Jan Arild Ellingsen (FrP) [11:26:43]: Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til justisministeren:

«Av og til oppstår det situasjoner hvor offentlige tjenestemenn ikke makter å forhindre at uønskede og kriminelle handlinger skjer. Så var tilfellet i Bjerkvik i mars i fjor, hvor en ustabil person med politieskorte angrep og skadet en tilfeldig tilstedeværende person. Vedkommende føler seg som et dobbelt offer, i og med at han ble skadet av en ikke strafferettslig person. Det har i høst vært lignende tilfeller, med kjent ikke strafferettslig gjerningsmann.

Hvilke mottiltak vil statsråden iverksette?»

Statsråd Odd Einar Dørum [11:27:18]: Politiet har generelt høy beredskap og god kompetanse til å håndtere ustabile personer. Det kan likevel oppstå uventede situasjoner med uforutsette og uønskede følger. At uskyldig tredjepart blir rammet av en slik situasjon, er selvsagt ekstra beklagelig. Det er derimot ikke noe som tyder på at det er en økende tendens til at politiet mister kontrollen ved transport av ustabile personer.

Det er en del av politiets hverdag å gripe inn i situasjoner hvor personer med ustabil atferd er involvert.

Politiinstruksens §§ 11-3 og 11-4 angir retningslinjer for hvilke sikkerhetstiltak som skal iverksettes ved transport av person. Denne instruksen er dekkende også for situasjoner hvor den som transporteres, er psykisk ustabil, eventuelt ikke strafferettslig tilregnelig. Det er den aktuelle situasjonen som avgjør graden av sikkerhetstiltak. Det anses derfor ikke som relevant å endre regelverket.

Politiet bestreber seg på å ha god kontakt og et aktivt samarbeid med det sosiale og psykiatriske hjelpeapparatet, slik at det raskt kan innhentes bistand hvis situasjonen tilsier det.

Politidirektoratet opplyser at den aktuelle saken fra Bjerkvik som det vises til i spørsmålet, er etterforsket av Politiets særskilte etterforskningsorgan. I Statsadvokatens innstilling i saken framkommer det at det ikke var utvist grov uforstand i tjenesten under utførelsen av det aktuelle transportoppdraget.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [11:28:33]: Jeg takker for svaret. Det gir noen interessante muligheter for å følge opp.

For det første er altså konklusjonen fra SEFO at man her ikke har vist grov uforstand i tjenesten. Da hadde det vært fristende å utfordre justisministeren på om han er fornøyd med dagens praktisering og forståelse av nivået for grov uforstand i tjenesten. Det er et spørsmål som det hadde vært interessant å få svar på.

Et annet spørsmål er om justisministeren mener det er fornuftig å fortsette å bruke polititjenestemenn til denne typen oppdrag, eller om man i større grad bør involvere helsefaglig personell som kanskje har større direkte fagkompetanse i forhold til mennesker som er ustabile.

Statsråd Odd Einar Dørum [11:29:17]: Når det gjelder SEFOs vurdering, går jeg ikke inn i slike konkrete enkeltsaker.

Men jeg er glad for at representanten tar opp spørsmålet. På det generelle plan er det et faktum at politiet i svært mange tilfeller står overfor utfordringer med mennesker som er psykisk ustabile og sliter med sin psykiske helse. Av og til kan man faktisk si at den førstelinjetjenesten vi har i dette samfunnet når det gjelder psykisk helse, er politiet. Politifolk har mye erfaring, men det er ingen tvil om at det i mange sammenhenger burde være grunn til å ha enda tettere oppfølging enn det man har i dag, når det gjelder støtte fra helsepersonell.

For å få til det har jeg allerede i sommer og tidlig på høsten innledet dialog med Helsedepartementet for nettopp å diskutere samarbeidet mellom Helsedepartementet og justissektoren generelt når det gjelder tilgang på helsepersonell med kompetanse i situasjoner som er utfordrende for politiet når det gjelder å takle mennesker med psykiske lidelser. Det er noe jeg aktivt vil følge opp, fordi politiet er i situasjoner hvor de trenger en slik bistand, og jeg vil gjøre mitt for at den bistanden skal være best mulig.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [11:30:23]: Jeg takker for svaret, som jeg synes høres bra ut. Jeg imøteser med stor spenning de eventuelle endringer som skal komme, og som vil tjene både den ustabile personen og de deler av det offentlige tjenesteapparatet som skal bistå i en slik situasjon.

Allikevel kunne jeg tenke meg å gå videre med det statsråden sa i sitt første svar. Han sa bl.a. at politiinstruksens §§ 11-3 og 11-4 gir retningslinjer om hvordan en slik transport skal gjennomføres.

I mars i år sa politimester Elisabeth Kaas i Harstad følgende: Vi har ingen skriftlig instruks om hvordan vi skal forholde oss når vi bistår under transporter av psykisk syke pasienter. Jeg synes det står i kontrast til det som statsråden har sagt, og da vil mitt naturlige spørsmål være: Er det slik at politimester Kaas ikke er kjent med politiets instrukser i §§ 11-3 og 11-4, eller er dette en mangel på kommunikasjon og forståelse av den type oppdrag som man her har vist til?

Statsråd Odd Einar Dørum [11:31:22]: Jeg kjenner ikke uttalelsen fra politimester Kaas. Jeg har derimot hatt direkte kontakt med Oslo politidistrikt, som har en rekke transportoppdrag for det første når det gjelder mennesker med psykiske lidelser som er rolige og fredelige, og også en rekke oppdrag i løpet av året som nettopp går på situasjoner som er svært krevende.

Det er mitt inntrykk at politiet har skaffet seg erfaring med hvordan de skal håndtere dette, og at noe av det som er utfordringen, er å få tilgang nok på kompetent helsepersonell når det er nødvendig. Politiet er opptatt av å sikre seg den tilgangen. Operativt politi gjør det. Som konstitusjonelt ansvarlig for politiet er jeg opptatt av at det heller ikke skal være tvil om at helsemyndighetene strekker seg så langt som overhodet mulig. Hvis det er noe som skulle være uklart innenfor politiet – og det er ikke et spørsmål som er tatt opp overfor meg fra Politidirektoratets side, jeg er i hvert fall ikke kjent med det – skal jeg selvfølgelig gå inn og se på det.

Med min erfaring med politiet i tjeneste – og jeg kan i tillegg til situasjonen fra Oslo nevne helt konkrete situasjoner i Sør-Trøndelag – er det mitt inntrykk at politiet gjør sitt ytterste nettopp fordi de har en praktisk hverdagserfaring. Og denne hverdagserfaringen bruker norske politifolk på en svært god måte. Stødige politifolk har en god allmennbakgrunn for å takle ting, men jeg skal gjøre mitt for at de f.eks. også møter stødige psykiatriske sykepleiere, for sammen blir de i hvert fall et kraftfullt team når utfordringen er som mest krevende.

Jeg oppfatter at det er dette samspillet representanten spør etter i sine spørsmål til meg i dag. Jeg skal gjøre mitt for at det blir slik.