Arne Sortevik (FrP) [11:51:46]: Spørsmålet lyder som følger:

«Vold i skolen er et tiltagende problem. På en skole i Bergen nylig gikk en elev til angrep på en medelev og en lærer med jernstang, og begge disse ble skadet. Fra en ekspert på atferdsvansker blir det hevdet at det beste for elever med sterke atferdsvansker er å gå i ordinær skole. Men en rekke av skolens lærere truer med sykemelding dersom eleven får komme tilbake på skolen. Skolens rektor sier han forstår lærernes reaksjon.

Hva er statsrådens strategi for å unngå voldsproblemer knyttet til elever med atferdsproblemer?»

Statsråd Kristin Clemet [11:52:32]: Skolemiljøet er vanligvis godt i Norge. Men vi har også disiplinproblemer, vold, mobbing og generell uro i norsk skole. Dette virker inn både på elevenes og lærernes arbeidsmiljø og prestasjoner. Episoder med grov vold er heldigvis ikke vanlige i norsk skole. Men når voldsepisoder skjer, må skolen og hjelpeapparatet gripe inn med alle tilgjengelige virkemidler. Alle som har sitt virke i skolen, har krav på et trygt og godt arbeids- og læringsmiljø.

Arbeidet mot vold og annen problematferd må både være forebyggende og reaktivt: Det forebyggende arbeidet må være en del av et langsiktig og systematisk arbeid som involverer hele skolen. Systematisk innsats nytter, slik vi bl.a. har sett i arbeidet mot mobbing, men fortsatt gjenstår store utfordringer. Gjennomføringen av Kunnskapsløftet vil stille krav til det fysiske og psykososiale arbeids- og læringsmiljøet på alle skoler. Arbeidet med å forebygge og redusere atferdsproblemer i skolen vil være et viktig tema i forbindelse med den kompetanseutviklingen som skal skje blant lærere og skoleledere.

Grove voldsepisoder, som den representanten Sortevik viser til, krever at hele hjelpeapparatet griper inn, både politi, barnevern, skole og andre samarbeidspartnere. Dersom det er nødvendig, må volden anmeldes som lovbrudd, og dette må være et ansvar for skolens ledelse.

I spørsmålet henvises det til at eksperter på problematferd mener at det er best for elever med atferdsvansker å gå i vanlig skole. Dette må alltid balanseres mot de andre elevenes behov for trygghet og sikkerhet. Skolen skal ikke akseptere vold eller problematferd som virker truende eller kan skade eller hindre læringsarbeidet for elevene. Dette følger direkte av den nye lovparagrafen i opplæringsloven om elevenes skolemiljø.

I de fleste tilfeller vil en bedre tilpasset opplæring gjøre det mulig for elever med atferdsproblemer å gå i den lokale skolen. I enkelte tilfeller tilsier hensynet til andre elever at dette ikke er forsvarlig, fordi situasjonen går ut over deres trygghet og læring. Da gir opplæringsloven adgang til å flytte en elev til en annen skole.

For å sette skolene i stand til å møte slike utfordringer har jeg fått utarbeidet veiledningsmateriell om skolens arbeid med elever med store atferdsproblemer. Veiledningen understreker kommunenes og skolenes ansvar, deres handlingsrom og de tiltak de har å spille på i forhold til atferdsproblemer.

Arne Sortevik (FrP) [11:54:48]: Takk for svaret!

Jeg er fornøyd med at statsråden, i motsetning til professoren i pedagogikk som har uttalt seg om saken, sterkt understreker hensynet til alle de andre elevene og til de ansatte, altså lærerne på skolen, og at det også selvfølgelig må veies inn ved løsninger i slike tilfeller, at man må gjøre mer enn bare å ta hensyn til den utagerende eleven. Men den delen av svaret som viser til en flytting av problemet, er jeg lite fornøyd med. Det innebærer kort og godt at vi flytter problemet med en utagerende elev til en annen skole, til et annet læringsmiljø, og vi er på ingen måte sikre på at mottakende skole, mottakende elever og mottakende lærere er i stand til å takle elever med store atferdsproblemer på en bedre måte enn den skolen eleven kommer fra. Her må det en annen strategi til for å gi de elevene som har store atferdsvansker, et bedre tilbud.

Statsråd Kristin Clemet [11:56:00]: Jeg vil gjerne utdype dette litt mer. Jeg er enig med representanten Sortevik i at bare det å flytte en elev, spesielt hvis man gjør det blindt, er ingen garanti for en løsning. Jeg tror at det å flytte til en annen skole, dersom den overføringen skjer på en god måte, i noen tilfeller kan virke positivt, fordi det er selve læringsmiljøet og situasjonen som befordrer den atferden.

Men jeg vil legge til at mange skoler og kommuner også har noen alternative løsninger, nemlig det man ofte omtaler som «alternative skoler», som vi i hvert fall har et hundretall av, tror jeg, i Norge. Noen har en eller to i en kommune, noen har det i tilknytning til en konkret skole, noen har det kanskje til og med på skolens område. Jeg har selv besøkt en del av disse skolene. Også kvaliteten på dem varierer naturligvis, men de beste er ofte et veldig godt alternativ for enkelte elever i en periode. Det kan dreie seg om timer eller dager i uken, eller over noen måneder, eller kanskje ett år. Jeg vil understreke at det på disse alternative skolene ikke bare er «bråkebøtter», for å bruke et slikt uttrykk i anførselstegn, men også elever som har behov for å komme for seg selv av helt andre grunner. Jeg synes det ofte er et godt tilbud, som skolene kan ha som et supplement til det ordinære. Det er ikke spesialskoler i gammeldags forstand, men det er altså det man kaller en alternativ skole. Vi har sett en del eksempler på dem, man er på skoleskip, osv.

Arne Sortevik (FrP) [11:57:32]: «Alternative skoler» er den nye betegnelsen på «spesialskoler», som var det gamle begrepet

. Jeg er glad vi har et noenlunde likt ståsted når det gjelder dette. Jeg vil gjerne sitere hva rektoren på Storetveit skole uttaler om den situasjonen han er oppe i. Han er nemlig ikke enig i at alle elever burde være i vanlig skole:

«Mitt inntrykk er at de aktuelle elevene klarer seg bedre på atferdsskolene enn på vanlige skoler.»

For å få styrket tilbudet når det gjelder atferdsskoler – eller spesialskoler eller alternative skoler, vi kan fort finne et navn vi kan være fornøyd med – vil statsråden og departementet se på statlig medvirkning for å styrke dette tilbudet? Det er helt klart at her er vi inne på noe av den alvorlige problematikken knyttet til norsk skole, hvor vi har uroproblemer, alt fra den relativt uskyldige uro til sterke voldsepisoder knyttet til elever med atferdsvansker. Her må det mer enn strategiplaner til, her trengs det også konkret handling og hjelp til handling for de enkelte skoleeierne og de enkelte kommunene. Vil statsråden se nærmere også på statlig medvirkning til å etablere slike skoler?

Statsråd Kristin Clemet [11:58:51]: Jeg er en varm tilhenger av den inkluderende skolen. Jeg er ikke tilhenger av å gå tilbake til de gamle spesialskolene, jeg er ikke tilhenger av tiltak som bidrar til varig segregering. Men jeg har altså opplevd disse alternative skolene, som ofte er et midlertidig tilbud til et mangfold av elever, vil jeg si, som av forskjellige grunner ikke finner seg til rette sammen med de andre og ødelegger både for seg selv og andre i den ordinære skolesituasjonen. Mange av de alternative tilbudene synes jeg ser ut til å fungere veldig positivt. Vi har bidratt til en viss erfaringsspredning omkring disse skolene. Jeg kan ikke på stående fot si hva vi mer kunne gjøre utover det vi gjør for å spre kunnskap om den typen tiltak, men jeg skal gjerne gå tilbake og se på det, for selv mener jeg det finnes en del veldig gode eksempler. Og egentlig, hvis man knytter det til den lokale skolen, den lokale kommunen, kan man i grunnen bare se på det som en utvidet måte å få til tilpasset opplæring på, fordi en elev en time eller en dag eller noen måneder trenger avveksling fra den ordinære skolesituasjonen.