Steinar Bastesen (Kp) [11:08:15]: Jeg har et spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

«En kvinne fra Thailand kan bli skilt fra en snurrevadfisker fra Laukvik i Lofoten fordi han ifølge UDI ikke er i stand til å forsørge sin kone. UDI har i avslaget på søknaden om arbeidstillatelse for henne konkludert med at fiskeren ikke har tilstrekkelig inntekt til å forsørge henne.

Betyr dette at fiskere, som har variable inntekter, skal svartelistes som ektefeller for utlendinger, og er det et eksempel på god saksbehandling fra UDIs side?»

Statsråd Erna Solberg [11:09:08]: Ved behandling av søknader om familiegjenforening er det irrelevant hvilket yrke personen det søkes familiegjenforening med, har. I utlendingsregelverket finnes det ikke spesielle bestemmelser om familiegjenforening med fiskere eller andre spesielle typer yrkesgrupper.

Det finnes derimot regler knyttet til at man skal ha forsørgelsesevne, noe som også er i tråd med loven Stortinget tidligere har vedtatt. Underhold må være sikret for den tiden søknaden gjelder. Arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed gis normalt for ett år av gangen. Dette innebærer at det må dokumenteres at søkeren er sikret underhold for ett år, altså at den som gifter seg, kan forsørge sin ektefelle i det kommende året, for at tillatelsen skal gis.

Nivået for minstekrav er harmonisert med Norges sosialhjelpsnivå. Beløpet er knyttet til lønnstrinn 1 i statens lønnsregulativ, som innebærer at man må ha en forsørgelsesevne på 167 500 kr i året. Det avgjørende er altså ikke om inntektene varierer, men at det kan dokumenteres at samlet inntekt det året søknaden gjelder for, tilsvarer minst lønnstrinn 1. Det at inntektsnivået varierer f.eks. fra måned til måned, vil derfor ikke utelukke at søknaden om familiegjenforening kan innvilges, men man må altså nå minimumsnivået, 167 500 kr, og sannsynliggjøre det i forbindelse med en søknad om opphold i Norge.

Steinar Bastesen (Kp) [11:10:41]: Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg forventer ikke at enkeltsaksbehandling skal foregå i denne salen. Men det er litt merkverdig: I dette tilfellet skal altså denne kvinnen fra Thailand være nødt til å skille seg fra fiskeren i Lofoten fordi han ikke har høy nok inntekt. Det er jo en kjent sak, også for UDI, går jeg ut fra, at fiskere ikke har fast inntekt, men er avhengige av det som naturen måtte gi, og den kvoten som de har.

Er det vurdert av saksbehandleren i UDI?

Statsråd Erna Solberg [11:11:21]: Basert på den styringsinstruksen på utlendingsfeltet som eksisterer og er gitt av Stortinget i form av lov, kan ikke jeg gå inn og si hva som er vurdert av den enkelte saksbehandler i enkeltsaker, som jeg altså ikke har mulighet til å påvirke eller gå inn i.

Men regelverket er klart: Man må ha en inntekt på minimumsnivå, på 167 500 kr, for å kunne forsørge sin ektefelle og få tillatelse til familiegjenforening i Norge og at vedkommende blir boende. Og det er helt uavhengig av om inntekten varierer eller ikke. Det dreier seg om at man ikke skal få utenlandske ektefeller til Norge der det er en forutsetning at offentlige myndigheter og resten av det norske samfunnet skal finansiere livsoppholdet for vedkommende. Derfor er den grensen satt slik, og den er altså i tråd med loven.

Det man må, er å sannsynliggjøre at man klarer å nå det nivået, og det må gjøres i de dokumentene som sendes til UDI. Det er ikke slik at det er aktuelt å ha andre regler for fiskere eller andre selvstendige næringsdrivende i denne typen sammenhenger.

Steinar Bastesen (Kp) [11:12:27]: Jeg takker igjen for svaret.

Jeg konkluderer med at fiskeren i Laukvik må skille seg fra konen sin, som er fra Thailand. Statsråden hadde sjansen her i denne salen til å gi en bekreftelse på at så ikke er tilfellet, men jeg konkluderer med at de må skille seg. Høyre hadde en sjanse.

Statsråd Erna Solberg [11:12:51]: Det er forskjell på å være skilt og ikke å ha opphold i Norge. Det er fullt mulig å være gift og ikke bo i Norge. Spørsmålet om familiegjenforening dreier seg i så fall om hvilket land man bor i, og det er ikke et spørsmål om man skal være skilt eller ikke.

Spørsmålet om man kan forsørge sin ektefelle er et grunnleggende spørsmål, som altså er inntatt i norsk lov og vedtatt av det norske stortinget. Det er et prinsipp som vi også har forsøkt å stramme inn på de siste årene, nettopp fordi det i et stadig mer flerkulturelt samfunn – det er flere og flere som reiser hit – er viktig at flesteparten av dem som kommer hit, og som ikke har beskyttelsesbehov, faktisk ikke er det offentliges ansvar, men familienes ansvar.