Ine Marie Eriksen (H) [13:09:34]: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kunnskapsministeren:

«I Vårt Land 24. oktober presenteres en rapport fra IFO-instituttet i Tyskland. Rapporten bygger på TIMSS-undersøkelsen fra 2004, og trekker også inn OECD-rapporten «Education at a glance» fra 2005. En av hovedkonklusjonene fra IFO-instituttet er at det ikke eksisterer noen sammenheng mellom antallet elever i en klasse og læringsutbyttet deres. Kunnskapsministeren avviser disse funnene kontant.

Hvilket forskningsmessig belegg har statsråden for å avvise disse forskningsresultatene?»

Statsråd Øystein Djupedal [13:10:14]: Jeg er veldig opptatt av kvaliteten i norsk skole. Derfor ønsker jeg en diskusjon om hva som kan gjøre skolen bedre. Hvordan kan vi forbedre elevenes faglige læringsutbytte, og hvordan kan vi utvikle basisferdighetene til elevene bedre enn det vi gjør i dag? Alle vet at dette bare kan oppnås gjennom en samlet innsats med bruk av flere virkemidler som bidrar i samme retning. Ett av de viktigste virkemidlene er kompetanseheving for lærerne – et tiltak som det er tverrpolitisk enighet om i Norge, og som vi er godt i gang med.

I tillegg mener jeg det er viktig hvor store elevgrupper den enkelte lærer har ansvar for. Alle som har vært i skolen, vet at det er lettere å holde ro i en gruppe på 15 elever enn i en på 30 elever. Alle vet også at det er viktig at læreren har tid til å gi hver enkelt elev oppmerksomhet, noe som selvfølgelig er lettere når det er færre elever.

Når det gjelder rapporten fra IFO-instituttet i Tyskland, er det viktig å presisere noen forhold. For det første er det feil det spørsmålsstilleren hevder, at den konkluderer med at det ikke er noen sammenheng mellom antallet elever i en klasse og læringsutbyttet deres. Tvert imot viser den en slik sammenheng for de yngste og de svakeste elevene. Videre er det viktig å være klar over at selv om en forskningsrapport ikke påviser en slik sammenheng, betyr ikke det nødvendigvis at det ikke finnes noen sammenheng. Den type forskning det her er snakk om, er vanskelig, med store metodiske problemer. Derfor er det viktig å bruke forskningen kritisk og ikke legge for stor vekt på en enkelt undersøkelse. I dette konkrete tilfellet er det viktig for meg at rapporten bare måler faglig læringsutbytte og ikke andre forhold som kan ha betydning. Derfor vil jeg ta med meg rapporten fra IFO-instituttet i det videre arbeidet for å forbedre norsk skole, men ikke tillegge den større vekt enn det den enkelte rapport faktisk fortjener.

Ine Marie Eriksen (H) [13:11:56]: Jeg registrerer at statsråden ikke har noe forskningsmessig grunnlag for å avvise funn i rapporten, og jeg synes det er hyggelig at han nå vurderer å ta rapporten med seg i det videre arbeidet.

Kunnskap i skolen forutsetter kunnskap om skolen. Det som har overrasket meg litt i flere sammenhenger etter at statsråden tiltrådte, er at han som kunnskaps- og forskningsminister avviser forskning som sådan, svært ofte fordi konklusjonene i forskningen ikke samsvarer med det Regjeringen står for politisk, nærmere bestemt uttrykt gjennom regjeringserklæringen.

Vi hadde en tilsvarende situasjon i Tabloid den 14. november. Da spurte reporteren: Tror du ikke på forskningen om barnehager og barn? Da svarte Øystein Djupedal: Nei, jeg kjenner ikke til denne forskningen overhodet, og jeg tror ikke noe på det!

Er statsråden enig i at det er viktig å være åpen for alle typer kunnskap og alle typer forskning for å skape en bedre skole?

Statsråd Øystein Djupedal [13:12:55]: Den siste forskningsundersøkelsen som det her vises til, er en forskningsrapport knyttet til barneoppdragelse i USA, og knyttet til en del spesifikt amerikanske forhold som ikke er parallelt overførbare til norsk barneoppdragelse. Det tror jeg alle vil være enig i. Det betyr ikke at man avviser forskningen som sådan, men man avviser forskningens relevans for det denne debatten dreier seg om, nemlig om barnehager og barneoppdragelse.

Denne rapporten vi her diskuterer – rapporten fra IFO-instituttet i Tyskland – er en rapport av mange, og en forskningsrapport som vi selvfølgelig vil ta med oss, i likhet med mange andre forskningsrapporter. Denne forskningsrapporten har noen metodiske svakheter som jeg har påpekt. Det betyr at konklusjonen ikke er så entydig som Ine Marie Eriksen later som her i dette spørsmålet. Det betyr at dette og mange andre forskningsresultater er viktig for å forbedre læringsutbyttet i norsk skole. Og la meg si at dette er jo det vi er enig om, det er det som er utgangspunktet for meg som kunnskapsminister og jeg håper også for opposisjonen, nemlig at vi skal skape et bedre læringsmiljø i klassen slik at barna våre lærer mer, og at lærerne blir bedre i stand til å ivareta hver enkelt elev. Dette er et viktig utgangspunkt, nemlig at lærerne skal ha muligheten til å ivareta hver enkelt elev.

Ine Marie Eriksen (H) [13:14:07]: Mitt hovedanliggende her er ikke å diskutere innholdet i rapporten. Mitt hovedanliggende er at statsråden uten videre avviser forskningsfunn fordi han ikke liker det politiske innholdet i dem. Det er en utvikling jeg vil advare mot.

Jeg vil samtidig benytte anledningen til å spørre hvilket forskningsmessig belegg statsråden har for å gå inn for å fjerne det obligatoriske andre fremmedspråket. I en debatt på NRK Frokost-TV den 8. november fortalte statsråden at frafallet i valgfag som språk var alarmerende, at to tredjedeler falt fra, og at løsningen da ikke var å gjøre faget obligatorisk. Senere på dagen holdt statsråden et foredrag hos Arbeiderpartiet i Folkets Hus, og ifølge referatet i Aftenposten dagen etter sa statsråden at det ikke er noe poeng å gjøre faget obligatorisk, fordi vi ikke har noe frafall i faget. Hvilket av de to grunnlagene baserer statsråden sin avgjørelse på?

Statsråd Øystein Djupedal [13:15:04]: Jeg husker ikke disse sitatene, og man må ta alle journalistiske referater med en klype salt.

Det som er riktig, er at vi i dagens skole har et betydelig frafall fra fremmedspråk. For noen av disse språkfagenes vedkommende er dette så mye som 2/3, for noen mindre enn det. Det gjelder både tysk og fransk. Vårt utgangspunkt er at vi ønsker å lage et spennende fremmedspråk i skolen som mange elever ønsker. Det skal være et kvalifiserende fremmedspråk med en ny type pedagogikk og en praktisk tilnærming som gjør at elevene faktisk får den kunnskapen som gjør at man kan beherske språket. Dette er veldig verdifullt for den enkelte, dette er veldig verdifullt for skolen, og dette er veldig verdifullt for samfunnet vårt.

Det som skiller oss fra den foregående regjering, er at vi ønsker å gi elevene en noe større grad av valgfrihet, slik at noen elever kan velge fordypning i engelsk, fordypning i norsk eller fordypning i samisk.

Jeg har hele tiden vært forbauset over at Høyre er det partiet som nå tar kampen opp mot valgfrihet i skolen innenfor kvalifiserende alternativ. Det må være Høyres valg. Vi er enige om at vi skal ha et godt språkfag i skolen som alternativ til et annet språkfag.