Trine Skei Grande (V) [11:23:02]: «Fedre som nektes samvær med sine barn, må i dag betale høye bidrag, da samværsfradraget kun vurderes ut fra hvor mye tid far tilbringer med barna. Årsak til manglende samvær vurderes ikke. Noen ganger kan årsaken være at mødre saboterer samværsavtalen.

Synes statsråden det er greit at vi har et system som premierer mødre som nekter fedre samvær med sine barn?»

Statsråd Laila Dåvøy [11:23:15]: Problemstillingen som representanten Trine Skei Grande reiser, er kjent også for meg. Uenighet mellom foreldrene om samværet og sabotasje av samvær fra en av partene har fått ny aktualitet i forbindelse med det nye bidragsregelverket. Problemstillingen er omtalt i rapporten «Foreløpige erfaringer med nye regler for fastsettelse og endring av barnebidrag», som er inntatt i St.prp. nr. 1 for 2004-2005. Som det framgår av denne rapporten, viser erfaringene så langt at spørsmålet om samvær har vært problematisk for noen foreldre. Konfliktnivået er i enkelte tilfeller høyt, og det kan være vanskelig å komme til enighet.

Representanten Skei Grande spør om jeg synes det er greit at vi har et system som premierer mødre som nekter fedre samvær med sine barn. Formålet med bidragsregelverket er å sikre barnet rimelig og nødvendig forsørgelse fra foreldrene sine. Når det gjelder samværsfradraget, skal dette dekke de utgiftene den bidragspliktige har under samværet, og som bidragsmottakeren samtidig sparer. Når det av ulike årsaker ikke er samvær, og dette er på det rene, vil den bidragspliktige heller ikke ha utgifter til samværet, og det gis følgelig ikke fradrag i bidraget. Dette gjelder uansett hva som er årsaken til at det ikke er samvær. Det ses rett og slett på om det er samvær eller ikke, og ikke på årsakene til at det ikke er samvær. Slik må det være når det gjelder det økonomiske. Foreldrenes uenigheter skal i alle fall ikke gå ut over barnets behov for forsørgelse.

Når det gjelder situasjoner der årsaken til at det ikke er samvær, er foreldrenes fastlåste konflikt, vil det være – slik det fungerer i dag – domstolene som er rette instans til å håndtere dette der andre typer konfliktløsende midler er utprøvd. Domstolene er vant til å håndtere slike kompliserte konflikter og har den kompetanse og ekspertise som er nødvendig i disse sakene.

Der det foreligger en tvangskraftig avtale eller avgjørelse, dom eller forlik om samvær som ikke blir respektert av den som barnet bor hos, har barneloven enkelte sanksjonsmuligheter. For det første kan den samværsberettigede bringe saken inn for retten for tvangsfullbyrdelse. Det eneste tvangsmidlet som kan benyttes i så henseende, er tvangsmulkt. Å hente barnet med tvang vil gå for mye ut over barnet. Tvangsmulkten kan fastsettes som en stående tvangsmulkt, noe som innebærer at den begynner å løpe på ny hver gang samværsretten ikke blir respektert. For det andre har den samværsberettigede anledning til å kreve ny avgjørelse om hvem som skal ha foreldreansvaret, eller hvem barnet skal bo fast hos.

Jeg ønsker i den forbindelse også å nevne endringene i prosessen i barnefordelingssaker som trådte i kraft 1. april 2004. Disse endringene innebærer at behandlingsmåten i barnefordelingssaker er forenklet. Det er en lettere saksbehandling som vi håper vil føre til gode avtaleløsninger mellom foreldrene.

Til sist: Problemstillingene som er omtalt ovenfor, er kompliserte og sammensatte. Jeg følger utviklingen nøye. Evalueringen av de nye bidragsreglene som Stortinget har bedt om, er i gang. Den kan bidra til kunnskap om årsakene til uenighet og om hvordan slike konflikter mellom foreldre kan løses. Jeg vil som lovet legge fram en stortingsmelding om dette innen utgangen av 2005.

Trine Skei Grande (V) [11:27:06]: Jeg takker statsråden for svaret.

Det er klart at de nye reglene har ført til færre konflikter for mange. Men for dem det gjelder, blir ikke dette mindre urettferdig sjøl om noen andre har oppnådd større rettferdighet. Jeg tror den langvarige likestillingsinnsatsen har gjort at vi kanskje har fått en annen type fedre – fedre som har lyst til å stille opp mer for barna sine. Derfor har jeg tre spørsmål til statsråden.

For det første: Hvis tvangsmulkt er et av virkemidlene, går det ikke da an å legge den inn i dagens bidragssystem istedenfor at dette skal inn for domstolene?

For det andre: Skjønner statsråden at det oppfattes som urettferdig når man først ikke får se sine barn og «sabotasjen» av samværsavtalen så dokumenteres for at man også skal betale mer fordi man ikke har fått sett sine barn?

For det tredje: Kan statsråden forsikre meg om at det ikke skal være noen ideer som ikke skal være gjennomprøvd med tanke på virkemidler for å rette opp denne urettferdigheten når man skal gå igjennom systemet på nytt?

Anne Berit Andersen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Laila Dåvøy [11:28:23]: Jeg har stor forståelse for dem som opplever at de har et dobbelt problem fordi de ikke får se barna sine og i tillegg ikke får fradrag i samværsbetalingen sin. Jeg har stor forståelse for dette. Det er også en del problemstillinger den andre veien, der samværsforeldre har gjort en avtale og der den ene ikke møter opp. Det var store konflikter om samvær i noen av skilsmissefamiliene også før nytt regelverk trådte i kraft.

Ingen ideer skal være uprøvd, og hvis representanten Skei Grande og, for den del, andre har ideer om hvordan dette kan håndteres bedre, både før, under og etter evalueringen, tar vi imot dem med takk. Når det gjelder tvangsmulkt inn i dagens bidragssystem, er det nettopp et forslag til løsning som det kan være aktuelt å evaluere. Men jeg skal forsikre om at vi skal evaluere ordningen, og vi er allerede godt i gang med det.

Trine Skei Grande (V) [11:29:31] Jeg takker statsråden. Jeg syns det er betryggende at hun ikke skal la noen steiner være uvendt. Jeg er også helt enig med statsråden i at barnet skal være i fokus, og i at det i de fleste historiene vi har hørt om, nok sikkert går «den andre veien». De fleste historiene jeg har hørt, og de henvendelsene jeg har fått om dette, går nok også den andre veien. Men det betyr ikke at urettferdigheten overfor dem som har lyst til å være «ordentlige» fedre, føles mindre, sjøl om det tradisjonelt kanskje har vært flere fedre som har droppet avtaler, enn som har vært frustrert over ikke å få holdt dem.

Kan statsråden forsikre meg om at hun fortsatt skal ha dette i fokus, sjøl om de fleste historiene kanskje går den andre veien?

Statsråd Laila Dåvøy [11:30:15]: Det kan jeg forsikre. Det er svært viktig for et barn å ha mest mulig kontakt med begge foreldrene, også etter samlivsbrudd.

Jeg kan også nevne at vi kommer til å se på andre lands ordninger på dette feltet. Sverige har en litt annen ordning, der man beregner samværsbetalingen ut fra det faktiske samværet som har vært, selv om man også kan avtale på forhånd. Så de har to innganger til denne problemstillingen. Vi har selvfølgelig ennå ikke tatt stilling til om dette kan være en måte å gjøre det på også i Norge. Jeg kan nevne at i Danmark er man nå i gang med å se på nye systemer for samvær. Så vi følger også godt med i utlandet. Jeg håper vi skal komme fram til en bedre løsning dersom det viser seg at dette er et svært stort problem.