Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Rolf Reikvam til utdannings- og forskningsministeren, vil bli besvart av justisministeren på vegne av utdannings- og forskningsministeren.

Rolf Reikvam (SV) [11:46:18]: Jeg har følgende spørsmål:

«Etter at et flertall endret opplæringsloven og opphevet klassedelingstallet, er dette av flere kommuner blitt praktisert slik at egne klasser i nynorsk er blitt fjernet. Tidligere måtte en opprette egne klasser dersom et antall elever krevde det. Det lages ulike ordninger, men felles for de fleste er at nynorskelevene i bokmålsskoler kommer dårligere ut, med færre timer sammen. Dette var ikke intensjonen.

Vil statsråden påse at intensjonen og forutsetningene med opphevelsen av klassedelingstallet blir etterlevd?»

Statsråd Odd Einar Dørum [11:46:53]: Jeg opptrer på vegne av utdannings- og forskningsministeren, men det er akseptert av spørreren.

Det følger av opplæringsloven § 2–5 fjerde ledd at når minst ti elever på et av trinnene 1–7 i en kommune ønsker skriftlig opplæring på et annet hovedmål enn det kommunen ellers har vedtatt, har de rett til å tilhøre en egen elevgruppe. Retten gjelder så lenge det er minst seks elever igjen i denne gruppen. Men det er slik, som representanten sa, at denne bestemmelsen ble endret i 2003, da de generelle klasseorganiseringsreglene i opplæringslovens kapittel 8 ble opphevet og erstattet av en ny bestemmelse i § 8–2 om at elevene kan deles i undervisningsgrupper etter behov. Det er likevel en forutsetning at organiseringen i undervisningsgrupper skal være forsvarlig, og at elevenes behov for sosial tilhørighet ellers bli ivaretatt. Tidligere fulgte det av opplæringsloven § 2–5 at når kriteriene var oppfylt, hadde de elevene som ønsket skriftlig opplæring på et annet hovedmål enn det som ellers var fastsatt, rett til egen klasse. Justeringen av opplæringsloven § 2–5, der retten til å tilhøre en egen klasse ble erstattet av en rett til å tilhøre en egen gruppe, må ses som en naturlig konsekvens av at klassebegrepet ble tatt ut av loven.

Det er imidlertid slik at retten til særskilt målformgruppe innebærer at elevene får opplæring i en egen gruppe med et annet skriftlig hovedmål enn de andre elevgruppene ved skolen. Overfor denne gruppen må skolen gjennomføre den skriftlige opplæringen på gruppens målform, og elevene skal benytte gruppens målform i sine skriftlige arbeider. Gruppens målform vil også være hovedmål i norskundervisningen. Når det gjelder størrelsen på en slik målformgruppe, gjelder det alminnelige forsvarlighetskravet som gjelder for alle undervisningsgrupper.

Også tidligere, når elevene med annet hovedmål hadde rett til egen klasse, var det åpning for at deler av undervisningen kunne organiseres på annen måte. Det innebar at den særskilte målformklassen kunne slås sammen med andre klasser i deler av undervisningen. Det står i forarbeidene til den tidligere § 2–5 at slik annen organisering bl.a. kan være aktuelt i praktisk-estetiske fag, der hensynet bak regelen om særskilt målformklasse ikke i samme grad gjør seg gjeldende. Det følger av forarbeidene til den nye, justerte § 2–5 at det ikke har vært meningen å innsnevre denne muligheten til annen organisering i tilsvarende situasjoner.

Når elevene fra den særskilte målformgruppen blandes med andre elever, setter dette ikke til side retten til å få den skriftlige opplæringen på egen målform. Det innebærer at også i de timene elevene fra den særskilte målformgruppen er blandet med andre elever, skal skolen gi elevene fra den særskilte målformgruppen skriftlig materiale på deres egen målform. Foreldrene har dessuten rett til å velge målformen på lærebøkene også i en slik sammenheng.

Departementet vil be Utdanningsdirektoratet om å ta denne saken opp med fylkesmennene som regional tilsynsinstans, slik at saken kan få den oppfølgingen som eventuelt måtte være nødvendig for at praksis på dette området skal bli i tråd med lovens forutsetning.

Rolf Reikvam (SV) [11:49:46]: Jeg er – tror jeg – stort sett fornøyd med svaret. Jeg føler at dette er en bra presisering i forhold til det som trengs.

Men jeg har et lite tilleggsspørsmål – jeg er nødt til å følge dette opp – og det går på å innsnevre denne muligheten til annen organisering. Det er jeg enig i. Men tilleggspørsmålet mitt til statsråden er: Åpner dette for en utvidelse? Legger han opp til en utvidet tolkning av paragrafen, slik at en nå får en mulighet til annen organisering i forhold til tidligere lovgivning? Jeg har lyst til at statsråden skal presisere dette. Det er faktisk litt viktig, for det er dette noe av tvisten står om, eller kan komme til å stå om, i tiden framover. Jeg har derfor behov for at statsråden presiserer at det gjelder både innsnevring og utvidelse i tilfelle det blir konflikter og tvister om forståelsen av bestemmelsen.

Statsråd Odd Einar Dørum [11:50:55]: Representanten Reikvam er særdeles kyndig på dette området. Det er ikke jeg, så jeg får holde meg til det brukbare manuset jeg har fått. Og som jeg sa: Når elevene fra den særskilte gruppen blandes med andre elever, setter dette ikke til side retten til å få den skriftlige opplæringen på egen målform.

Jeg vil ikke gi meg inn på å fortolke et lovapparat som jeg ikke til vanlig er konstitusjonelt ansvarlig for. Jeg vil likevel presisere overfor representanten, for det har han krav på, at i alle tilfeller hvor staten opptrer som tilsynsmyndighet overfor kommunesektoren, bør man skaffe seg sikker dokumentasjon av den enkelte kommunes praksis. Fylkesmennene er riktig instans for å kartlegge dette. Det gjelder også i forhold til egne elevgrupper med nynorsk som hovedmål og eventuelt spørsmål eller pålegg i forhold til enkeltkommuner.

Som nevnt i mitt hovedsvar – og det forstår jeg godt rekkevidden og innholdet av – vil jeg på vegne av utdanningsministeren be Utdanningsdirektoratet sørge for at fylkesmennene gjør de nødvendige undersøkelser og tar opp eventuelle brudd på de gjeldende lovbestemmelser. Så vil jeg oppfordre representanten til å ta opp lovfortolkningen med statsråden som er konstitusjonelt ansvarlig, når vedkommende er til stede. Da får han sikkert et bedre svar enn det jeg er i stand til å gi ham nå.

Rolf Reikvam (SV) [11:52:02]: Svaret var ikke verst. La meg understreke det. Det tror jeg at jeg er delvis fornøyd med – jeg tror at jeg nesten er helt fornøyd.

Men la meg fortsette litt i forhold til det statsråden sa. Det har jo vært en del tvister om forståelsen av retten til å få egne klasser. Det gjelder nynorsk – det er det vi snakker om – i bokmålsområdet da vi opphevet klassedelingstallet. Men intensjonen var helt klar: Dette endret ikke realitetene i forhold til en rett til å ha egne klasser i nynorsk når det var et tilstrekkelig antall elever som bad om det.

Det har vært tvister i en del kommuner, og det nærmer seg vel at denne saken kommer opp i rettsapparatet. Vi er ganske nær det i en del kommuner, iallfall i én kommune.

Mitt spørsmål til statsråden er: Mener han ut fra det svaret som han har gitt meg i dag, som jeg, slik jeg tolket det, på mange måter syntes var bra, at dette bør kunne føre til at disse tilstandene kan avblåses, slik at en slipper at disse sakene ender i rettsapparatet, for det er det jo egentlig ingen parter som er tjent med?

Statsråd Odd Einar Dørum [11:53:20]: Jeg vil ikke tro noe om det norske folks rett eller mulighet til for tiden å bruke rettsapparatet. Det er en omseggripende amerikanisering på dette feltet i vårt land.

Det jeg håpet å gi uttrykk for på vegne av utdanningsministeren, var at hun, ved å be Utdanningsdirektoratet om å sjekke, ville sørge for at lovens intensjon ble etterlevd. Jeg tror at konstitusjonelt, som statsråd, ønsker man ikke at en lov skal være så uklar at den ender i rettsapparatet. En lov skal svares skikkelig overfor Stortinget. Er det uklarheter, er det statsrådens plikt å rydde opp i det, eller Stortingets rett å rydde opp i det, slik at det skal foreligge på bordet. Generelt vil jeg si at det er lite ønskelig at ting som skal være klart etter en lov, ender i rettsapparatet. Det er min generelle holdning. Jeg vil anta at det også er statsråd Clemets holdning. Også hun er, meg bekjent, en person som ikke skulle være spesielt tilhenger av at juristenes taksametre skal løpe, når det er unødvendig at de gjør det.

Er en lov uklar, får representanten bore med sine spørsmål til den konstitusjonelt ansvarlige statsråd. Det er jeg helt sikker på at han kommer til å gjøre. Og er han ikke tilfreds, så kjenner han alle spillereglene for hvordan man kan bidra til at det blir klart.