Jan Arild Ellingsen (FrP) [13:26:48]: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

«Ifølge underdirektør Sissel Kofoed i Justisdepartementet skal man ha hatt en praksis tidlig på 1990-tallet om bruk av benådning for å få redusert soningskøen.

Mener statsråden at en slik praksis var akseptabel, og vil statsråden forsikre Stortinget om at en slik praksis ikke gjeninnføres?»

Statsråd Knut Storberget [13:27:14]: Jeg oppfatter det slik at bakgrunnen for dette spørsmålet er et innslag i NRK-Dagsnytt hvor departementet var bedt om å kommentere svingninger i antall innvilgede benådningssøknader på 1990-tallet. I den forbindelse bad NRK spesielt om en forklaring på hvorfor et høyt antall personer fikk innvilget benådning i 1992, 1993 og 1994.

Jeg finner grunn til å understreke at vanlig benådningspraksis ble fulgt også tidlig på 1990-tallet, men at den betydelige soningsrestansen man da hadde, førte til at flere personer kvalifiserte til å få innvilget benådning. Det var spesielt tidsmomentet, lang tid mellom domfellelse og soning, som var årsak til at flere ble benådet enn normalt. Dette fikk særlig utslag i forhold til personer som var idømt korte og ubetingede fengselsstraffer for mindre alvorlige forhold, og som ikke ble prioritert i forhold til rask innkalling til soning. Flere ble også innvilget benådning på grunn av omstendigheter som hadde inntruffet mens de stod i soningskø, f.eks. alvorlig sykdom eller spesielt positiv utvikling. Som justisminister har jeg forståelse for at en slik praksis ble fulgt i situasjoner hvor tidsmomentet ikke kunne legges den domfelte til last.

Stortinget var informert om ovennevnte situasjon gjennom den innberetning om antall benådningssøknader, innvilgelser og avslag som rutinemessig sendes til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite hvert halvår. Sammen med statistikken fikk også kontroll- og konstitusjonskomiteen oversendt samtlige statsrådsforedrag for gjennomsyn.

I Innst. S. nr. 107 for 1993–1994 fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite, som ble avgitt i forbindelse med behandlingen av regjeringsprotokollene for tidsrommet 1. juli 1992 til 30. juni 1993, ble temaet soningsrestanser og benådning spesielt omtalt. I den forbindelse ble det fra komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet uttrykt en bekymring for at lang tid mellom domfellelse og soning ble brukt som grunnlag for å innvilge benådning. Det ble imidlertid vist forståelse for at:

«Det å bli innkalt til en soning mange år etter domfellelsen hvis den domfelte i mellomtiden har skikket seg vel og kommet på fote familie- og arbeidsmessig vil kunne være nedbrytende både for den enkelte, familien og samfunnet.»

Ingen av disse medlemmene gav signaler om at Justisdepartementet burde legge om sin benådningspraksis, men bad i stedet departementet om å forsterke innsatsen og arbeidet med å redusere soningskøene, slik at ventetid fra soning normalt bortfaller som tema i benådningssaker.

Antall saker hvor benådning ble innvilget for ubetinget fengselsstraff, var på ca. 45 i 2004, og ligger på ca. 11 hittil i 2005. Disse tallene ligger under gjennomsnittet for antall innvilgede søknader om benådning for ubetinget fengselsstraff fra 1995 og fram til i dag. Dagens soningsrestanse på ca. 2 350 dommer ligger betydelig under soningsrestansen tidlig på 1990-tallet. Skulle soningsrestansen igjen vokse betydelig, kan det ikke utelukkes at det kan ha innvirkning på antall personer som blir benådet for ubetinget fengsel.

Som justisminister vil jeg derfor legge stor vekt på tiltak som er egnet til å redusere soningsrestansen, nettopp fordi en betydelig soningskø har utilsiktede virkninger på mange områder i straffesaksavviklingen, ikke bare på behandling av benådningssaker.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [13:30:23]: Jeg takker statsråden for et fyldig og godt svar, som i utgangspunktet går opp en grense og viser at man har hatt en god dialog med Stortinget underveis. Det høres fornuftig ut. Samtidig tror jeg at det må være en utfordring i forhold til et benådningsregime at man har aksept fra samfunnet og at folk flest oppfatter dette som rettferdig – ikke minst er det vel et tankekors at det kan bli oppfattet som en overprøving av domstolen som faktisk har besluttet en fengselsstraff.

En annen ting som statsråden i sin forrige karriere som stortingsrepresentant var opptatt av, er alternative løsninger som amnesti, hjemmesoning og soningsrabatt. Ikke minst i første halvår av 2005 var det slik at over 7 000 innsatte slapp ut før tiden. Er ikke da statsråden bekymret for denne utviklingen, og er ikke statsråden videre betenkt over hvordan det kan bli oppfattet av andre lovlydige borgere når folk som har begått kriminalitet av ulik grad av grovhet, allikevel honoreres med en rabatt i forhold til den soningen de faktisk er idømt?

Statsråd Knut Storberget [13:31:27]: Det hersker ingen tvil om at både Regjeringa og undertegnede er svært bekymret for utviklingen av soningskøen. Det ble det, som spørreren riktig påpekte, også sterkt fokusert på da vi var i opposisjon. I posisjon ser vi det som en av hovedoppgavene for Regjeringa nettopp å avvikle soningskøen. Det er et ambisiøst mål, og det er nettopp fordi vi mener at reaksjon er det som skal bidra til å få redusert kriminaliteten og få folk på rett kjøl og på et annet spor enn det kriminelle. Det at lang tid i kø bidrar til at man får benådning – man må ha andre virkemidler for å redusere køen, som spørreren også er inne på – er etter min mening utilsiktede virkninger og også på sikt helt uønskede virkninger. Jeg er likevel glad for at bl.a. Fremskrittspartiet tidligere har tatt til orde for at det er en belastning for domfelte å stå lang tid i soningskø, og det bør få innvirkning. I så måte er ikke det noen overprøving av domstolene.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [13:32:38]: Jeg takker igjen for svaret fra statsråden. Men ligger ikke da hovedutfordringen i antall soningsplasser? Vil ikke det være det primære? Hvis det er slik at vi ønsker et samsvar mellom de dommene som domstolene faktisk har besluttet, og kravene til gjennomføringen og det verktøyet som stilles til rådighet gjennom soningsplasser, og det er et misforhold mellom de to, må hovedutfordringen ligge i å øke antall soningsplasser, ikke i å finne på kreative løsninger for på en måte å omgå det som er hovedproblemet, nemlig å få gjennomført straffesanksjonen i henhold til domstolens beslutning.

I så måte er det fristende å utfordre statsråden med hensyn til det han har sagt om prøveløslatelse. Vi hadde en rapport tidligere i år som viser at altfor mange, ifølge statsråden, har fått innvilget dette. Statsråden var skeptisk til omfanget, og ble utfordret på om han ønsket å gjøre noe med det. Han sa den gang at han ville avvente. Men det er jo et faktum at ordningen med framskutt prøveløslatelse ble innført av den forrige regjeringen med støtte fra Arbeiderpartiet. Hvis statsråden er skeptisk til dette, vil han da foreslå å avvikle det?

Statsråd Knut Storberget [13:33:41]: Ja, det er jo slik at når man står i en situasjon med såpass mange domfelte i kø, da har man problemer i forhold til lang ventetid. Jeg må få lov til å gjenta at heldigvis har også Fremskrittspartiet, fornuftig nok, sett problemet med at særlig yngre mennesker som blir domfelt, som står mange år i soningskø, som skikker seg godt og er i arbeid, vil få ødelagt mye av sin rehabilitering hvis de på et så sent tidspunkt blir innkalt til soning. Her er det på mange måter om å gjøre å ha flere tanker i hodet på én gang. Jeg mener jo at Regjeringa i veldig stor grad tar tak i denne utfordringen, bl.a. ved den tilleggsproposisjonen som også spørreren skal få lov til å være med og behandle. Jeg håper at Fremskrittspartiet kan bidra med sin støtte når Regjeringa nå bl.a. foreslår å etablere 45 nye soningsplasser, og når man også foreslår byggestart for fengselet i Halden til neste år, noe som vil bidra til at vi nettopp tar grep i forhold til antall soningsplasser.

Så er det også viktig for Regjeringa å peke på – der har vi også hatt bred politisk støtte – at vi må kunne tenke andre typer reaksjoner enn fengselsstraff, særlig overfor yngre lovbrytere.