Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Morten Høglund til arbeids- og inkluderingsministeren, vil bli besvart av helse- og omsorgsministeren på vegne av arbeids- og inkluderingsministeren.

Morten Høglund (FrP) [13:32:59]: Spørsmålet går da til helse- og omsorgsministeren:

«Menneskerettighetssituasjonen i Iran er svært vanskelig, og det har forverret seg etter presidentvalget i fjor. Det har i den siste tiden fremkommet at norske utlendingsmyndigheter har bestemt at flere iranske kvinner skal utvises fra Norge, kvinner som angivelig står i fare for å bli utsatt for overgrep, tortur og drap ved hjemsendelse.

Relatert til den brutale praksis det nåværende iranske regimet står for, hvordan vil Regjeringen sikre at de kvinner som blir hjemsendt til Iran, kan leve i trygghet for liv og helse?»

Statsråd Sylvia Brustad [13:33:35]: Jeg vil innledningsvis vise til at representanten i spørsmål nr. 377 til skriftlig besvarelse har reist mange av de samme problemstillingene til arbeids- og inkluderingsministeren, som i sitt svar av 26. januar 2006 har gjort rede for sine vurderinger.

I svaret ble det framhevet at Norge er bundet av FNs flyktningkonvensjon, noe som innebærer at personer som risikerer forfølgelse, slik dette er definert i konvensjonen, skal gis asyl i Norge. Norge er også, som representanten kjenner godt til, bundet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og Torturkonvensjonen, som forbyr tortur og umenneskelig behandling. Dette innebærer at personer som risikerer slike overgrep ved retur til hjemlandet, skal gis vern og oppholdstillatelse i Norge.

Når det gjelder asylsøkere fra Iran, er jeg kjent med at menneskerettighetssituasjonen i Iran er vanskelig, og Regjeringen står samlet bak de uttalelser utenriksminister Jonas Gahr Støre kom med i Stortingets spørretime 9. november 2005, der det ble uttrykt bekymring over utviklingen i forhold til menneskerettigheter og demokrati i Iran.

Direktoratet og nemnda har god kunnskap om forholdene i Iran. I fjor ble det opprettet en uavhengig landinformasjonsenhet som skal innhente all relevant informasjon om forholdene i «asylproduserende» land. Norge har, som representanten sikkert kjenner til, også en ambulerende utlendingsattaché med ansvar for å innhente informasjon om de generelle forholdene i Iran, samt verifisere konkrete anførsler i asylsakene.

I et ekspertmøte under EU-kommisjonen i november var asylpraksis for Iran hovedtema, og Norge deltok i møtet. Møtet viste at norske utlendingsmyndigheter har god kunnskap om forholdene i Iran sammenlignet med andre europeiske land. Møtet viste også at i den grad norsk asylpraksis for Iran skiller seg fra de øvrige europeiske land, er dette i form av at det gis flere oppholdstillatelser i Norge.

På bakgrunn av det ovennevnte har jeg tillit til at de vurderinger UDI og UNE gjør, skjer på bakgrunn av god landkunnskap og er i overensstemmelse med internasjonale forpliktelser som Norge er bundet av. Flere iranske kvinner får hvert år asyl eller annen oppholdstillatelse i Norge, og iranske kvinner som risikerer forfølgelse i Iran, skal ikke sendes ut av Norge. Det er helt klart. Jeg er heller ikke kjent med eksempler på at dette har skjedd tidligere. Jeg kan på bakgrunn av dette ikke se at det skal være behov for å sette i verk spesielle tiltak i forhold til UDI og UNEs vurdering av disse sakene.

Som for andre «asylproduserende» land følger imidlertid arbeids- og inkluderingsdepartementet med på hvilken praksis som føres i forhold til Iran. Som representanten sikkert kjenner til, har noen av de iranske kvinnene brakt avslagene inn for rettssystemet. Arbeids- og inkluderingsdepartementet følger med på vurderingene domstolene gjør i disse sakene, med tanke på hvilken betydning dette bør få for framtidig praksis.

Avslutningsvis vil jeg opplyse at gjennom arbeidet med ny utlendingslov vil departementet vurdere forslaget i NOU 2004:20, Ny utlendingslov, om å gi mer utfyllende kriterier for hvem som er å anse som flyktning. I utredningen er det i tillegg foreslått at det skal utarbeides retningslinjer om kjønnsperspektivet i flyktningretten. Dette vurderes også nærmere av departementet.

Morten Høglund (FrP) [13:37:03]: Jeg vil takke statsråden for svaret.

Det er helt riktig at jeg stilte et skriftlig spørsmål som ble besvart 26. januar, og svaret går inn på noen av de samme forholdene. Men den gang stilte jeg spørsmål om man ville foreta en gjennomgang av asylpraksisen i forhold til Iran. Det fikk jeg et negativt svar på.

Det man sier i dette skriftlige svaret, er at menneskerettighetssituasjonen er vanskelig, men ikke alle iranske kvinner har et beskyttelsesbehov. Men her snakker vi om kvinner som har kommet til Norge, og flere av dem har konvertert til kristendommen. Det bestrides tydeligvis av norske myndigheter. Uansett om det bestrides, har de posisjonert seg på en måte som gjør at de vil være utsatt om de sendes tilbake. Flere av de kvinnene lever nå i skjul og i frykt for sine egne liv. Ser ikke statsråden at dette er en svært vanskelig situasjon?

Statsråd Sylvia Brustad [13:38:11]: Jeg har ingen problemer med å skjønne at en del føler at situasjonen er vanskelig. Jeg har ingen grunn til å betvile det. Men det skal være helt klart at i den grad kvinner – i dette tilfellet – risikerer å bli utsatt for overgrep og forfølgelse om de sendes tilbake, skal de få bli i landet.

Som jeg også sa i mitt første svar, verserer nå saker for retten. Det er klart at Arbeids- og inkluderingsdepartementet følger med på hva retten kommer til å si, og så vil vurdere praksisen etter det. Og igjen: Det jobbes nå, som representanten kjenner til, med en ny utlendingslov, og det vil være naturlig å vurdere også dette i den sammenheng.

Morten Høglund (FrP) [13:38:54]: Jeg takker igjen for svaret. Arbeidet med en ny utlendingslov kan for så vidt være positivt, men vil ikke nødvendigvis hjelpe noen av disse kvinnene.

Fra tid til annen har man erklært at visse områder og visse land er så vanskelige for hele asylgruppen eller for enkelte at man velger ikke å sende dem tilbake. Det finnes eksempler på det på Balkan. Jeg vil nevne et annet eksempel: mulla Krekar – i en situasjon hvor han ikke kan sendes tilbake. Situasjonen i Iran er nå slik at presidenten som ble valgt i fjor, har uttalt at han vil stoppe kristendommen i Iran. Der er det altså et aktivt arbeid mot religiøse minoriteter.

Det jeg da ber statsråden og Regjeringen ta med seg, er at situasjonen for denne gruppen i Norge generelt er så vanskelig at man ganske raskt må gå inn og se på den politikk som føres overfor iranske flyktninger.

Statsråd Sylvia Brustad [13:39:58]: Det er ingen tvil om at situasjonen i Iran er vanskelig for mange. Jeg ber om forståelse for, i og med at jeg ikke er fagstatsråd på dette området, at jeg ikke kan gi altfor detaljerte svar på alle de spørsmålene som representanten stiller, men jeg tar det selvfølgelig med meg tilbake. Jeg vil bare presisere igjen at i den grad det er noen som helst fare for overgrep og forfølgelse, skal kvinnene ikke sendes tilbake. Det må være helt klart, men vi følger nøye med på utviklinga videre.