Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Erna Solberg til statsministeren, vil bli besvart av utenriksministeren.

Erna Solberg (H) [11:07:39]: «Utenriksministeren har sagt i Stortinget at boikott av Israel ikke er Regjeringens politikk. Finansministeren oppfordrer nå kommuner og fylker, altså det offentlige Norge, til å boikotte Israel. Uenigheten mellom de to statsrådene skaper alvorlig tvil om Regjeringens hensikter som fredsmekler i Midtøsten, og dette midt i en meget kritisk politisk situasjon i området.

Erkjenner statsministeren at finansministerens utspill skader Norges anseelse i Israel som nøytral tilrettelegger, og hva er nå Regjeringens politikk?»

Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:08:20]: Denne regjeringen er motstander av boikott av Israel. Boikott av Israel er ikke en del av norsk utenrikspolitikk. Spørsmålet er ikke reflektert i Soria Moria-erklæringen eller i Regjeringens tiltredelseserklæring. Det er også et tydelig flertall i Stortinget som har gitt klart uttrykk for samme holdning.

Vi kan godt leve med at det er ulike syn på en slik sak. Det er ikke nytt at partier, organisasjoner og personer støtter et slik virkemiddel. Det er en rett de må ha i et demokrati. Men det er viktig at det ikke skapes tvil om hva som er Regjeringens politikk. Det er viktig i forhold til norsk opinion og i forhold til alle dem som forholder seg til Norge i det internasjonale samfunn. Uttalelser i forrige uke var egnet til å skape en slik tvil. Derfor var en samlet regjering opptatt av å sørge for å få klarhet omkring Norges holdning i dette spørsmålet, og vi var opptatt av at slik klarhet ble etablert raskt. Regjeringens holdning går klart fram av statsministerens, finansministerens og mine egne uttalelser i forrige uke. Det framgår også av mitt brev til Israels utenriksminister, Silvan Shalom. Jeg valgte også å sende en kopi av dette brevet til USAs utenriksminister, Condoleezza Rice. USA spiller en sentral rolle i fredsprosessen i Midtøsten og bør ha et korrekt bilde av norske holdninger. Gitt interessen for spørsmålet valgte jeg også å gjøre brevene offentlige. De tilbakemeldingene vi har fått i løpet av helgen, viser at det nå ikke hersker noen tvil om hva som er Regjeringens holdning til boikott av Israel. Det er tilfredsstillende.

Norges rolle i Midtøsten er basert på langvarige, nære og vennskapelige forbindelser med partene i konflikten. Norge er en venn av Israel og en venn av det palestinske folk som har rett til sin egen stat. De to statene må kunne leve innenfor sikre og internasjonalt anerkjente grenser. Regjeringen legger vekt på å føre en dialog med begge parter. Jeg fikk under mitt besøk i Midtøsten i november i fjor bekreftet på høyeste hold, fra begge parter, at Norges engasjement fortsatt er ønsket, og begge parter vektlegger nettopp det forhold at de respekteres og lyttes til av den annen part.

Dette forhindrer ikke at vi til tider kan være uenige om viktige spørsmål, noe vi også gir klart uttrykk for. Vi gjør det i forhold til Israels okkupasjon av palestinske områder, bosettingspolitikken, byggingen av sikkerhetsmuren og andre forhold. Vi gjør det i forhold til de palestinske myndighetene når det gjelder bl.a. betydningen av å slå ned på terror og å gjennomføre frie og demokratiske valg.

Det hører med i dette bildet at Norge lenge har vært en sentral støttespiller for den palestinske selvstyremyndigheten, både gjennom økonomisk bistand og som leder av det internasjonale giverlandssamarbeidet, AHLC. La meg legge til at nettopp denne rollen, ledervervet i AHLC, gir Norge muligheter til å spille en rolle, en rolle vi bare kan ha om vi har tillit hos alle parter, en tillit som bygger på at norsk politikk er gjenkjennelig og tydelig. Jeg håper at vi nå kan se framover og konsentrere oss om hva som er og skal være Norges rolle i arbeidet for fred i Midtøsten. Regjeringens holdning er det ingen tvil om, og jeg ser fram til å meddele den og diskutere ved første anledning jeg får førstkommende tirsdag i møte med det østerrikske EU-formannskapet i Wien.

Erna Solberg (H) [11:11:29]: Jeg er enig i at etter at jeg stilte spørsmålet, er det brakt betydelig mer klarhet i hva Regjeringens faktiske standpunkt til saken er. Jeg registrerer samtidig at selv om man har vært i dialog med Utenriksdepartementet i Israel og State Departement i USA, er det fortsatt slik at i medieverdenen i internasjonal sammenheng var oppslagene om Kristin Halvorsens uttalelser betydelig større enn oppslagene om de korrigeringene som har kommet i ettertid. Det etterlater et uheldig inntrykk.

Hvis det hadde vært statsministeren som hadde stilt til å svare, ville jeg også spurt litt om grunnlagsarbeidet. Utenriksministeren har nå gitt uttrykk for at når noe ikke står i Soria Moria-erklæringen, er det avklart at det ikke er Regjeringens politikk. Men Soria Moria-erklæringen er ikke noe dokument som omfatter enhver utenrikspolitisk situasjon som kommer til å oppstå. Det er ikke et fireårs fremtidsdokument som har sett lyset i enhver konflikt som kommer til å dukke opp, og det ligger grunnleggende spenningsforhold i forhold til SV, som vi også i valgkampen forsøkte å utfordre Arbeiderpartiet på. Oppfatter utenriksministeren fortsatt alle debattene som forfriskende?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:12:44]: Nå mener jeg det står et godt lys over Soria Moria-erklæringen, både i billedlig og tekstlig forstand, og den gir gode retningslinjer for politikken.

Begrepet «forfriskende» – vel, det er jo avhengig av smaken. Det er for meg et uttrykk for et demokratisk sinnelag at vi har en situasjon med tre partier i regjering, en situasjon representanten Solberg kjenner. Det er en koalisjonsregjering som må leve med at vi har ulike syn også i spørsmål som kan ha stort følelsesmessig engasjement hos enkeltmennesker og personer. Jeg respekterer den holdningen hos SV når det gjelder synet på boikott. Jeg har også stor respekt for finansministerens håndtering av denne saken. Det verserer i mediene enkelte påstander om at hun er blitt refset og kalt inn. Finansministeren har selv klargjort det hun sa i det første intervjuet, at dette ikke er Regjeringens politikk. Dette må vi kunne leve med, og jeg tror vi må kunne ha en større toleransegrense også på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området, hvor det altfor lenge har vært debatter i det lukkede rom. Om det er forfriskende – vel, jeg mener at det er en positiv side ved et demokrati at det er diskusjoner, og jeg tror også at på utenrikspolitikkens område skal vi venne oss til det, men vi må også være tydelige på hva som er Regjeringens politikk. Det forventer en verden som forholder seg til oss.

Erna Solberg (H) [11:13:55]: Jeg er enig i at det kan være forfriskende å ha en utenrikspolitisk debatt, men kanskje ikke på områder som skader anseelsen vår internasjonalt, og som gjør det vanskeligere for oss å oppnå våre utenrikspolitiske mål, hvis det skapes forvirring om hva som faktisk er vår linje som land. Det har skjedd i denne saken.

Det er også viktig at den utenrikspolitiske debatten er ærlig. Jeg oppfatter det ikke slik at det har vært den linjen bl.a. Arbeiderpartiet har lagt seg på i debattene om de venstredreiningene som faktisk har skjedd i sikkerhetspolitikken, f.eks. knyttet til deltakelsen i Operation Enduring Freedom, og i de debattene vi har hatt tidligere. Det gjelder også et tema som står i Soria Moria-erklæringen, som ikke noen vil berøre hver gang de utfordres i debatt på det, nemlig at Norge skal bli et fotnoteland innenfor NATO, knyttet til den strategien som går på et atomforsvar som er et NATO-strategisamarbeid med Russland.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:15:01]: Jeg er ikke kjent med at det står i Soria Moria-erklæringen at Norge skal bli et fotnoteland. Jeg kan bekrefte at det skjer endringer i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk som følge av regjeringsskiftet. Jeg kan jo ta dette helt ut overfor representanten Solberg og si at ja, partiet SV har innflytelse på utenriks- og sikkerhetspolitikken. Det skulle bare mangle, etter det valget, med det valgresultatet. Jeg er bekvem med det.

Det er en justering av utenrikspolitikken, slik det bør skje, ikke i brå skift, men i endringer i holdninger og markeringer. Dette skal skje over tid, og det skal skje på en måte som verden kjenner igjen og blir godt orientert om. Dette gjør vi også overfor våre nære allierte, på en måte som er bygd på den tillitsfulle dialogen vi har, enten det er i forhold til Midtøsten, til NATO, til Europa eller til våre nære nordiske naboer.