Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [11:58:34]: Eg skal få stilla følgjande spørsmål til helse- og omsorgsministeren:

«Pårørendesenteret i Stavanger vert etter eit fireårig prøveprosjekt vidareført som ei stifting med både offentlege og private eigarar. Senteret har erfaringar og kompetanse som bør passa godt inn i Regjeringa si varsla tenking. Senteret bør difor stimulerast til å systematisera erfaringane sine gjennom utarbeiding av ein modell som kan møta pårørande innan rus, psykiatri og speleavhengigheit utover det behandlingsinstitusjonane har høve til.

Vil statsråden medverka til at fleire kommunar får del i desse erfaringane?»

– Eg må få gjera merksam på at eg i innleiinga burde ha skrive at senteret er ein stiftelse basert på frivilligheit, men med driftsavtale frå det offentlege.

Statsråd Ansgar Gabrielsen [11:59:23]: Det korte svaret er ja. Jeg skal likevel gå litt nærmere inn på det.

Pårørendesenteret i Stavanger fikk statlig tilskudd til et prøveprosjekt i fire år og ble fra 2002 videreført som en stiftelse med tilskudd fra Stavanger kommune, Sandnes kommune og Rogaland fylkeskommune. Helse Vest viderefører denne støtten som følge av ansvarsoverføringen for rusbehandling fra fylkeskommunen til de regionale helseforetak. Det er prisverdig at pårørendes situasjon vektlegges av lokale ansvarlige i kommunene og helseforetak, og at pårørendearbeid inngår i den kommunale ruspolitiske handlingsplanen.

Pårørende til rusmiddelmisbrukere så vel som til personer med psykiske lidelser opplever store personlige påkjenninger, og for mange får det konsekvenser for egen helse. De skal både forholde seg til rusmiddelmisbrukeren og pasientens situasjon, samtidig som de skal ta vare på andre familiemedlemmer og pårørende samt ivareta jobb og sin egen helse. De kan også oppleve stigmatisering og sosial isolasjon fordi rusmiddelmisbruk og psykiske lidelser fortsatt kan være forbundet med både skam og skyldfølelse. De kan ha behov for informasjon og veiledning samt bistand til å mestre både egen situasjon og pasientens situasjon. Mange av behandlingsinstitusjonene for rusmiddelmisbrukere har pårørendearbeid som del av sin virksomhet, men det viser seg ofte at det ordinære hjelpeapparatet ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til pårørendes situasjon og behov for bistand og betydningen av å bli tatt med i utformingen av hjelpe- og behandlingstiltak.

I tillegg til den aktiviteten som skjer innen behandlingsinstitusjonene, ytes det ulike statlige tilskudd til pårørendearbeid. Sosial- og helsedirektoratet fordeler bl.a. tilskudd til Landsforbundet Mot Stoffmisbruk og til prosjektet «Selvhjelp, kunnskap og mestring for pårørende til stoffmisbrukere».

Gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse er det gjennomført flere tiltak for å bedre pårørendes situasjon og øke samarbeidet mellom pårørende og tjenesteapparat. Det bevilges bl.a. midler til bruker- og pårørendeorganisasjoner, og det kreves at hjelpeapparatet skal samarbeide med disse. Pårørendearbeidet skal systematiseres, og Sosial- og helsedirektoratet har nå fått i oppdrag å utarbeide en tiltaksplan i samarbeid med bruker- og pårørendeorganisasjoner og tjenesteytere. Vi skal lytte til hva brukere og pårørende selv mener, og jeg inviterte til et dialogmøte den 17. januar som markerte oppstarten av dette planarbeidet. Videre er det over statsbudsjettet satt av 4 mill. kr til etablering av et nasjonalt ressurssenter for bruker- og pårørendekompetanse, Frognersenteret, i regi av Mental Helse.

Jeg er opptatt av at erfaringer fra gode lokale tiltak kan spres til andre som kan ha nytte av arbeidet. Jeg vil derfor be Sosial- og helsedirektoratet vurdere Pårørendesenterets erfaringer i sitt arbeid med den nevnte tiltaksplanen.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:02:08]: Eg vil fyrst seia takk for eit positivt svar.

Senterpartiet har følgt senteret i Stavanger frå det starta som eit prøveprosjekt under Bondevik I-regjeringa til det no er etablert som ein stiftelse med ein permanent driftsavtale. Vi ser at både Stavanger og Sandnes har gått inn, og òg Sola i fjor. Ein arbeider med avtalar med fleire kommunar, og det er rett, som statsråden seier, at òg Helse Vest er inne.

Eg har sjølv møtt pårørande som har fått hjelp ved dette senteret, og som er veldig godt fornøgde. Eg har òg registrert at det er andre kommunar som no tek kontakt med Pårørendesenteret i Stavanger for å få råd i forhold til liknande opplegg i eigen kommune.

Kva tidsaspekt har statsråden for den tiltaksplanen han skisserer?

Statsråd Ansgar Gabrielsen [12:03:20]: Jeg har brukt mye av tiden min i høst på pårørendesituasjonen, ikke bare innenfor psykiatri- og rusområdet, men også i helsevesenet i sin alminnelighet. Jeg vet at det var et engasjement også representanten Meltveit Kleppa hadde, og jeg synes representanten var litt for beskjeden da hun definerte det som «under Bondevik I-regjeringa». Så vidt jeg husker, var det daværende statsråd Meltveit Kleppa som satte i gang dette.

Det som er min absolutte erfaring, både fra det siste halvåret og i sin alminnelighet, er at pårørendesituasjonen ikke har vært tilstrekkelig påaktet i helsevesenet. Man har ofte blitt sett på som en del av problemet og ikke som en del av løsningen. Det har blitt kraftig anskueliggjort for meg denne høsten. Derfor har vi satt i gang et betydelig arbeid for å finne løsningen på dette. Jeg var selv i England i høst for å se på hva de gjør der, og jeg må si at jeg definitivt tror vi har noe å lære. Sosial- og helsedirektoratet har fått dette oppdraget. De har nå engasjert pårørendeorganisasjonene til å fremme et utkast til hva vi kan gjøre i forhold til dette, og pårørendeorganisasjonene og direktoratet skal sammen komme med et slikt forslag til meg om hva vi kan gjøre, allerede i løpet av første halvår, for dette må de 110 000 som jobber i norsk helsevesen, på en helt annen måte ta innover seg.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:04:42]: Det er jo ikkje så sjeldan at både Senterpartiet og andre parti finn grunn til å gi korreks til Regjeringa og be dei få opp farten, styrkja innsatsen, osv. på dette feltet. Så er det ei glede for meg å gi ros til helseministeren fordi han er oppteken nettopp av eit felt som eg trur det er svært viktig å styrkja. Det han her skisserer, høyrest veldig bra ut.

Når eg tek opp dette, er det fordi eg veit at her er det kompetanse. Her er det erfaring, og her er det eit påtrykk frå andre kommunar. Då trur eg det ville ha vore meir ryddig både for dei kommunane, for dette senteret og ikkje minst for ein statsråd som er oppteken av dette feltet, at det blir utarbeidd ein god modell som andre kan bruka.

Så er det slik at det hender jo at direktoratet blir bedt om å utarbeida planar, og så blir dei ikkje godt nok følgde opp, jf. beinskjørheitsplanen. Men eg forstår det no slik at dette har statsråden sjølv hand om, og han vil syta for nødvendig framdrift.

Statsråd Ansgar Gabrielsen [12:05:58]: Det siste kan jeg garantere: Dette har jeg hånd om. Jeg leder selv arbeidsgruppene vi har på dette området. Jeg har hatt mange – la meg kalle det skjellsettende – møter både med enkeltpårørende og ikke minst med deres organisasjon, som har masse erfaring med disse tingene. Jeg kan si at det ikke bare er snakk om å lage en plan. Her er det snakk om hva vi konkret skal gjøre i den enkelte institusjon for å implementere dette, for det er mange gode ideer som har vært satt ut i livet på enkelte steder, men dette er ikke gjennomgående for helsevesenet. Vi må ha en nasjonal tilnærming til dette og prøve å implementere det i det ganske Helse-Norge. Det gjelder også i somatikken. Den ene dagen er man innlagt i en seng på en avdeling der man har den hvite skare – holdt jeg på å si – rundt seg. Neste dag er det de nærmeste pårørende som skal pleie vedkommende. Det er helt åpenbart at i denne overgangen har vi ikke tatt alvorlig nok det å dyktiggjøre de som er pårørendepersoner, for de vil være en del av løsningen og ikke, som de så ofte har vært sett på i helsevesenet, en del av problemet.