Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Magnhild Meltveit Kleppa til arbeids- og sosialministeren, vil bli besvart av kommunal- og regionalministeren som rette vedkommende.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [11:14:17]: Eg skal få stilla følgjande spørsmål:

«Flyktning- og asylpolitikken er eit statleg ansvar. Ei gruppe ureturnerbare asylsøkjarar har frå 1. januar 2004 mista høvet til kost og losji på statlege mottak.

Meiner statsråden det er rett at staten legg det økonomiske og sosiale ansvaret for denne gruppa over på kommunane?»

Statsråd Erna Solberg [11:14:40]: Jeg vil først vise til mitt svar av 1. oktober på representanten Magnhild Meltveit Kleppas spørsmål nr. 952 til skriftlig besvarelse, der jeg for en stor del har besvart det hun her spør om. Jeg mener at en tidligere asylsøker først kan defineres som «ureturnerbar» når vedkommende selv har forsøkt å skaffe seg gyldige reisedokumenter og frivillig har forsøkt å reise hjem. Selv om det er land vi ikke kan tvangsreturnere folk til, kan personene selv reise dit frivillig. Alle med endelig avslag på sin asylsøknad får tilbud om en verdig hjemreise med International Organization for Migration, IOM. I høst har IOM bistått én person til Somalia og én til Etiopia med frivillig retur. Begge landene nekter å ta imot egne borgere som tvangsreturneres.

Personer uten lovlig opphold i landet har ikke krav på stønad etter sosialtjenesteloven. Et samfunn skal likevel ikke la personer sulte eller fryse. Arbeids- og sosialdepartementet har derfor i brev til landets kommuner presisert det som allerede er opplyst, at det må ytes akutt, livsnødvendig hjelp i en nødssituasjon, også for personer som har ulovlig opphold i Norge. Det sier seg selv at slik akutthjelp må være helt kortvarig og bare avhjelpe den rene nød. Jeg vil presisere at vi her verken snakker om flyktninger eller asylsøkere, men om personer som altså de facto har ulovlig opphold etter at de har nektet å etterkomme et lovlig fattet vedtak i Norge. Jeg vil også minne om at alle som samarbeider med myndighetene om å fremskaffe et gyldig reisedokument, og som søker hjemreise med IOM, får både kost og losji i mottak inntil hjemreisen finner sted, selv om dette i noen tilfeller kan ta tid. Det gjelder også for nordirakere som har bodd utenfor mottak og tidligere klart seg selv. Alle asylmottakene er pålagt å informere om retur og om IOM til alle beboere. For sosialkontorene vil slik informasjon også være viktig, slik at de kan minne de avviste asylsøkerne om hvilke alternativer som finnes, jf. at nødhjelp skal være siste utvei. Mitt departement sender nå ut et brev til alle landets kommuner om dette.

Gruppen jeg mener kan kalles ureturnerbar, er i dag svært liten, og det er ikke snakk om store utgifter for kommunene. Jeg vil imidlertid følge situasjonen nøye fremover. Mitt departement har utlyst et forskningsprosjekt som skal evaluere ordningen med bortfall av botilbud. Dersom det viser seg at ordningen får store økonomiske konsekvenser, vil jeg vurdere tiltak gjennom det generelle opplegget for kommuneøkonomien fremover.

Det er et visst paradoks i det store kommunale engasjementet for dem som har fått endelig avslag på asylsøknaden og oppholder seg ulovlig her, og som altså har plikt til å forlate landet. Jeg skulle ønske meg et tilsvarende engasjement for dem som har fått innvilget oppholdstillatelse. Det kunne ha bidratt til at folk som skal bli her, raskere ville blitt bosatt og fått en mer normalisert tilværelse i sitt nye hjemland.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [11:17:46]: Det var statlege styresmakter som endra reglane og tok vekk kost og losji på mottak frå 1. januar. Det er statlege styresmakter som framforhandlar returavtalar, og som har oversikt over tilfelle der det ikkje er moglegheit for retur. Det er òg statlege styresmakter som har kontakt med UNHCR, som utarbeider landrapportar, osv.

Dei som no er nekta kost og losji på mottaka, er enkeltpersonar som av ulike årsaker ikkje reiser tilbake – anten fordi dei ikkje har noko land å reisa tilbake til, eller av andre årsaker. Men dei har frå 1. januar ingen kommune som dei er busette i. Når Trondheim vel å ta ansvar, opptrer statsråden nærmast truande – eller skremmande, er rette uttrykket – overfor Trondheim, mens statssekretæren i Sosialdepartementet er overraska over at Trondheim ikkje tek ansvar.

Ser statsråden at Regjeringa her har talt med to tunger?

Statsråd Erna Solberg [11:18:56]: Før 1. januar 2004 var det altså sendt rundskriv – og gitt presiseringer – til kommunene om at nødhjelp gjelder alle personer, også dem som faktisk har ulovlig opphold pr. dags dato i landet. Det er derfor ikke noe nytt det som statssekretæren i Sosialdepartementet har uttalt. Det er også i tråd med det som jeg – i de såkalte skremmende uttalelsene mine – i Adresseavisens intervju faktisk uttaler selv, at alle har rett til å få både helsemessig og sosial nødhjelp, men at det er et kortvarig tilbud. I så måte er det ingen forskjell. Det er mer forskjell i hva man er villig til å lytte til av opplysninger, og det som faktisk ytres i en slik sammenheng.

Representanten Magnhild Meltveit Kleppa sier at det er mange årsaker til at personer ikke får et tilbud i mottak lenger. Nei, det finnes bare én årsak til at personer ikke får et tilbud i mottak lenger, og det er det at de ikke samarbeider om retur, det at de ikke melder seg til frivillig retur. Det er det eneste kriteriet som finnes for at personer ikke lenger får et tilbud i mottak. Det som altså skjer, er at man setter seg over de lover og regler som denne sal har vedtatt, for hvordan man skal behandle asylsaker, og at asylsøkerne har plikt til å forlate landet.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [11:20:12]: I vår sende Arbeids- og sosialdepartementet ut nye forskrifter på høyring. Det er tydeleg at føremålet med forskriftene er å stramma inn lovverket, altså forhindra at det blir gitt sosialhjelp. Det er bra at det no er ei presisering i forhold til nødhjelp. Men det er vel ikkje slik at statsråden trur at denne presiseringa er noka løysing på lengre sikt?

Trondheim har gjort sine vedtak. Oslo reagerer. I Stavanger er det no ein diskusjon som går langt utover dette med to/tre dagars nødhjelp. Samarbeid er eit viktig stikkord. Er det slik at statsråden og Regjeringa kjem til å engasjera seg for eit tettare samarbeid med dei kommunane det gjeld mest? Er det slik at dei vil sjå på kva ordningar som i dag er i Sverige og Danmark, for å få til ei meir menneskeleg og menneskeverdig behandling på lengre sikt?

Statsråd Erna Solberg [11:21:19]: Jeg er helt enig i at dagens situasjon ikke er løsningen på lang sikt. Løsningen på lang sikt er at vi sørger for at personer som ikke har grunnlag for å bli i Norge, faktisk forlater landet. Vi kan ikke la det være opp til hver enkelt person å torpedere lovlig fattede vedtak i dette landet om at man skal returnere.

Det er også veldig viktig å si at det samarbeidet går på å sørge for at vi er konsistente i det norske samfunnet og forteller folk at hvis man ikke samarbeider, har man heller ikke noen særlig rettigheter i vårt samfunn. Vi ville motivere folk til å bli værende hvis de hele tiden får tro på at noen kommer til å løse saken. Erfaringene fra kirkeasyl er helt klare: Folk vil tro at ved å være én dag til, så løser det seg snart. Problemet med det er at vi setter folk i en enda dårligere situasjon med hensyn til å klare seg ved retur til hjemlandet, fordi vi psykisk utmatter dem, fordi vi ikke sørger for at de får et nytt liv. Det er forferdelig viktig at vi får denne innstillingen inn hos folk, retur skal skje når man ikke har behov for beskyttelse. Det håper jeg faktisk på samarbeid om også fra opposisjonspartier, som altså bør føle at vedtak fattet i denne salen, lovregler fattet i denne salen, faktisk skal gjelde alle som er i Norge.