16. februar 2006. Det er den andre nye opplysninga som eg sit med. Vil ikkje det òg måtte påverke den norske behandlinga av desse sakene?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:40:09]: Jeg vil si det slik at jeg er helt enig med representanten Lilletun i at her skal vi følge veldig nøye med.

Men utgangspunktet må være – og slik leser jeg denne setningen fra UDI – at det i seg selv å ha konvertert fra islam til kristendom ikke er et grunnlag for at man automatisk blir forfulgt i Iran. Det er ikke et grunnlag for å si at alle som har konvertert, er forfulgt og dermed skal ha opphold i Norge. Derfor må det etableres en praksis som er knyttet til individuell vurdering i hver enkelt sak. Det er i tråd med de beste tradisjoner i norsk utlendingsforvaltning – alle har rett og krav på en individuell behandling.

Da skal UDI være særlig oppmerksom på situasjonen i Iran. De iranske borgere som faktisk blir forfulgt som følge av at de har konvertert, skal få beskyttelse. Men det kan ikke være noen automatikk her.

Jon Lilletun (KrF) [13:41:19]: Eg vil då spørje statsråden om denne setninga i alle fall kan tolkast slik – ut frå statsråden sitt syn – at sjølvsagt skal den som har konvertert, ha rett til å delta i ei kyrkje, delta i kyrkjelydslivet, delta på vanleg måte i det ordinære samfunnet. Ein treng ikkje vere filolog for å sjå at denne setninga kan lesast på ein annan måte. Der er statsråden heilt klar i forhold til kva som er retten, ut frå menneskerettar og flyktningkonvensjon.

Det andre er: Den FN-rapporten som no ligg føre, har den vore underlagd ein gjennomgang? Og vil ein frå departementet og utlendingsmyndigheitene si side skjerpe merksemda?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:42:21]: Med forbehold om at jeg fikk med meg alle nyansene i det representanten Lilletun nå sa, synes jeg den formuleringen er i tråd med den oppfatningen jeg har av hvordan situasjonen skal forstås. Med forbehold om at jeg hørte rett, er jeg enig i det.

Som jeg sa i mitt svar, legger vi veldig, veldig stor vekt på å være maksimalt oppdatert på situasjonen i Iran fordi vi vet at det er en krevende situasjon. Vi vet at det er vanskelig i forhold til menneskerettighetene.

Jeg skal forsikre meg om at den felles landinformasjonsenheten til UDI og UNE har fått med seg denne rapporten. Det vil jeg tro, men for å være helt sikker skal jeg sjekke det, og selvfølgelig gi en tilbakemelding til Lilletun.

Presidenten: Spørsmål 20 vil bli besvart før spørsmål 29.