Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Ågot Valle til kultur- og kirkeministeren, vil bli besvart av utdannings- og forskningsministeren på vegne av kultur- og kirkeministeren.

Ågot Valle (SV) [11:36:24]: Jeg har følgende spørsmål:

«Bare et fåtall av de norske filmene som vil ha premiere i 2005, har kvinnelige filmskapere bak seg. Dette er et demokrati- og rettferdighetsproblem, men det betyr også at kvinners ressurser ikke på en god nok måte blir tatt i bruk i norsk film. Flere kvinnelige filmskapere vil sikre et større mangfold av filmfortellinger. Den svenske kulturministeren foreslår en målsetting om 40 pst. av midlene til kvinnelige filmskapere innen 5 år.

Hvordan vil statsråden sikre at flere kvinner får lage film i Norge?»

Statsråd Kristin Clemet [11:37:03]: Kulturministeren er helt enig i at dette er en viktig problemstilling. Det vil klart være et tap for den norske filmen hvis det er slik at det er menn som dominerer de filmene publikum får se.

Det har blitt nedsatt en styringsgruppe kalt «Kjønn i bevegelse – en utrednings- og tiltaksplan for kjønnsbalanse i filmbransjen». En samlet filmbransje, inkludert de offentlige filmvirksomhetene, står bak dette prosjektet. Målsettingen for dette arbeidet er at man i løpet av fem år skal ha minst 40 pst. kvinner i alle ledd i bransjen, og at norsk film skal speile bredden og mangfoldet i samfunnet både alders- og kjønnsmessig. Som et ledd i dette arbeidet ble det i oktober 2004 holdt en filmpolitisk konferanse kalt «Spiller kjønn en rolle?» arrangert av Norsk filminstitutt og bransjeorganisasjonene. Konferansen var ett av en rekke tiltak som forhåpentligvis skal føre til en jevnere kjønnsfordeling både foran og bak kameraet i norske filmer.

Videre fikk Arbeidsforskningsinstituttet i november 2003 i oppdrag av Norsk filmfond, Norsk filminstitutt, Den norske Filmskolen og Norsk filmutvikling å se på karrieremuligheter og karrierevalg innenfor norsk filmbransje. I oktober 2004 kom AFI med rapporten «Når menn velger menn og kvinner velger menn … – Synspunkter på bruk av kvinnelige ressurser i norsk filmbransje – rapport fra et forprosjekt». Dette er et forprosjekt som danner grunnlaget for hovedprosjektet på området, en større undersøkelse der en foretar en analyse av pengestrømmene i et kjønnsperspektiv.

Kulturministeren er positiv til at bransjen selv har satt søkelyset på denne problemstillingen, og vil følge deres arbeid nøye. Skulle det vise seg at bransjens eget arbeid på området ikke fører til flere kvinner i norsk film, vil kulturministeren vurdere om det er nødvendig å sette inn egne tiltak

Ågot Valle (SV) [11:38:43]: Jeg takker for svaret, og jeg synes det er veldig bra at kulturministeren er opptatt av denne problemstillingen.

Det er ikke slik at menn har flere kunstneriske gener enn kvinner, så det må være noe strukturelt som gjør at det er forholdsvis få kvinnelige filmskapere i Norge. Aktørene sjøl snakker om både glasstak og glassvegger.

Det kvinnenettverket som nettopp er startet opp her i Norge, etterlyser en offensiv holdning fra det politiske miljøet, og det gjør også andre. Jeg synes nok at vi i det politiske liv skal vise en offensiv holdning. Derfor spør jeg om Regjeringa vil gjøre som den svenske regjeringa og foreslå 40 pst. av midlene til kvinnelige manusforfattere, produsenter og regissører innen fem år, og dermed sørge for at likestillingsloven også kan gjelde i filmbransjen, som på andre samfunnsområder.

Statsråd Kristin Clemet [11:39:51]: Nei, det er ikke noen grunn til å tro at kvinner er mindre kreative eller skulle ha færre ideer eller mindre kunnskaper om film. Det er jo gjort en undersøkelse, som jeg viste til, og den peker bl.a. på at det er fordommer, usynlige mekanismer, uformelle nettverk og faktisk også – litt overraskende kanskje – en gammeldags og lukket kultur som gjør at kvinner ikke når frem på samme måte.

Slik jeg nå forstår dette, er målsettingen i Sverige og Norge den samme. Forskjellen er at i Sverige inngår 40-pst.-målet i den svenske filmavtalen. Partene er der forpliktet til å jobbe aktivt for å bedre likestillingen mellom kjønnene og nå 40 pst.-målet, mens i Norge har partene selv forpliktet seg ved at det gjennomføres tiltak i bransjen selv. Slik jeg forstår kulturministeren, vil hun avvente resultatene her noen tid før hun vurderer om det bør settes inn andre tiltak.

Jeg ser det i grunnen slik at man har samme mål, og at utviklingen i Norge i og for seg kan være vel så positiv ved at man selv ønsker å forplikte seg og ikke bare venter på et direktiv så å si fra oven.

Ågot Valle (SV) [11:41:00]: Jeg takker for svaret.

Jeg mener nok at det politiske miljøet må være noe mer offensivt, men jeg registrerer svaret.

Statsråden har vist til AFI-rapporten, som jeg skjønner hun har lest godt, og hun har de samme inntrykkene som jeg har. Det viser jo også disse uformelle nettverkene. En annen ting er at når det gjelder de ulike historiene som menn og kvinner forteller, viser det seg at menns historier selger bedre. Derfor mener jeg det burde være et krav til filmbransjen om rapportering om bruk av midlene også i et kjønnsperspektiv.

I den rapporten som statsråden viste til, er det også forslag om at en skal undersøke behovet for å skape synliggjøringsarenaer for kvinnelige filmskapere. Det er i det hele tatt en hel masse forslag i rapporten. Det jeg vil oppfordre statsråden, eller Regjeringa, til, er å gå inn og se på hva som kommer ut av de prosjektene som nå er i gang, og så lage en handlingsplan, slik at det politiske miljøet kan spille på lag med bransjen.

Statsråd Kristin Clemet [11:42:28]: Jeg er enig i at dette med synliggjøring er viktig, og jeg kan nevne ytterligere et tiltak som bransjen nettopp har satt i gang, nemlig et prosjekt som heter WIFT Norge – Women in Film and Television – som er et profesjonelt nettverk som har som formål å synliggjøre og styrke yrkesaktive kvinner i alle funksjoner innenfor film, TV og multimedia, og også dette å delta i et internasjonalt nettverk. Det er veldig positivt.

Jeg har fra kulturministeren fått forsikringer om at man ikke bare vil overlate det helt passivt til bransjen, men at man vil overvåke og følge utviklingen meget nøye. Hvilke rapporteringsmekanismer man bruker, er jeg ikke helt kjent med, men man vil følge utviklingen nøye. Jeg skal ikke her ta sjansen på å forplikte kulturministeren utover det, men jeg skal ta med til henne ideen om en mulig handlingsplan, for, som jeg sier, hun er i hvert fall opptatt av å vurdere egne tiltak dersom de tiltakene som nå er igangsatt, ikke skulle virke.