Rolf Terje Klungland (A)[12:02:42]: «På et møte jeg deltok i sammen med tillitsvalgte innen Helse Sør den 15. november i år, kom det fram at de tillitsvalgte var alvorlig bekymret over økonomien innen sykehussektoren. De mente det ikke var samsvar mellom Regjeringens verbale målsettinger og bevilgningene som ble foretatt i budsjettet for 2005.

Hva er statsrådens vurdering i forhold til dette, og da spesielt i forhold til lokal- og nærsykehus?»

Jørgen Kosmo hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Ansgar Gabrielsen [12:03:15]: Jeg vil innledningsvis få lov til å peke på at i tiden etter reformen har det vært en sterk økning i de statlige overføringene til spesialisthelsetjenesten, og jeg kan vel si det så sterkt at knapt noen annen sektor som Stortinget har ansvar for, har opplevd tilsvarende økning i overføringene. Motstykket til dette er at vi i samme periode har hatt en meget sterk økning i aktiviteten, med tilhørende økte kostnader.

Sykehusreformen som ble fremmet av Stoltenberg-regjeringen, gav i utgangspunktet store muligheter til bedre ressursutnyttelse. Det å samle eierskap på statens hånd skulle i utgangspunktet legge til rette for en bedre ressursutnyttelse. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved om den valgte organisering underbygger muligheten for å ta ut effektiviseringsgevinster.

Det har helt fra starten vært en grunnleggende forutsetning at de regionale helseforetakene skulle drive i balanse. Uten et troverdig krav om balanse undergraves statens eierstyring og dermed budsjettdisiplinen i helseforetakene.

Det å gjennomføre omstillinger er imidlertid meget krevende prosesser som tar tid, ikke minst innen en sektor som spesialisthelsetjenesten, hvor vi hele tiden må ha for øye pasientenes beste også når vi gjennomfører slike tiltak.

Dette har ført til at de regionale helseforetakene er gitt både mer tid og mer ressurser før balansekravet skal nås. Senest skjedde det ved behandling av finanskomiteens innstilling til neste års statsbudsjett, der regjeringspartiene og Fremskrittspartiet økte overføringene til spesialisthelsetjenesten med 500 mill. kr. I budsjettavtalen som sosialkomiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet nylig har inngått, er det også gitt en åpning for at balansekravet i 2005 for Helse Sør kan lempes på. Jeg regner med at Helse Sør vil be om et møte med meg for å drøfte dette hvis de finner det vanskelig å oppfylle Stortingets generelle krav om balanse innen utgangen av 2005.

Når det gjelder lokalsykehusene, vil jeg vise til den omfattende omtale som er gitt i forslag til statsbudsjett for 2005. Her fremgår det at lokalsykehusene har og fortsatt vil ha en viktig rolle i realiseringen av helsepolitiske mål. Også for disse må det være aksept for at det foretas omstillinger, men dersom eventuelle endringer skal gjennomføres, vil jeg stille krav om at dette inngår i en helhetlig strategi for spesialisthelsetjenesten. Uansett omstillinger eller ikke, det må være kvaliteten som kan oppnås på helsetjenestene, som må være styrende for hvordan vi organiserer disse tjenestene.

Rolf Terje Klungland (A)[12:05:53]: Fra den landsdelen som statsråden kommer fra, er han vel kjent med sykehusstrid og folks kamp for å beholde sine lokalsykehus. Når det er slik at ansatte og direktører i sykehussektoren nå er bekymret for eventuell nedleggelse av avdelinger, sentralisering osv. i forhold til den økonomien som sykehusene har, er jeg litt overrasket over at det ikke bekymrer statsråden mer enn det synes som når han svarer meg på dette spørsmålet. Jeg vil derfor igjen spørre: Vil statsråden forsikre om at det ikke på grunn av budsjettet vil måtte foregå store rasjonaliseringer og innsparinger i sykehussektoren?

Statsråd Ansgar Gabrielsen [12:06:54]: Først er det helt riktig som representanten Klungland sier, at jeg er godt kjent med strid når det gjelder sykehus. Etter 25 år som politiker med utgangspunkt i Vest-Agder kjenner jeg de fleste fasettene på dette. Det har også slått meg når jeg har reist andre steder i landet, at det problemet vi måtte ha i Vest-Agder, hvor sykehusene ligger med nokså nøyaktig fire mils mellomrom, for en del andre regioner i landet fremstår som et relativt luksuriøst problem. Men jeg har stor forståelse for at man ønsker å bevare det bestående – definitivt. Jeg tror imidlertid ikke jeg kan utstede noen garanti for at det ikke vil bli endringer i noe som helst hva gjelder avdelingsmessige strukturer og samling av kompetanse. Det å utvikle spisskompetanse er jo det som preger hele spesialisthelsetjenesten. Man ser en stigende grad av spesialisering. Det betyr at vi ikke kan gjøre alt overalt. Men all endring skal verken ha direktører eller andre som utgangspunkt, det er pasientens beste som vil være utgangspunktet.

Rolf Terje Klungland (A) [12:08:05]: Jeg registrerte svaret på spørsmålet fra Bjarne Håkon Hanssen, som gikk på inndeling av helseregioner, eller mangel på svar i forhold til hva statsråden vil gjøre med det. Vi i Arbeiderpartiet er bekymret for at vi nå vil få noen gigantiske helseregioner, spesielt i forhold til hva det kan bety for lokalsykehusene.

Så er det slik at de som er ansatt, og som merker dette på kroppen, er alvorlig bekymret for den økonomiske politikken overfor sykehusene som nå føres. Bekymrer ikke det statsråden i det hele tatt? Eller mener statsråden at de tillitsvalgtes bekymringer for sykehusene og for sin arbeidssituasjon er ubegrunnet?

Statsråd Ansgar Gabrielsen [12:08:59]: Jeg har ingen dokumentasjon for å si at noens bekymringer er subjektivt ubegrunnet. De som uttrykker at de er bekymret, forutsetter jeg er bekymret. Spørsmålet er hvilken vekt det skal legges på det i forhold til den bekymringen undertegnede måtte ha for pasientene og for behandlingen.

Jeg er ganske overbevist om at tidligere regjeringer som har lagt ned hele lokalsykehus, har gjort det fordi man mente man kunne oppnå et kvalitativt bedre tilbud. Og det faktum at vi har hatt og har en medisinsk utvikling, fører jo til at vi ikke kan gjøre alt overalt.

Jeg har ikke hørt noen som ønsker seg det helsevesenet vi hadde i 1960, i 1970 eller i 1980, for den saks skyld, hvor man nesten kunne gjøre alt overalt. Den høye grad av spesialisering gjør at det kan man ikke. Nå diskuterer vi faktisk om vi bør ha en felles skandinavisk holdning til hvor sjeldne sykdommer, eksempelvis, skal behandles. Det er det samme som også reflekteres i de regionale helseforetakene.