Eirin Faldet (A) [11:09:16]: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til arbeids- og sosialministeren:

«Produksjonsdelen av ortopedisk fottøy er satt ut på anbud. Dette har ført til at ortopediske sko nå hovedsakelig skal produseres i Litauen. Det hersker stor usikkerhet om den antatte besparelsen i dette.

Hvordan skal statsråden kunne ivareta behovet for nærhet til brukerne og den kompetansen som er nødvendig?»

Statsråd Dagfinn Høybråten [11:09:51]: La meg først understreke at det har vært en klar forutsetning for innføring av anbudsordningen at tilbudet til brukerne ikke skal forringes. Følgelig ble bare produksjonsdelen av ortopedisk fottøy anbudsutsatt og ikke det brukernære arbeidet som utføres av de ortopediske verkstedene. Det finnes i dag over 20 ortopediske verksteder spredt rundt om i hele landet. Det er disse verkstedene brukerne forholder seg til for å få tilpasset sine sko. Tre av verkstedene er samlokalisert med en produsent av ortopedisk fottøy. Ifølge Rikstrygdeverket har det bare helt unntaksvis vært behov for eller ønske om å reise til et slikt samlokalisert verksted. Selv ved sammensatt problematikk er det forutsatt at dette skal kunne håndteres ved et lokalt ortopedisk verksted. Rikstrygdeverket har opplyst at de ikke har mottatt direkte klager fra brukerne eller de ortopediske verkstedene som tilsier at dagens ordning ikke ivaretar krav til kvalitet og forholdet til brukerne.

Såkalt fjernproduksjon av ortopedisk fottøy er ikke noe nytt, og kan heller ikke sies å ha oppstått som følge av anbudsordningen for ortopedisk fottøy. Siden begynnelsen av 1980-tallet har den ortopediske bransjen i Norge selv lagt opp til den praksis som nå følges ved at de lokale ortopediske verkstedene tar mål, lager modeller osv. av pasientenes føtter. Selve produksjonen av fottøyet har skjedd eller skjer et annet sted. Det at det ble innført et anbud på ortopedisk fottøy, har ikke endret denne praksisen.

Når det lyses ut anbud på produksjonsleddet, opplyser Rikstrygdeverket at det samtidig blir avtalt en fastpris med de enkelte ortopediske verkstedene for det som kalles forarbeid til fottøyproduksjon. Forarbeidet skal da inkludere det lokale verkstedets arbeid med måltaking, modellering/lestproduksjon samt siste justering/ tilpasning. Dette representerer som nevnt ikke noe brudd på den arbeidsdelingen bransjen selv har lagt opp til, og praktisert, gjennom de siste tiår. Rikstrygdeverket har heller ikke indikasjoner på noen form for redusert kompetanse i dette leddet av formidlingen.

Rikstrygdeverket har inngått avtaler med fire norske produsenter av ortopedisk fottøy, en av disse har en underleverandør i Litauen. At ortopedisk fottøy i hovedsak skal produseres i Litauen, er følgelig ikke korrekt.

Det har i media blitt hevdet at en produksjon av fottøy i Litauen vil medføre lengre leveringstid og dermed ventetid for brukeren. Leverandøren har forpliktet seg i forhold til en leveringstid gjennom avtalen med Rikstrygdeverket. Det vil medføre brudd på avtalen hvis leveransen ikke skjer i henhold til avtale. Rikstrygdeverket vil følge nøye med på at forpliktelsene i avtalen følges opp.

Videre er det blitt hevdet at det vil påløpe en merutgift som følge av antatt behov for justering/tilpasning av fottøy produsert i Litauen. Det medfører ifølge Rikstrygdeverket heller ikke riktighet, siden det er avtalt priser på produktet og forarbeidet.

Rikstrygdeverket vil følge nøye opp at forpliktelsene i de inngåtte avtalene innfris. RTV har dessuten forsikret meg om at behovet for nærhet for brukerne er ivaretatt ved at brukerne sikres tjenester og oppfølging i de lokale ortopediske verksteder. Brukerne velger for øvrig selv hvilket ortopedisk verksted han eller hun benytter.

Hensynet til brukerne og forsvarlighet i tilbudet er helt sentralt. Rikstrygdeverket har opplyst at de vil oppsummere erfaringer gjennom en egen brukerundersøkelse i løpet av dette året. Når det gjelder kompetansen på området, har jeg ikke fått indikasjoner på at denne er blitt satt i fare ved innføring av anbud på produksjonsleddet.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Eirin Faldet (A) [11:13:08]: Jeg takker for svaret, men er selvfølgelig ikke beroliget.

De som har behov for ortopedisk skotøy, må av og til, ifølge TV-programmet «Brennpunkt» den 19. april, prøve skotøyet en syv–åtte ganger. Dette er folk som har problemer med å gå. Det er millimeternøyaktighet som kreves her.

Jeg er veldig glad for at statsråden nå bekrefter at det er brukernes beste som skal stå i fokus, men det henger nøye sammen med den kompetansen som finnes, bl.a. på ortopedisk produksjonsverksted på Hamar. Der er det 14 ansatte som har denne kompetansen, og som utfører tjenester til det aller beste for brukerne.

Jeg må igjen få lov til å spørre om ikke statsråden mener at det er for dårlig dokumentert innsparing på dette anbudet.

Statsråd Dagfinn Høybråten [11:14:20]: Det er ingen indikasjoner på at de avtalte innsparinger ikke vil være reelle. Det som er avgjørende for meg, er at den måten vi organiserer dette oppraget på, ikke skal få negative virkninger for brukerne i den forstand at tilbudet ikke blir forsvarlig. Derfor har jeg forsikret meg om at Rikstrygdeverket nøye vil følge opp de kvalitetskrav som ligger i avtalen, at de vil følge opp gjennom en oppsummering og en brukerundersøkelse – for å sjekke om dette faktisk er tilfellet. Jeg vil også be Helsetilsynet, som uavhengig tilsyn, om å følge med og vurdere dette tilbudet, slik at det er forsvarlig for brukerne. Dermed mener jeg at representanten Faldet burde være beroliget.

Eirin Faldet (A) [11:15:14]: Det er godt mulig at jeg burde være det, men jeg er det selvsagt ikke. Etter min oppfatning må den beste løsningen være å avvikle hele anbudsordningen og innlemme ortopedisk fottøy som et komplett ortopedisk hjelpemiddel i de eksisterende forhandlingene på linje med øvrige ortopediske hjelpemidler. Vi har jo proteser og ortroser som også folk er avhengige av å få tilmålt, og da kreves det nærhet til brukerne. Man kan nok garantere leveranser innenfor avtalt tid, men fottøy skal altså produseres med millimeter nøyaktighet. Det er folk avhengige av, og Lymfødemforeningen har også uttalt hvor nøyaktig fottøyet trenger å være. Derfor spør jeg: Er det ikke bedre at denne produksjonen er i Norge, hvor det finnes kompetanse, og hvor det er en reell nærhet til brukerne?

Dagfinn Høybråten [11:16:22]: Som jeg opplyste, er det inngått avtaler med fire produsenter, hvorav én har en underleverandør i Litauen. Det vil si at det er produksjon i Norge, og vi har over 20 ortopediske verksteder over hele landet. Det er ved disse ortopediske verkstedene at tilpasningen foregår. Kontakt med produsent vil bli ivaretatt gjennom de ortopediske verkstedene som er spredt over hele landet, og om nødvendig også ved at representanter reiser ut og møter brukerne. Det som må være avgjørende både for representanten Faldet og meg, bør være at det er et godt og forsvarlig tilbud til brukerne – ikke hvor produksjonen er, eller hvilke arbeidsplasser det dreier seg om, men at det er et godt og forsvarlig tilbud. Det vil Rikstrygdeverket følge nøye opp, og for ytterligere å forsikre meg om det vil jeg gå til det skritt å be Helsetilsynet, som uavhengig tilsyn, om å vurdere forsvarligheten. Og da mener jeg at dette bør være betryggende.