Stortinget - Møte onsdag den 12. mai 2004 kl. 10
President: Inge Lønning
Spørsmål 3
Eirin Faldet (A) [11:37:04]: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helseministeren:
«Mange mennesker blir av lege forskrevet livsnødvendige medisiner som ikke er godkjent for «blå resept». Legen må søke for pasienten, og det kan ta lang tid før søknaden om refusjon av medisinutgiftene godkjennes.
Hva vil statsråden gjøre for at pasienter som trenger livsnødvendige medisiner, ikke kommer i en situasjon som gjør at de av økonomiske grunner ikke kan hente ut sine medisiner?»
Statsråd Dagfinn Høybråten [11:37:36]: Størstedelen av folketrygdens utgifter til legemidler er knyttet til legemidler som er godkjent for forskrivning på blå resept uten forutgående søknad fra lege. For en mindre andel av legemidlene som refunderes via blåreseptordningen, kreves forutgående individuell søknad til trygdeetaten før blå resept kan benyttes. Årsaken til at individuell søknad må benyttes, er vanligvis enten at legemidlet er så nytt at det ennå ikke er tatt opp på listen, eller at det ikke er tatt opp på blåreseptlisten fordi det anses å være mindre kostnadseffektivt enn andre legemidler som er på denne listen. En tredje mulig årsak er at sykdommen som skal behandles, er svært sjelden. Som representanten Eirin Faldet påpeker, vil behandlingen av slike søknader nødvendigvis ta noe tid. Dersom søknadsbehandlingen tar så lang tid at det truer pasientenes helse, er dette høyst uønsket, og det må settes inn tiltak mot det.
Jeg er kjent med at antallet individuelle søknader har steget de siste årene, og at dette kan bidra til økt saksbehandlingstid. I 2003 mottok trygdeetaten 135 000 slike enkeltsøknader. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid var vel 4 uker. Det er imidlertid store forskjeller når det gjelder hvor lang tid det tar å behandle en slik sak. Mange kurante saker ekspederes raskt, mens det i mer krevende saker er nødvendig med råd fra medisinsk og farmasøytisk spesialkompetanse.
For å møte de nye utfordringene har Rikstrygdeverket satt ned en arbeidsgruppe som ser på dagens organisering på legemiddelområdet og mulige forbedringstiltak. Arbeidsgruppen skal vurdere organisatoriske forhold, arbeidsprosesser og saksflyt, systemstøtte, kompetanse og behovet for styringsdata.
Jeg vil imidlertid gjøre oppmerksom på at lovverket allerede sikrer den enkelte pasient tilgang til livsviktige legemidler. Hvis pasienten har akutt behov for et legemiddel og ikke har penger til å betale medisinen selv, plikter apoteket å utlevere legemidlet til pasienten uten betaling, dersom legen har underrettet apoteket om at pasienten straks har behov for legemidlet. Dette framgår av § 6-2 i apotekloven. Spørsmålet representanten Faldet stiller, er således allerede besvart i lovverket. Slike situasjoner inntrer i praksis oftest i sykehusapotek. Sykehusapotek har i slike situasjoner anledning til å utlevere inntil én måneds legemiddelforbruk på folketrygdens regning.
Apotekenes plikt til å utlevere et legemiddel uten å få betalt er en sikkerhetsventil i dette systemet. Dersom sikkerhetsventilen kommer til anvendelse oftere enn normalt, kan det være grunnlag for å se nærmere på hva som forårsaker dette. Det er noe jeg også vil gjøre.
Jeg vil i den varslede legemiddelmeldingen se nærmere på forholdet mellom individuelle og generelle refusjoner og hvordan man best kan forene ønsket om et best mulig tilbud til alle og hensynet til effektiv ressursbruk. Jeg vil videre – uansett hvilken rolle individuelle refusjoner skal ha i framtiden – tilstrebe en mest mulig effektiv saksbehandling, slik at pasienten i mindre grad enn i dag skal erfare en forskjell mellom legemidler som har individuell og generell blåreseptrefusjon.
Eirin Faldet (A) [11:40:36]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er glad for at det nå skal komme en legemiddelmelding hvor en får muligheten til å se på blåreseptmedisiner.
Bakgrunnen for mitt spørsmål er at jeg har fått henvendelser når det gjelder en medisin som heter Plavix. Jeg forlanger ikke at statsråden skal kjenne alle detaljene, men dette er en medisin som gis til hjerteopererte pasienter, som er helt avhengige av denne medisinen. Det er klart at det her bør være en generell godkjenning.
Jeg ber statsråden vurdere nøye de medisinene som står på blåreseptlisten, og hvorvidt en skal ta inn ytterligere livsnødvendige medisiner på den, slik at pasientene ikke må stå med «lua i handa», for å si det slik, på apoteket.
Statsråd Dagfinn Høybråten [11:41:33]: Jeg kan glede representanten Faldet med at den vurderingen er foretatt, og at svaret på den vurderingen ligger i revidert nasjonalbudsjett, som Regjeringen la fram i går, der det foreslås en refusjonsordning for Plavix.
Eirin Faldet (A) [11:41:49]: Nå ble jeg spesielt glad, for da kan jeg melde det tilbake til dem dette angår.
Men det er to ting jeg vil komme inn på i statsrådens svar. Det ene er at saksbehandlingstiden er vel 4 uker. Det betyr jo at mange saker tar mye lengre tid, og at noen tar mye kortere tid.
Så viser statsråden til § 6-2 i apotekloven, som åpner for at pasientene kan få medisiner uten å betale. Når dette har kommet opp og kommet meg for øre, er det tydelig at det her har noe med informasjon å gjøre. Det er sikkert ikke så mange som har fått greie på at det er mulig å hente ut medisiner uten å betale. Det er heller ikke så hyggelig for folk å gå på apoteket og si at de kanskje må få betale senere fordi de har dårlig råd. Det er et menneskelig aspekt oppi dette også.
Jeg er glad for at statsråden nå tar dette opp til vurdering, for det er også andre medisiner enn Plavix vi snakker om.
Statsråd Dagfinn Høybråten [11:42:57]: Det er to innfallsvinkler til dette. Den ene er at trygdeetaten må ha en saksbehandlingstid som er akseptabel. Det at Rikstrygdeverket har satt ned en gruppe for å se på hvordan de kan organisere legemiddelområdet sitt bedre for å få ned saksbehandlingstiden, er et uttrykk for at man der ikke er fornøyd. Det er en vurdering jeg støtter, og jeg forventer at det kommer tiltak som gir kortere saksbehandlingstid når det gjelder disse sakene.
Den andre er at det finnes en sikkerhetsventil i systemet, i apotekloven § 6-2. En sikkerhetsventil er der for nødstilfelle. Det er viktig at den er der, og den regner jeg med er godt kjent for legene, som skal forskrive medikamenter i disse tilfellene, og det er de som trenger å vite det.