Harald T. Nesvik (FrP) [11:51:16]: Jeg vil få stille følgende spørsmål til helseministeren:

«Ifølge oppslag i Aftenposten tirsdag 4. mai hevder professor Erik Wist ved Ullevål universitetssykehus at flere kreftpasienter kunne fått forlenget levetid og bedre livskvalitet dersom norske sykehus raskere hadde tatt i bruk nye medikamenter. Høy pris og strenge krav til godkjennelse av nye legemidler kan være noen av årsakene.

Er statsråden enig i denne betraktingen, og hva vil statsråden eventuelt foreta seg for å motvirke dette?»

Statsråd Dagfinn Høybråten [11:51:48]: Det er ikke strengere krav til godkjenning av legemidler i Norge enn i resten av EØS-området. Det er faktisk slik at nye legemidler godkjennes etter stort sett det samme regelverk og omtrent samtidig innenfor hele EØS-området. Det er heller ikke slik at nye legemidler er spesielt kostbare i Norge. Metoden for å fastsette maksimalpriser for legemidler i Norge bidrar til at de norske prisene på nye legemidler relativt sett er lave. Dessuten har sykehusene sitt eget innkjøpssamarbeid, som bidrar til at prisene senkes ytterligere. Jeg kan således ikke se at det er strenge krav til godkjenning eller høy pris på slike legemidler i Norge som kan være forklaringen på mindre bruk av denne type legemidler i vårt land sammenlignet med i andre europeiske land.

Selv om norske priser ikke er spesielt høye i europeisk sammenheng, skulle også jeg – i likhet med de fleste leger og pasienter – gjerne sett at legemiddelprisene i Norge var enda lavere. Derfor er jeg glad for at sykehusene gjennom sitt innkjøpssamarbeid og sine legemiddelkomiteer vurderer både pris og effekt når de tar stilling til hvilke legemidler som skal prioriteres i de enkelte legemiddelkomiteenes nedslagsfelt. De legemidlene som benyttes i moderne kreftbehandling, brukes i hovedsak i sykehus og finansieres gjennom de ordinære finansieringsordningene for spesialisthelsetjenesten. De regionale helseforetakene har et samlet ansvar for spesialisthelsetjenesten til dem som bor i regionen. Dette omfatter også kreftbehandling med legemidler. Ulik pasientsammensetning kan dermed bidra til ulike behov og ulike prioriteringer mellom regionene.

Det er i utgangspunktet legene på det enkelte sykehus som foretar denne type prioritering i forhold til behandling av hver enkelt pasient. For å velge best mulig behandling, må behandlende lege ha oppdatert fagkunnskap innenfor til dels omfattende medisinske områder. Derfor arbeider vi aktivt og har satt i gang flere tiltak for å bedre kunnskapstilfanget.

For det første: Kunnskapssenteret for helsetjenesten er etablert fra januar i år – for å bedre systematisk kunnskapstilgang.

For det andre: Vi satser på medisinsk forskning mer enn før. Alle regionale helseforetak har egne forskningsstrategier, og de setter av midler til klinisk – altså pasientnær – forskning.

For det tredje: Som eier har jeg sikret meg at alle de regionale helseforetakene gjennomgår hvordan oppgaver bl.a. omkring kreftkirurgi kan løses bedre – gjennom bl.a. oppgavefordeling. Vi vil benytte den samme tilnærmingen i forhold til bruken av moderne legemidler mot kreft.

Det er imidlertid viktig å huske på at endringer i oppgavefordelingen og omlegging av behandlingsmetoder tar tid. Disse tiltakene, sammen med satsingen som Regjeringen og Stortinget har gjort gjennom kreftplanen, viser resultater. Det gjelder f.eks. utbygging av kapasiteten for strålebehandling og økt innsats i form av lindrende behandling.

Harald T. Nesvik (FrP) [11:54:30]: Jeg takker statsråden for svaret. Det var et grundig svar, og jeg forventer ikke at statsråden skal begynne å behandle saker angående legemidler her og nå i spørretimen. Men det er likevel litt foruroligende å se på den statistikken som gjelder bruk av cellegift bl.a. i Norge kontra andre land. Sverige har bl.a. omtrent dobbelt så høy bruk av cellegift målt i kroner pr. innbygger som Norge, og det er kun Østerrike og Tyrkia som faktisk har et lavere forbruk enn det Norge har.

Da er spørsmålet: Er vi så fantastiske på andre områder i Norge, eller er det faktisk grunn til å se på nettopp bruken av denne typen medikament? Det er også grunn til å merke seg den store forskjellen regionene imellom også når det gjelder bruken av dette.

Stortinget har vedtatt at legemiddelpolitikken i Norge skal gjennomgås – en fullstendig gjennomgang skal forelegges Stortinget i form av en melding til Stortinget i løpet av året. Er dette noe statsråden vil se nærmere på, slik at Stortinget kan ta stilling til det?

Statsråd Dagfinn Høybråten [11:55:36]: Som representanten Nesvik er inne på, er det en del forskjeller, bl.a. mellom regionene. Og det kan være grunn til å gå dette nærmere etter i sømmene for å se hva som er årsaken til det. Jeg vil mene at sammensetningen av pasientene og pasientenes diagnoser forklarer en del av dette.

Jeg vil uten videre svare positivt på representanten Nesviks tilleggsspørsmål, at dette er spørsmål det er naturlig å drøfte i forbindelse med den stortingsmelding om legemiddelpolitikken som Regjeringen skal legge fram til høsten.

Harald T. Nesvik (FrP) [11:56:14]: Jeg takker nok en gang statsråden for svaret.

Jeg tror at den meldingen som kommer og den behandling som Stortinget skal foreta når det gjelder legemiddelpolitikken til høsten, kanskje blir en av de desidert største og viktigste sakene på dette området på lang tid. Forhåpentligvis får man tid til å behandle det på en skikkelig måte.

Men det jeg stiller meg litt spørrende til er: Hva er grunnen til at Norge og andre land skal sitte på hvert sitt nes og kjøre full godkjenningsprosedyre i hvert land i stedet for å ha et større og mer utstrakt samarbeid? For eksempel kunne Norge og Sverige, de skandinaviske landene, ha utarbeidet likelydende retningslinjer å jobbe etter. Så dersom disse legemidlene er godkjent i et av de skandinaviske landene, trenger man kanskje ikke å bruke så lang tid i Norge. Når det gjelder godkjenningstiden på nye legemidler i Norge, overskrider vi stadig vekk 90-dagersfristen. Kan dette være en tanke som helseministeren vil vurdere?

Statsråd Dagfinn Høybråten [11:57:21]: Helseministeren vil i hvert fall vurdere dette, og det er i stor grad allerede gjennomført. Vi har i dag et utstrakt legemiddelsamarbeid med EU gjennom det europeiske legemiddelbyrået, som innebærer at en stor del av de legemidlene som godkjennes, godkjennes gjennom en felles europeisk ordning. Med de nye bestemmelsene som nå kommer i hele EØS-området, vil andelen legemidler som behandles gjennom den felles godkjenningsprosedyren, øke i omfang. Det vil innebære at man ikke trenger i samme omfang å ha nasjonal godkjenning av legemidler.