Erna Solberg (H) [11:40:23]: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til utenriksministeren:

«Utenriksministeren uttalte i Dagsavisen 24. januar at han vil «gjenoppta dialogen med cubanske myndigheter», dvs. med Fidel Castros autoritære regime. Opposisjonen på Cuba vil heretter bli utestengt fra norske 17. mai-mottagelser, dvs. resten av opposisjonen som ikke ennå er fengslet, henrettet eller jaget i eksil.

Hvor store forventninger har utenriksministeren til at en dialog, basert på diktat fra Fidel Castro, vil fremme demokratiet på Cuba?»

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:41:00]: Jeg vil først få oppklare en åpenbar misforståelse i representanten Solbergs spørsmål, der hun antyder at Regjeringen innleder dialog med cubanske myndigheter «basert på diktat fra Fidel Castro».

Regjeringen har til hensikt å kunne påvirke cubanske myndigheter, komme i inngrep med det sivile samfunn, holde en løpende kontakt med dem som ønsker demokrati, menneskerettigheter og utvikling, og fremme norske interesser i landet og regionen. Derfor besluttet Regjeringen å ta skrittet ut av en isolert posisjon, der vi hadde svake eller ingen muligheter til å nå noen av disse målene.

Regjeringen mener at vi i det lengste bør holde kanalene åpne for dialog, selv med myndigheter som kan ha svært avvikende politiske syn i forhold til oss. Listen over slike land er dessverre lang, og jeg skal ikke ramse dem opp her.

Grunnen er at vi – basert på erfaring – mener at vi gjennom dialog og, når det er nødvendig, gjerne kritisk dialog, kan påvirke mer enn ved å stå på utsiden.

Når det gjelder Cuba, var situasjonen den at Norge sluttet seg til EUs vedtak i 2003 om å innføre en praksis med å invitere dissidenter til nasjonaldagsfeiringer. Cubanske myndigheter svarte med å fryse all kontakt med disse landene. Ved årsskiftet 2004/2005 gikk EU bort fra denne praksisen og innrettet seg slik at kontaktene til myndighetene ble gjenopprettet.

EU erfarte at man ved å miste kontakten med myndighetene svekket mulighetene til å få en bedring av situasjonen, både for politiske rettigheter og for menneskerettighetssituasjonen i landet.

Norge fortsatte denne praksisen. Til sist var vi det eneste europeiske landet med en slik praksis. Jeg tror Romania var det siste landet som gikk bort fra den. Som resultat ble norske diplomater på Cuba avskåret fra all kontakt med cubanske myndigheter, det vil også si med alle departementer og statsinstitusjoner.

Norge spiller en viktig rolle som støttespiller for menneskerettighetsforkjempere på Cuba. For å kunne videreføre dette engasjementet, for å skape muligheter for et enda større engasjement overfor det cubanske samfunn, for å sikre et bredere kontaktnett og for å støtte kontakter mellom norske og cubanske organisasjoner ble cubanske myndigheter den 5. januar meddelt at praksisen med å invitere dissidenter til vår nasjonaldagsfeiring ville opphøre. Samtidig ble det understreket at det norske engasjementet til støtte for menneskerettigheter på Cuba ville bli videreført. Etter dette er forbindelsene mellom cubanske myndigheter og Norges ambassade blitt normalisert.

Vedtaket fra 2003 om å invitere dissidenter til nasjonaldagsarrangementer var ledd i en bred internasjonal reaksjon på menneskerettighetssituasjonen i landet. EUs vurdering var at tiltaket ikke bedret situasjonen. EU-landene valgte å styrke kontakten med menneskerettighetsforkjempere på en annen måte enn ved å invitere dem til nasjonaldagsfeiringene.

Regjeringens vurdering var at vi oppnådde lite ved å stå alene tilbake. Norge spiller en viktig rolle som støtte for menneskerettighetsforkjempere på Cuba. Vår vurdering var at vi kommer bedre i posisjon til å videreføre denne rollen de øvrige 364 dagene i året. Norge har bygd opp et godt kontaktnett med ulike deler av det sivile samfunnet på Cuba. Det vil vi utnytte i tiden som kommer.

Erna Solberg (H) [11:44:07]: Nå er det slik at Fidel Castros regime stilte som diktat for å ha dialog med norske myndigheter at man sluttet å invitere dissidenter til 17. mai-feiringen. Jeg synes derfor det er helt rimelig å si at man nå har valgt å følge det diktatet fra norske myndigheters side.

Jeg registrerer også at statsråden i svaret til representanten Vallersnes var veldig prinsipielt opptatt av menneskerettigheter og mente man skulle slå hardt ned på menneskerettighetsbrudd. Jeg mener altså at det er viktig å slå hardt ned også på regimer, selv om venstresiden i Norge har en tendens til å skjønnmale situasjonen på Cuba. Det synes som man har en tendens til å glemme at det har vært en bølge av henrettelser, arrestasjoner, bruk av tortur, dødsstraff, hjernevasking, angiveri og undertrykking, ikke minst av homofile. I fjor gav Norge fem homofile personer fra Cuba asyl i Norge på grunn av den forfølgelsen som skjer, og den er forverret. Derfor synes jeg det er viktig at vi opprettholder et høyt markeringsnivå på menneskerettigheter overfor regimet på Cuba.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:45:18]: Jeg kan slutte meg til det representanten Solberg her sier. Jeg vil si at vi med den posisjonen vi nå er i, kan gjøre det på en mer markert måte. Den norske ambassaden på Cuba har, som jeg sa, et bredt kontaktnettverk inn mot menneskerettighetsmiljøer. Jeg nevnte til representanten Vallersnes at vi nå har utarbeidet en veldig praktisk håndbok for hvordan ambassadene kan støtte menneskerettighetsforkjempere. Den vil selvfølgelig også bli nyttig på Cuba.

Jeg tror da, for å oppsummere, at dette er et bedre tiltak enn symbolske årlige markeringer ved å invitere folk til 17. mai-mottagelser. Vi kan gjøre dette 364 andre dager i året på ulikt vis. Og vi står her på linje med EU, som jeg vet at representanten Solberg ellers vektlegger i utenrikspolitisk sammenheng.

La meg også nevne at de har den situasjon på Cuba at de er utsatt for en embargo fra USA. Norge har siden 1993 stemt for en opphevelse av den embargoen, samtidig som vi hele veien tar avstand fra menneskerettighetsbrudd. Det tror jeg vi nå kommer i en bedre posisjon til å gjøre på en måte som blir markert og som blir lyttet til.

Erna Solberg (H) [11:46:24]: Hvordan en politikkendring skjer gir ofte signaler til dem som har ønsket seg den politikkendringen, om hvilken innflytelse de har og hvilke signaler som er gitt.

I denne sammenhengen er bakgrunnen, i alle fall ifølge offentlige media, at Gerd Liv Valla, etter å ha vært på besøk på Cuba og møtt den cubanske fagbevegelsen, som er en integrert del av Castros undertrykkelsesregime – det er ingen fri fagbevegelse på Cuba – tok dette spørsmålet opp med Regjeringen, og så fulgte Regjeringen opp det Gerd Liv Valla sa. Det betyr at den bevegelsen som den norske regjeringen har gjort, leses som at det cubanske regimet gjennom sin kontakt med norske LO har klart å forandre Regjeringens standpunkt. Det oppfattes som en seier for cubanske myndigheter, og som et tap for de opposisjonelle på Cuba. Bekymrer ikke det statsråden?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:47:26]: Jeg tror noen ganger det er slik at man leser og får budskap ettersom man ønsker å få et budskap. Jeg vil i denne sal få bekrefte at jeg kort etter at jeg ble utenriksminister, igangsatte arbeidet med en full gjennomgang av vår politikk i forhold til Cuba, basert på den holdning som jeg har redegjort for i mitt svar, at dialog vil gi oss bedre adgang til å komme i innspill med cubanske myndigheter. Det er ikke på bakgrunn av noen enkelts reise til Cuba, det er på bakgrunn av at vi har sett utviklingen siden 2003 gå i en retning som har svekket de mulighetene vi har til påvirkning.

Derfor mener jeg at vi gjennom dette har sendt et signal om at vi ønsker dialog. Jeg tror cubanske myndigheter vil oppfatte at det gir dem besvær fordi vi kommer til å kunne ta opp saker knyttet til menneskerettighetssituasjonen på langt flere områder. Kanskje blir det også starten på en mer prinsipiell debatt om hvorvidt slike isolerte symbolske boikotter, som ikke blir lagt merke til, fører til resultater.

Når det gjelder måten det blir lest på, har jeg også merket meg at Kristelig Folkeparti, som satt i den forrige regjeringen, har gitt full støtte til dette tiltaket og mener at det er et riktig valg. Så jeg tror ikke det er så entydig i det politiske miljøet hvordan dette er blitt lest.