Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Til forsiden

Stortinget - Møte onsdag den 11. mai 2005 kl. 10

Dato:
President: Inge Lønning
Tilbake til spørretimen

Spørsmål 5

Rolf Terje Klungland (A) [11:29:27]: Jeg vil tillate meg å stille følgende spørsmål til helse- og omsorgsministeren:

«En kreftsyk person i Flekkefjord har fått avslag på benmargstransplantasjon i utlandet. Avslaget gis av Dispensasjons- og klagenemnda for behandling i utlandet i vedtak fattet 13. april 2005. Nemnda påpeker at klager har vist til at en pasient fra Midt-Norge har fått dekket slike utgifter til behandling. Nemnda skriver at det enkelte helseforetak har ansvaret for å sikre sine pasienter nødvendig helsehjelp.

Hva vil statsråden foreta seg for å hjelpe denne personen og dermed sikre likt behandlingstilbud i hele Norge?»

Statsråd Ansgar Gabrielsen [11:30:09]: Likhetstenkning og likeverd er et helt sentralt prinsipp for norsk helsetjeneste. Det er imidlertid slik at de behandlingsmessige mulighetene vil være forskjellige, avhengig av ulike individuelle forhold.

De regionale helseforetakene skal sikre pasienter bosatt i regionen det nødvendige spesialisthelsetilbudet. Om dette ikke finnes i egen region eller i landet, vil de regionale helseforetakene måtte kjøpe dette fra utlandet. Dette gjøres, og bevisstheten omkring denne muligheten er økende, både i helsetjenesten og blant pasienter og pårørende. Dette er gledelig. Men et spørsmål om å sende pasienter til utlandet skal og må vurderes i forhold til de medisinske mulighetene, dvs. prognose knyttet til behandlingen. Her vil det alltid være et faglig skjønn i forhold til den enkelte pasient. Dette er et skjønn vi som politikere neppe kan eller for så vidt skal overprøve.

For å bidra til større grad av likhet er det som kjent innført egen klageordning fra 1999. Dispensasjons- og klagenemnda for behandling i utlandet er klageinstans i saker hvor pasienter søker om nødvendig helsehjelp i utlandet under henvisning til at det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i Norge. Forutsetningen er at helsehjelpen kan utføres forsvarlig av tjenesteyter i annet land, og at dette skjer etter akseptert metode. Dette er for øvrig regulert i en egen forskrift, gitt med hjemmel i pasientrettighetsloven.

Denne nemnda, Dispensasjons- og klagenemnda for behandling i utlandet, er et fritt og uavhengig domstolsliknende forvaltningsorgan som departementet ikke kan instruere. De enkelte sakene blir endelig avgjort av nemnda, men de kan bringes inn for domstolene.

Jeg er klar over at i den aktuelle pasientsaken tilrådde fagmiljøet – i Stavanger var det vel – at pasienten kunne få den aktuelle behandlingen, nemlig benmargstransplantasjon, i utlandet. Pasientens bostedsregion, Helse Sør, har imidlertid vurdert saken annerledes og funnet at dette ikke er en behandling med tilstrekkelig dokumentert effekt. Pasienten fikk derfor ikke tilbud fra Helse Sør. Dette vedtaket ble klaget inn for Klagenemnda, som altså opprettholdt vedtaket.

Jeg er klar over at dette for den aktuelle pasient kan synes som en hard avgjørelse. Men Stortinget har altså bestemt at det medisinsk-faglige skjønnet som skal ligge til grunn for slike avgjørelser, skal være styrende og altså ikke overprøves av politikere. Det vi som politikere kan og skal bidra til, er imidlertid på et generelt grunnlag å sikre størst mulig grad av likebehandling i helsetjenesten, også innenfor kreftbehandling. Derfor har vi igangsatt et arbeid, som har gått over tid, med større grad av nasjonal standardisering på dette området. Regjeringen vil redegjøre nærmere for dette arbeidet i revidert nasjonalbudsjett, som kommer om to dager.

Rolf Terje Klungland (A) [11:33:11]: I Arbeiderpartiet er vi opptatt av at vi skal ha ett Helse-Norge. Det er det spørsmålet mitt går ut på, at en skal få de samme helsetilbudene uavhengig av bosted eller økonomisk evne.

Denne saken viser at det er forskjellsbehandling i Helse-Norge. Dersom et helseforetak i én region ønsker å gi et tilbud, og et annet helseforetak, i en annen region, ikke ønsker det, blir det altså en veldig forskjellsbehandling. Det er den forskjellsbehandlingen jeg spør om statsråden vil gjøre noe med. Hvis det er slik at en må flytte til Helse Midt-Norge for å få dette tilbudet, blir jo det fullstendig galt med tanke på at vi skal ha ett Helse-Norge.

Statsråd Ansgar Gabrielsen [11:34:05]: La meg gjøre det helt klinkende klart: Når representanten sier at man i Arbeiderpartiet er opptatt av å ha Norge som ett helserike, er det for undertegnedes parti en enda større realitet. Det var Arbeiderpartiet som delte Norge inn i fem helseriker. Vi foreslo å ha ett. Det var en arbeiderpartiregjering som i desember 2000 laget de forskriftene som styrer dette. Og det var daværende statsråd Hernes som i sin tid bestemte at disse sakene ikke skulle overprøves politisk.

Når det gjelder denne saken fra Midt-Norge, omtalt som en ikke-dokumentert henvisning, står det i kjennelsen fra nemnda:

«Til klagers henvisning om at en pasient fra Midt-Norge har fått dekket utgiftene til behandling i Sverige, vil nemnda bemerke at den ikke kjenner til den konkrete saken.»

Jeg er veldig enig, og jeg forstår veldig godt den enkelte pasient som mener at han har en sak som er parallell, men som er blitt behandlet annerledes. Jeg har ikke greid å finne den aktuelle saken. Jeg er mer enn villig til å være i dialog med denne pasienten for å bringe det på det rene, for uansett forhistorie på dette området er jeg opptatt av at det skal være lik behandling av like tilfeller, til tross for de fem helseregionene vi har.

Rolf Terje Klungland (A) [11:35:22]: Jeg vil gjerne takke for svaret.

Jeg vil bare presisere ganske kort at det er jo en grunn til at en arbeiderpartirepresentant tar opp dette spørsmålet i spørretimen i dag. Det er nettopp fordi vi ser at det er en skjevhet i forhold til denne saken, og det kan godt være at dette bare er toppen av et isfjell.

Jeg skal ikke ta på meg å gå inn i de faglige vurderingene, men det er helt klart at denne personen er av en annen oppfatning enn den som ligger bak den vurderingen han har fått. Han mener at denne behandlingen kan dokumenteres på en bedre måte enn det som har kommet fram.

Da blir avslutningsspørsmålet mitt: Er statsråden villig til å ta et møte med denne personen, slik at han får lagt fram sin sak direkte for statsråden?

Statsråd Ansgar Gabrielsen [11:36:11]: Jeg er veldig opptatt av at påstander om skjevheter blir gått etter i sømmene. Hvis det skulle være slik at man får markant forskjellige tilbud avhengig av om man bor i Flekkefjord eller i Levanger, er jeg interessert i å få dette dokumentert for å gå videre med det, for jeg er opptatt av likebehandling.

Nå har jeg hatt møter med ganske mange pasienter i det knappe året jeg har vært i Helsedepartementet. Det har veldig ofte endt med at det som i utgangspunktet for oss legfolk kanskje fremstår som like medisinske tilfeller, ikke nødvendigvis har vært det. Men jeg er selvfølgelig mer enn villig til og interessert i å ha et møte med den angjeldende pasient, for å kunne gå igjennom dette i en rolig og avslappet atmosfære. Det skal jeg selvfølgelig gjøre.

: