Asmund Kristoffersen (A)[10:38:52]: Jeg har et spørsmål til helse- og omsorgsministeren med følgende ordlyd:

I Helse- og omsorgsdepartementets budsjettforslag for 2005 er det vist til at internasjonale tall overført til norske forhold skulle tilsi at såkalte uheldige hendelser i helsevesenet årlig fører til 2 000 dødsfall og 15 000 varig skadede pasienter. Kostnadene er anslått til ca. 2 milliarder kr.

Hva mener statsråden er forklaringen på slike dramatiske tall, og hva blir gjort for å redusere dette?

Statsråd Ansgar Gabrielsen [10:39:28]: Tallene som representanten Asmund Kristoffersen henviser til, stammer fra en rapport som professor Peter F. Hjort utarbeidet for Sosial- og helsedirektoratet i 2003. Hjort refererer til undersøkelser fra Australia, Danmark, New Zealand og Storbritannia, der man har funnet at i gjennomsnitt hver tiende pasient utsettes for en uønsket hendelse under sitt opphold i sykehuset. Slike hendelser kan i enkelte tilfeller få dødelig utgang for pasienten. Det er ikke utført tilsvarende undersøkelser i Norge, men vi har ikke grunnlag for å anta at forholdene i Norge er vesentlig forskjellige fra forholdene i disse landene. Legger man til grunn vurderingene som er gjort i disse undersøkelsene, kan kanskje 40-50 pst. av disse dødsfallene forebygges.

Jeg er enig med representanten i at disse tallene kan synes å være dramatiske. Fordi forskningen har vist at en del av disse hendelsene kan forebygges, har departementet i 2004 gitt Sosial- og helsedirektoratet i oppdrag å utrede tiltak for en bedret pasientsikkerhet i Norge.

Av tiltak som foreslås iverksatt, vil jeg i første omgang peke på planlegging av et nasjonalt pasientsikkerhetsregister som skal inneholde oversikt over og analyse av uønskede hendelser og forhold som går ut over pasienter i norske sykehus. Hensikten med dette registeret er forebygging av uheldige hendelser. Prosjektet innebærer også utvikling og distribusjon av informasjonsmateriell, faglitteratur og verktøy rettet mot pasientsikkerhet.

Sosial- og helsedirektoratet vil om få uker distribuere en ny veileder til forskrift om internkontroll i sosial- og helsetjenesten. Den gir konkrete råd om hvordan sikkerhet og kvalitet i helsetjenesten kan forbedres.

Jeg vil også vise til betydningen av landets omkring 60 medisinske kvalitetsregistre knyttet til spesifikke medisinske tilstander. Ved utgangen av 2005 er det et mål at ti medisinske kvalitetsregistre er etablert nasjonalt, i regi av de regionale helseforetakene. Slike registre inneholder til dels data som har relevans for pasientsikkerhet, f.eks. komplikasjoner ved kirurgiske prosedyrer. Registrene kan gi kunnskap om slike hendelser og kan ofte gi svært gode svar på hvilke tiltak som kan påvirke risiko.

I 2003 ble det innført ni nasjonale kvalitetsindikatorer for spesialisthelsetjenesten, og ytterligere seks indikatorer er innført i 2004. Indikatorene omfatter både somatiske sykehus og psykisk helsevern. Indikatorene skal gi grunnlag for styringsinformasjon på institusjonsnivå samt gi grunnlag for kvalitetsforbedring for fagmiljøene. Systemet med nasjonale kvalitetsindikatorer vil bli utvidet og videreutviklet i tiden fremover.

Asmund Kristoffersen (A) [10:42:07]: Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg mener at det er svært alvorlige tall departementet har lagt fram, og jeg synes statsråden var både åpen og ærlig i sitt svar. Det er alvorlig at søkelyset har vært så lite rettet mot såpass alvorlige tilstander som de som beskrives her, med kanskje opptil 2 000 feilbehandlede pasienter som har ført til død, og med mange tusen med varig skade. Det er vel det vi med et annet ord kaller for sykehustabber.

En skal selvsagt være varsom med å være skråsikker på årsaken til dette, men det er klart, som også statsråden indikerte i sitt svar, at dette har med kvaliteten på det arbeidet som utføres, å gjøre.

Da vil jeg spørre statsråden litt mer konkret: Hvordan kan en sikre at gode metoder og verdifulle kliniske forskningsresultater faktisk når ut til det enkelte sykehus?

Statsråd Ansgar Gabrielsen [10:43:14]: Det er to forhold: Det ene er det faktum at det gjøres feil på norske sykehus som ofte har sin årsak i det man kan kalle hendelige uhell og menneskelige feil. Det som har vært en del av en kultur i norsk helsevesen, har vært å feie en del av disse uhellene under teppet. Det som er viktig med internkontrollen, er jo å få frem feilene, slik at man kan analysere dem og se på hva man kan lære av dem. Det er en av årsakene til dette registret som nå blir etablert. Når det er gjort en tabbe, får man en analyse av det som er gjort, og da kan man sette inn tiltak for å unngå at andre gjør en tilsvarende tabbe.

Det andre forholdet er selvfølgelig å få ut den medisinske forskningen i form av en veileder osv., og som jeg sa i mitt svar, vil Sosial- og helsedirektoratet faktisk i løpet av få uker distribuere den veilederen som nå er laget, nettopp for å informere om bl.a. medisinsk fremgang som man har oppdaget også på basis av feil som er gjort.

Asmund Kristoffersen (A) [10:44:29]: Det som statsråden her nevner om feil som har vært gjort som ikke har kommet opp i dagslyset, er veldig viktig, og det er en av grunnene til at jeg stilte dette spørsmålet. I så måte er jeg veldig glad for det som departementet her har gjort for å få det fram. Men dette er ikke nok. Det er åpenbart at det her faktisk er feilbehandling. Det betyr at en må ha mer kunnskapsbaserte metoder i behandlingen, en må ha bedre beskrivelser av behandlingen, og en må ha sikrere prosedyrer. Men det er slik at ingen metode er så god at en gjør seg uavhengig av helsepersonellets kunnskaper. Jeg mener at vi må sette søkelyset på innholdet i spesialistutdanningen for å sikre spesialistenes kvalifikasjoner.

Da er spørsmålet: Kan statsråden tenke seg å se på faktorer som går inn på kvaliteten i spesialistutdanningen, og som dermed gjør at spesialistene blir bedre kvalifisert til å gjøre den jobben som de møter daglig i sykehusene?

Statsråd Ansgar Gabrielsen [10:45:40]: Spesialistutdanningen er en annen meget viktig bit, men jeg tror kanskje ikke den er en av hovedårsakene til dette.

Så vidt jeg har skjønt på det medisinske miljøet, er en av hovedårsakene til at det kan sies at det på mange områder oppstår flere feil og sykehustabber, at man behandler langt mer kompliserte ting i dag enn man gjorde tidligere. Man behandler langt eldre pasienter enn man gjorde tidligere, og man behandler pasienter som har en mye lenger fremskreden situasjon i sitt sykdomsforløp, hvor man allikevel setter inn tiltak. Det er klart at mulighetene for ikke å få det ønskede resultatet da definitivt blir større.

Det andre jeg kan opplyse representanten om, er at i de fem foretaksmøtene jeg nå har - jeg hadde to i går og skal ha møter på fredag og på mandag - innfører jeg i alle fem helseforetak internkontrollrutiner forankret i styret og intern revisjon, der revisjon av internkontroll av medisinsk art selvfølgelig er den aller vesentligste. Faktum er at det kun er ett sykehus i dette land som er ISO-sertifisert, og kvalitetssikringen vil være et hovedanliggende i 2005.