John I. Alvheim (FrP) [11:59:20]: Jeg har følgende spørsmål til den ærede helse- og omsorgsminister:

«I svar på skriftlig spørsmål nr. 662 (2002-2003) opplyste helseminister Høybråten at Rikshospitalet hadde kapasitet til å dekke behovet for operasjoner på Parkinson-pasienter i egen region. Norges Parkinsonforbund opplyser at ferdig utredede pasienter må vente i inntil 2 år på operasjon. NPF opplyser at Rikshospitalets måltall for 2005 er 40 operasjoner, og at dersom ventetiden ikke skal øke, burde tallet vært doblet.

Vil statsråden sørge for at disse pasientene behandles i overensstemmelse med pasientrettighetsloven?»

Statsråd Ansgar Gabrielsen [12:00:03]: Det korte svaret på dette spørsmålet er: Ja, selvfølgelig skal det skje. Jeg skal likevel gi et mer utfyllende svar.

Pasienter med Parkinsons sykdom får som kjent primært medikamentell behandling, men det er også aktuelt for dem med størst plager å sette inn implantater, som det her er snakk om. Disse sender ut elektriske signaler som demper symptomene, og gis dels i tillegg til og dels til erstatning for medikamenter. I Norge var Rikshospitalet først ute med denne type operasjoner. Disse gjøres nå også andre steder.

Det blir i år utført om lag 40 inngrep av denne karakter ved Rikshospitalet. Ifølge Helse Sør har sykehuset som mål å øke antallet operasjoner for denne pasientgruppen. Det gjøres flere tiltak som vil bidra til å øke kapasiteten. For det første arbeider vi med en endring av finansieringen av høykostmedisin generelt, noe vi vil komme tilbake til i revidert nasjonalbudsjett. For det andre har vi som kjent i gang en såkalt Oslo-prosess, der bedret koordinering av tjenester mellom sykehusene er et viktig mål. Dette gjelder også for nevrokirurgi, som er det aktuelle fagområdet her, der en samordning må ha som mål å øke aktiviteten betydelig.

Som følge av endringene i pasientrettighetsloven fra 1. september 2004 blir de pasientene som har mest behov for helsehjelp, tildelt en rett til nødvendig helsehjelp. Dette innebærer at det ut fra en konkret medisinsk vurdering gis en frist for når den enkelte pasient senest skal få behandling. Rikstrygdeverket vil kreve et behandlingstilbud med én gang, enten ved et annet sykehus i Norge eller i utlandet, hvis ikke denne fristen holdes. Det er med andre ord pasientens behov og ikke helsetjenestens kapasitet som skal avgjøre ventetiden for nødvendig behandling.

Retten til nødvendig helsehjelp skal sikre at de pasientene som ut fra en medisinsk vurdering trenger behandling mest, blir behandlet først. Alle pasienter som er i kontakt med spesialisthelsetjenesten, skal for øvrig også underrettes om resultatet av den vurderingen som gjøres, om de har rett til nødvendig helsehjelp, og om det er fastsatt en frist for å yte denne.

Det spørsmålet som er reist, gjelder et fagområde som er under oppbygging, og der kapasiteten nå gradvis økes. Dersom kapasiteten ikke er tilfredsstillende i Norge, kan det være aktuelt å kjøpe behandlingskapasitet i utlandet.

Videre arbeider vi med konkrete tiltak i forhold til finansiering av denne type behandling, og den pågående Oslo-prosessen vil få betydning også for den samlede kapasiteten for nevrokirurgiske inngrep. Det kan også være aktuelt med tiltak for styrking av kapasiteten i andre landsdeler, særlig dersom ventetiden ikke viser seg å bli redusert.

John I. Alvheim (FrP) [12:02:59]: På vegne av Parkinson-pasientene takker jeg statsråden for et veldig positivt svar.

Lang ventetid for operativ behandling av Parkinson-pasienter har vært et stadig tilbakevendende problem ved våre spesialiserte sykehus. Frem til i dag har disse pasientene stort sett blir utredet og behandlet ved Rikshospitalet, men på grunn av særdeles dårlig og trang økonomi i inneværende år er det satt et tak på slike operasjoner ved Rikshospitalet på 40 pasienter. Det tilsvarer bare ca. halvparten av de pasienter som burde vært operert i 2005.

Vil helseministeren ved fremleggelse av revidert nasjonalbudsjett sørge for at de Parkinson-pasienter som allerede er utredet og klare for operasjon, får denne behandlingen innen utgangen av 2005?

Statsråd Ansgar Gabrielsen [12:03:51]: Det er helt åpenbart, slik jeg har fått presentert behovet, at kapasiteten ikke er tilstrekkelig slik den er i dag. Med den pasientrettighetslovgivningen vi nå har, har pasientene rett til å få behandling, enten kapasiteten er til stede eller ikke, i egen helseregion eller i en annen helseregion. Det betyr at dette må løses enten ved at vi utvider kapasiteten, eller ved at vi i det minste inntil videre kjøper kapasitet i utlandet.

Når representanten Alvheim spør om de som nå er utredet og klare og altså har fått denne garantien, skal få tilbudet innen utgangen av 2005, må svaret på det ganske enkelt være at det har de nå et juridisk krav på. Det må følgelig oppfølges.

John I. Alvheim (FrP) [12:04:47]: Jeg takker igjen statsråden for svaret.

Med den nåværende ISF-refusjonen og DRG-dekningen viser det seg at Rikshospitalet kun får refundert ca. en tredel av hva en slik kirurgisk behandling av en Parkinson-pasient koster. Da er det egentlig ikke så rart at behandlingskapasiteten ved Rikshospitalet, som i likhet med andre sykehus sliter med streng økonomi, fører til lengre ventetid for disse pasientene. Disse pasientene er til dels meget dårlige.

Kan man forvente at helseministeren i forbindelse med fremleggelse av revidert nasjonalbudsjett foreslår en ordning for høykostmedisin generelt for de større sykehusene? Det gjelder eksempelvis både cellegiftbehandling, implantatbehandling og behandling av Parkinsons sykdom. Dette gjelder i høyeste grad Parkinson-pasienter, som vi diskuterer i denne saken.

Statsråd Ansgar Gabrielsen [12:05:41]: Det ble mange spørsmål etter hvert, men de summerer seg opp til det jeg vil kalle for en godt begrunnet påpekning av områder som fordrer å bli løst, enten det er ved Rikshospitalet eller andre steder.

Jeg vil likevel, siden Rikshospitalet nevnes spesielt, si at innenfor sykehusets totalbudsjett på 5–6 milliarder kr er det, selv om det er en økonomisk beskrankning, tross alt et visst handlingsrom. Jeg vil også påpeke at for dette spesielle området, som inngår i ISF-ordningen, og som representanten sier bare får en tredel dekket gjennom ISF-ordningen, er det likevel slik at det øvrige tross alt finansieres av en grunnbevilgning. Det er jo ikke bare ISF-andelen som utgjør den totale godtgjørelsen som sykehuset får.