Odd Einar Dørum (V) [13:04:29]: Jeg tillater meg å stille dette spørsmålet til kunnskapsministeren:

«Statsråden har foreslått en lov som i praksis får tilbakevirkende kraft ved at ca. 40 friskoler som allerede er godkjent, nektes oppstart med statsstøtte.

Hvilke vurderinger gjør statsråden seg av befolkningens generelle tiltro til staten som forutsigbar part i denne forbindelse?»

Statsråd Øystein Djupedal [13:04:51]: Flertallsregjeringen har et annet syn på friskoler enn hva den forrige regjeringen hadde. Vi ønsker å snu en trend fra en vekst i friskoler til en samling av midler i den offentlige skolen. Da vi overtok, lå det an til en ukontrollert vekst i friskoleplasser. Dersom alle godkjente skoler og omsøkte elevplasser i friskoler henholdsvis for høsten 2005 og høsten 2006 hadde blitt tatt i bruk, ville dette ha representert en økning på ca. 6 800 elevplasser, ca. 40 skoler, i frittstående grunnskoler, og ca. 15 000, eller 75 skoler, i frittstående videregående skoler. Økningen ville med andre ord ha vært på rundt 50 pst. i grunnskolen og rundt 150 pst. i videregående skoler dersom alle plasser hadde blitt fylt.

Derfor var den nødvendig med en politisk kursendring. Den midlertidige loven vil medføre en frystilstand fram til en permanent lov, som vil bli fremmet høsten 2006. Av de 15 000 plassene i videregående skole var nesten alle skoler som John Bauer, Akademiet og Sonans, som ikke representerer noe pedagogisk eller religiøst alternativ til den offentlige skolen. I all hovedsak har de søkt om plasser på allmennfaglige studieretninger i de ulike bysentrene vi har. Det offentlige hadde dermed hatt ansvaret for dyrere tilbud og skoler i distriktene, og det hadde medført mange nedlagte offentlige skoler. Dette er ikke i tråd med Regjeringens syn. Regjeringens politiske plattform er tydelig i synet på friskoler.

Dette er den politiske bakgrunnen for det forslaget Regjeringen om kort tid vil legge fram for Stortinget. Regjeringens oppfatning er at det er Stortinget til enhver tid som avgjør landets skolepolitikk – det er grunnleggende for ethvert demokrati.

Regjeringens beslutning om å legge et forslag om lovendring fram for Stortinget kom tidlig – før skolene har innrettet seg i særlig grad. Beslutningen berører i liten grad elever og foreldre. På ethvert samfunnsområde er det slik at politiske beslutninger av folkevalgte organ fører til at noen får spilte kostnader som en følge av at de har innrettet seg etter rammebetingelser som viste seg å bli endret.

Jeg slår derfor fast at den framgangsmåte som er valgt, er rimelig. Den politiske kursendringen burde heller ikke komme som noen overraskelse på noen.

De tre regjeringspartiene ønsker et sterkt offentlig skoleverk. Soria Moria-erklæringen understøtter dette. Det kan ikke ha vært uventet at Regjeringen ønsket et skifte i skolepolitikken, heller ikke at Stortinget kan komme til å ønske endringer i skolepolitikken når det politiske flertallet endres. Den forrige regjering og det forrige storting endret skolepolitikken i samsvar med sin politikk – og tillot etablering av en rekke friskoler, sågar etter at den hadde tapt valget. Det ble godkjent 5 000 skoleplasser etter at Bondevik tapte valget og etter skolestart, mens den nye regjeringen forhandlet fram sin politiske plattform på Soria Moria.

Til slutt vil jeg vise til at den politiske kursendringen selvsagt ikke er foretatt uten et grundig juridisk forarbeid. Jeg bad derfor lovavdelingen i Justisdepartementet om å utrede om det vil være i strid med Grunnloven § 97 ved lov å gripe inn i allerede gitte tillatelser til drift av friskoler uten at det gis erstatning for eventuelt økonomisk tap som følge av lovendringen.

Svaret var entydig: Lovavdelingen fant det klart at det ikke var i strid med Grunnloven § 97 gjennom lov å gripe inn i tillatelser til drift av friskole i tilfeller der virksomheten ikke er startet opp. Denne uttalelsen ble presentert på departementets hjemmeside og er selvfølgelig tilgjengelig for Stortinget.

Jeg mener ut fra dette å kunne vise at den framgangsmåte som er valgt, er god, og heller ikke kan ha kommet som en overraskelse på noen. Framgangsmåten innebærer heller ingen tilbakevirkning i strid med Grunnloven.

Jeg vil vise til at befolkningen i valg har gitt denne regjeringen et mandat. Regjeringspartienes politikk går klart fram av Soria Moria-erklæringen og også av den politiske debatten før valget. Dermed mener jeg å kunne slå fast at Regjeringen i denne saken har opptrådt som en forutsigbar demokratisk aktør.

Odd Einar Dørum (V) [13:08:36]: Det er en åpen og ærlig sak at det er ulike syn når det gjelder friskoler, og det anfekter jeg heller ikke. Jeg anfekter heller ikke forskjellen mellom den sittende regjering og den forrige regjering. Jeg anfekter heller ikke at man har lov til å foreslå lovendringer. Jeg anfekter heller ikke at man f.eks. ikke fremmer behandling av søknader som ligger der som ikke har vært behandlet. Jeg snakker utelukkende om 40 skoler som etter en lov som eksisterer, etter den loven faktisk da er godkjent til oppstart, som altså oppfyller de lovkravene som er der. Så tviler jeg ikke på at statsråden har fått en utmerket utredning fra lovavdelingen. Lovavdelingen er god. Men det jeg tar opp, er det generelle tillitsforhold bortenfor jussen. For befolkningen skal vite at man på ryddig vis, som statsråden sier, vil endre loven – greit og ærlig – og stoppe noe som man skal stoppe – greit og ærlig det også. Men det spisser seg til for de skolene som etter den gjeldende loven, før loven er endret, bråstoppes, etter at de etter den eksisterende loven er godkjent. Det er slik at det er forskjell mellom partier og det at man forvalter statsmakten. Forvalter man statsmakten, forvalter man også den generelle tillit til statsmakten. Det er derfor jeg har formulert spørsmålet som jeg har gjort, overfor statsråden. Og jeg gjentar det, for jeg konstaterte at han egentlig ikke svarte på det.

Statsråd Øystein Djupedal [13:09:56]: Jo, jeg svarte på spørsmålet. Lovavdelingens entydige konklusjon er at dette ikke engang er i lovens grenseland. Det vi gjør, er trygt innenfor loven, ellers ville vi selvfølgelig ikke ha gjort det.

Men til tilliten til lovmaker: Den foregående regjering godkjente 5 000 skoleplasser og overprøvde Utdanningsdirektoratets anbefaling. Den hadde tapt valget. Vi satt og forhandlet fram en ny politisk plattform for vår regjering. Da ble det godkjent 5 000 skoleplasser de siste tre ukene før den nye regjeringen tiltrådte. Så hvis man snakker om hvem som har velgernes votum og mandat til skolepolitikken, hadde det vært rimelig at den avgående regjeringen da ikke behandlet disse søknadene den visste vår regjering hadde et annet syn på. Vi gjør det som er i tråd med vår regjerings politiske plattform, det som er i tråd med norsk lov, og vi gjør det våre velgere har et ønske om at vi skal gjøre. I så måte er det vi gjør, grunnstammen i et demokrati, slik som den foregående regjeringen selvfølgelig hadde anledning til å endre utdanningspolitikken i sin retning.

Odd Einar Dørum (V) [13:10:53]: Den regjeringen som gikk av, var, i forståelse med den påtroppende statsminister og den statsminister som ennå satt, for intet forretningsministerium å regne før etter den 14. oktober kl. 11, da budsjettet var framlagt og behandlet. Til den tid var det en fungerende regjering, og det var den spilleregelen som var etablert til da, som gjaldt. Så ut fra den politikken som var, opptrådte regjeringen som den gjorde, og ut fra den loven som eksisterte. Så jeg anfekter ikke, punkt 1, at den rød-grønne regjeringen vil endre loven. Jeg anfekter heller ikke at den vil gjøre det ut fra sin overbevisning – selvfølgelig gjør jeg ikke det. Jeg undrer meg utelukkende over det forhold at før loven er endret og etter at man har fått godkjennelse av disse 40 skolene – og det er ikke det store antall skoler som statsråden tar opp – stopper man dem etter at de etter den eksisterende lov er godkjent. Mitt spørsmål gjelder klokskapen i en slik politikk. For tillit og tiltro går bortenfor lovens bokstav, det går også på den samfunnskontrakten man har mellom dem som styrer, og dem som blir styrt. Det er det som er kjernen i spørsmålet mitt, og som jeg på nytt utfordrer statsråden på.

Statsråd Øystein Djupedal [13:11:59]: Det vi gjør, er både klokt og riktig. Det er klokt i forhold til det vi har bedt om støtte fra våre velgere til, og fått, og det er riktig ifølge loven. Hvis det er noen som overrasker i dette, er det Venstre, som i generasjon etter generasjon har hatt en lang kamp for den offentlige skolen. Venstre har vært av dem som har båret fram ideen om fellesskolen og enhetsskolen gjennom generasjoner. At Venstre i den foregående regjeringen aksepterte at Høyre skulle få rattet i utdanningspolitikken og tillate etablering av så mange kommersielle skoler, som slår beina under det som har vært Venstres utdanningspolitiske syn fra forrige århundre og framover, overrasker meg. Det overrasker meg også at Odd Einar Dørum nå ikke engang ser at det vi gjør, faktisk er i overensstemmelse med det som har vært det bærende tverrpolitiske, utdanningspolitiske synet i Norge gjennom generasjoner, der Venstre har vært en viktig aktør og støttespiller. Det vi nå gjør, er å justere kursen tilbake til det som har vært Venstres syn i utdanningspolitikken før. Og det overrasker meg derfor at Venstre – når de nå ikke lenger sitter sammen med Høyre i regjering – fremdeles har en retorikk som er i strid med det som er Venstres utdanningspolitiske syn historisk.

Odd Einar Dørum (V) [13:13:06]: President! Jeg ber om ordet for å oppklare en åpenbar misforståelse.

Presidenten: Ja, hvis den er åpenbar og ikke diskutabel.

Odd Einar Dørum (V) [13:13:12]: Ja, det er at det er nytt for meg at Venstre skal mene at lovgivning skal ha tilbakevirkende kraft.

Presidenten: Vi går over til neste spørsmål – fra representanten Anders Anundsen til statsråd Djupedal. – Unnskyld! Presidenten har hoppet over et spørsmål – neste spørsmål er fra Åse M. Schmidt, til kunnskapsministeren.