Åse Wisløff Nilssen (KrF) [12:00:12]: «Å kunne lese og skrive på en tilfredsstillende måte er meget viktig i vårt informasjons- og kompetansesamfunn. Betegnelsen lese- og skrivevansker er symptomer, men samtidig blir det brukt som et samlebegrep uten at det sier noe om årsaken til vanskene. Sakkyndig vurdering og riktig diagnose er spesielt viktig for dyslektikere, da det utløser de nødvendige rettigheter for eksempel ved prøver og eksamener.

Hva kan statsråden gjøre for at dysleksidiagnosen blir brukt selv om det koster penger?»

Statsråd Kristin Clemet [12:00:47]: Etter en liten mediedebatt om dette – det var vel i forrige uke – er jeg glad for at jeg har fått dette spørsmålet.

Det ligger i sakens natur at jeg som statsråd ikke har noen direkte mulighet til å påvirke bruken av en bestemt diagnose. Jeg har imidlertid ansvar for at vi har et system som bidrar til at elevene får forsvarlig opplæring i samsvar med sine rettigheter.

Elever som ikke har eller kan få tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, har rett til spesialundervisning. I den grad skolen greier å styrke den ordinære undervisningen slik at eleven får tilstrekkelig utbytte i henhold til de ordinære målene i læreplanen, oppstår det ingen rett til spesialundervisning. Før det gjøres vedtak om spesialundervisning, skal det foreligge en sakkyndig vurdering. I visse sammenhenger kan en diagnose inngå i en slik sakkyndig vurdering. Det er imidlertid viktig å understreke at elevens rettigheter ikke er avhengige av en spesifikk diagnose.

Muligheten for å få tilpassede ordninger ved avvikling av avgangsprøven er heller ikke avhengig av diagnose, dersom eleven ellers har behov for særskilt tilpasning på bakgrunn av sakkyndig vurdering.

Spørsmålet antyder at det er en sammenheng mellom økonomi og bruken av diagnose. Jeg har ikke grunnlag for å si at det er en slik sammenheng, men hvis noe slikt skulle avdekkes gjennom tilsyn, må det selvsagt slås ned på. Noe annet er at det på faglig grunnlag kan være uenighet om bruken av diagnosen dysleksi.

Hver femte grunnskoleelev har dårligere leseferdighet enn vi skulle ønske. Inntil 5 pst. av elevene kan sies å ha spesifikke lese- og skrivevansker. Mange av disse elevene kan ha rettigheter etter folketrygdloven i tillegg til etter opplæringsloven, og kan dermed få støtte fra Rikstrygdeverket til bl.a. PC. Det er viktig med godt tverrfaglig og tverretatlig samarbeid lokalt for å sikre elevene et best mulig tilbud.

Regjeringen er opptatt av norske barns leseferdigheter. I den forbindelse har vi bl.a. lagt frem planen «Gi rom for lesing», en strategi for stimulering av leselyst og leseferdighet. Planen legger opp til en femårig innsats for bl.a. å forebygge lesevansker. 100 mill. kr vil i perioden bli avsatt til å gjennomføre strategien.

I St.meld. nr. 30 for 2003-2004, Kultur for læring, legges det opp til en rekke tiltak for at elevene skal få tilpasset opplæring, og i den forbindelse står kompetanseutvikling sentralt. Både skoleeiere, skoleledere, lærere og PP-tjenesten er viktige målgrupper for disse tiltakene. Gjennom de nasjonale prøvene i lesing og skriving får den enkelte skole og lærer mer kunnskap om elevenes utbytte av opplæringen. Et av hovedformålene med prøvene er å gi et grunnlag for bedre tilpasset opplæring. Det har i flere år også vært tilgjengelig kartleggingsprøver for ulike trinn som er utviklet for å avdekke lesevansker så tidlig som mulig. Det satses dessuten på utvikling av et mer systematisk og målrettet tilsyn, bl.a. for å sikre elevenes rettigheter.

Sentralt i gjennomføringen av Kunnskapsløftet er utviklingen av nye, enklere læreplaner med mål for elevenes kompetanse på ulike trinn. Dette vil kunne bidra til at det blir lettere å fange opp elever som ikke ser ut til å kunne nå målene på en tilfredsstillende måte. I læreplanene vil også de grunnleggende lese- og skriveferdighetene bli tillagt stor vekt. Lærerutdanningen er fra 2003 styrket i grunnleggende lese-, skrive- og matematikkopplæring som en obligatorisk del av rammeplanen.

Samlet sett mener jeg at de tiltakene jeg har nevnt her, er et godt grunnlag for nå å møte utfordringer knyttet til lese- og skrivevansker.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Åse Wisløff Nilssen (KrF) [12:03:54]: Ja, det har skjedd mye når det gjelder lese- og skrivevansker, og jeg er veldig takknemlig for at veldig mye nå har kommet på plass, «etter hundre år», bruker jeg å si, for det er jo så pass lenge siden diagnosen dysleksi ble kjent. Men jeg har fått mange tilbakemeldinger på at vi fortsatt sliter med å få riktig diagnose. For om man bare kaller det spesifikke lese- og skrivevansker eller bare lese-/skrivevansker, er det ikke alltid at opplæringen treffer.

Det er den biten som jeg mener er veldig viktig. En feil diagnose her er like farlig som en feildiagnostisering innen medisinen, for det kan også koste liv. Derfor er det veldig viktig at en bruker dysleksidiagnosen der det er det riktige etter sakkyndig vurdering.

Så har jeg også fått noen meldinger om at det begynner å bli litt kompetansestrid, eller hva en skal kalle det, mellom spesialpedagoger og logopeder, og jeg ber statsråden være oppmerksom også på det.

Statsråd Kristin Clemet [12:05:05]: Jeg er jo oppmerksom på at det kan være faglig uenighet om og faglig omstridt i hvilken grad man fortjener den ene eller den annen diagnose. Det må vi selvfølgelig følge interessert med på, men det er ikke så lett å gjøre oss som politikere til dommere over den type faglige diskusjoner.

Det andre temaet som spørreren her har tatt opp, nemlig om en eventuell dysleksidiagnose er knyttet til økonomi, er naturligvis et helt annet spørsmål. Der vil jeg selvfølgelig at tilsynsmyndigheten aktivt skal følge med, slik at det ikke finner sted, for det skal ikke være noen begrunnelse, og kan ikke være noen begrunnelse, for at man ikke stiller riktig diagnose.

Jeg tar med meg betraktningene om den faglige uenigheten og skal holde øye med det, men litt vanskelig er det selvfølgelig for politikere å gjøre seg til dommere over den type vurderinger.

Åse Wisløff Nilssen (KrF) [12:05:53]: Jeg vil gjerne så vidt komme inn på nasjonale prøver.

Jeg har fått meldinger både fra foreldre og fra tilsynsmyndigheten, for å si det slik, om at enkelte skoler har gitt beskjed om at de ikke ønsker at elever skal komme og være med på nasjonale prøver, og det gjelder først og fremst de med dysleksi. For meg blir det helt feil. Jeg opplevde vel da vi diskuterte nasjonale prøver, at det var for å få skolen bedre for alle, og da er det å få mulighet til å være med på nasjonale prøver og få vist hva man kan, en viktig bit. Men da må man også legge til rette for at alle kan delta på de nasjonale prøvene, med de hjelpemidler som er nødvendige for at man skal kunne vise hvor dyktig man er på mange områder. Da er prøveinstruksen en av tingene, samt bruk av hjelpemidler, herunder assistent og PC, og rammevilkårene for gjennomføring av prøven.

Statsråd Kristin Clemet [12:07:01]: De nasjonale prøvene vil jo helt sikkert – selv om vi har brukt våre beste fagmiljøer, hvor flere også er høyt anerkjent internasjonalt – kunne være under utvikling. Dette er et nybrottsarbeid både nasjonalt og internasjonalt. Det er ferdighetsprøver, hvor hensikten er virkelig å avdekke mer i detalj hvor elevene trenger hjelp for å kunne styrke sine ferdigheter på helt sentrale områder. Derfor er det helt avgjørende viktig at alle elever får delta. Reglene er slik at det ellers må foreligge et vedtak om spesialundervisning, og i tillegg må det være åpenbart at eleven ikke har noen nytte og glede av den nasjonale prøven. Hvis disse forholdene er til stede, kan man slippe, med mindre de foresatte mener at eleven likevel skal være med.

Jeg kan ikke dokumentere at dette har skjedd, men jeg har også sett de signalene gjennom pressen. Det mener jeg virkelig er å gjøre elevene en bjørnetjeneste, for dette skal være et hjelpemiddel for at vi skal kunne hjelpe den store andelen elever som ikke greier å tilegne seg tilstrekkelige lese- og skriveferdigheter.