Sigbjørn Molvik (SV) [11:09:33]: Jeg har følgende spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

«Ifølge Telemarksavisa 3. mai 2004 ønsker en irakisk familie med et 7 år gammelt multihandikappet barn, som har fått oppholdstillatelse i Norge, å bosette seg enten i Tinn eller Skien kommune. Ingen av kommunene ønsker å ta imot familien av frykt for høye framtidige utgifter knytta til barnets pleie- og omsorgsbehov.

Hva kan statsråden gjøre for å hindre at et multihandikappet barn på denne måten blir kasteball mellom kommuner på grunn av frykt for store framtidige utgifter?»

Statsråd Erna Solberg [11:10:15]: De fleste flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag som har søkt beskyttelse i Norge, har behov for ekstra oppfølging den første tiden i kommunen, bl.a. til boliganskaffelse, norskopplæring og tiltak som gjør at de raskt kommer i arbeid eller kan fortsette en utdanning. Integreringstilskuddet, som i dag er på kr 393 000 pr. person fordelt over fem år, skal dekke kommunenes gjennomsnittlige utgifter til dette arbeidet. Det er den enkeltes situasjon som avgjør hvilke tiltak kommunen må iverksette.

For personer med kjente funksjonshemninger kan kommunene på bakgrunn av søknad få kr 120 000 ekstra ved bosetting, og ytterligere inntil kr 150 000 dersom utgiftene blir større. Begge tilskuddene er engangstilskudd. Ved bosetting av personer med særlig alvorlige funksjonshemninger kan kommunen i tillegg få et tilskudd på inntil kr 500 000 pr. år i inntil fem år til utgifter som ikke dekkes av andre tilskudd.

Når femårsperioden etter bosetting er over, forutsetter jeg at kommunene bruker de ordningene som gjelder for alle innbyggere. For ressurskrevende brukere etablerte Regjeringen i fjor en ordning – altså for inneværende år – der kommunene får refundert om lag 80 pst. av netto utgifter over kr 700 000 pr. bruker. En slik statlig toppfinansiering gjør at kommunene kan gi ressurskrevende brukere et tilpasset tilbud, enten de er etnisk norske eller innvandrere. Jeg ønsker ikke at vi skal etablere særordninger for innvandrere hvor man opprettholder et skille i forhold til andre innbyggere, utover de ordningene vi allerede har for de første fem årene.

Bosettingsordningen vi har i dag, er basert på et samarbeid mellom stat og kommune. Kommunenes Sentralforbund bidrar med veiledning og informasjon i kommunene, særlig med sikte på interkommunalt samarbeid om bosetting og integrering av flyktninger. Det er en forutsetning i dagens bosettingsordning at kommunene tar et kollektivt ansvar for å bosette alle som får opphold i Norge. Det er uheldig at kommuner reserverer seg mot bosetting av enkeltpersoner. Særlig for pleietrengende vil lange mottaksopphold være uheldig. Jeg håper derfor at en av de kommunene som Utlendingsdirektoratet har vurdert er best for familien i Tinn, kan bosette den, og ikke skyver ansvaret over på andre kommuner.

Pr. i dag har vi ingen mulighet til å pålegge kommunene å bosette flyktninger. Jeg har heller ikke noe ønske om det, men forutsetningen er at den frivillige bosettingsordningen fortsatt fungerer, også for de svake gruppene det er snakk om. De tilskuddene vi gir, er altså relativt romslige de første fem årene, og så kommer man inn under den nye ordningen med toppfinansiering for tunge brukere. Men jeg har ikke lyst til å legge skjul på at det er vanskelig å få til bosetting av personer med flere funksjonshemninger, og også av personer med atferdsavvik, f.eks. med kriminell bakgrunn fra tiden i mottak. Personer som har sittet lenge i mottak, er i dag en av de vanskeligste gruppene å bosette.

Sigbjørn Molvik (SV) [11:13:27]: Norge som nasjon påtar seg både nasjonale og internasjonale forpliktelser ved å ta imot flyktninger og ved å gi opphold på humanitært grunnlag til dem som har behov for beskyttelse. Dermed må det også være et nasjonalt ansvar å sørge for at de vi gir opphold til, ikke på nytt opplever å være uønsket, ja nærmest bli flyktninger i sitt nye hjemland, fordi kommunene vegrer seg for å bosette dem. Dette er en uverdig situasjon, og enda mer uverdig og uakseptabel blir den når dette rammer syke og handikappede barn.

Statsråden sa at dette er bygd på frivillighet fra kommunenes side, men er statsråden også på dette området tilhenger av stor kommunal frihet? Eller ser hun at det kan være behov for større engasjement og styring fra statens side i situasjoner som dette?

Statsråd Erna Solberg [11:14:23]: Jeg synes at akkurat disse problemene er noen av de vanskeligste vi har i forhold til bosettingsordningen. Det er et tjue–tredvetalls personer vi sliter betydelig med å få bosatt rundt omkring i kommunene ved hjelp av frivillighetsordningen. Samtidig har vi løpende og lange samtaler med aktuelle kommuner, bl.a. for å gi dem garantier for de pengene de får, og for å informere dem om mulighetene. Det er ikke alltid bare et pengespørsmål. Når det f.eks. gjelder personer som har fått straffedommer i mottaks- og asylsøkerperioden, er det også ofte det fra politikernes side står på viljen til og ønsket om å motta personer som tidligere har basert seg på kriminalitet. Man er redd for å ta ansvar for å utsette befolkningen for en form for fare. Dette er en av de store utfordringene ved frivillighetsordningen. Vi har som sagt lagt inn ganske rimelige ordninger, etter mine begreper. Vi har i enkelttilfeller faktisk gått utover disse generelle mulighetene for å få enkeltpersoner bosatt, for vi ser at kostnadene blir svært store i begynnelsen.

Når det gjelder frivillighetsprinsippet, så er det et prinsipp som Stortinget senest ved budsjettbehandlingen i høst fastslo skal ligge til grunn for bosettingsordningen. Vi har en omtale av bosettingsordningen i revidert nasjonalbudsjett, og det er fullt mulig for partier på Stortinget å ta initiativ til eventuelt å legge premisser for å gjøre noe annet på dette området.

Sigbjørn Molvik (SV) [11:16:00]: Jeg takker for svaret. Jeg viser til statsrådens første svar, som gav en god oversikt over de ordningene som eksisterer. Statsråden viser sjøl til revidert nasjonalbudsjett, der jeg forstår det skal gjennomføres en evaluering av bosettingsordningen. Da vil det være naturlig å spørre statsråden om det i forbindelse med denne evalueringen er aktuelt å endre på eller styrke de ulike statlige virkemidlene på en måte som gjør at vi i framtida kan unngå slike uverdige situasjoner som i dette konkrete tilfellet, der et sykt barn blir en kasteball mellom kommuner i over ett år før familien kan få en trygg og stabil livssituasjon.

Statsråd Erna Solberg [11:16:43]: Ja, det er særlig aktuelt i denne sammenhengen å se på situasjonen for dem som er vanskeligst å bosette, og det er de som er tungt funksjonshemmet. Det er i tillegg en gruppe med enslige menn, særlig fra Somalia, som vi har problemer med. Kommuner er veldig glade for barnefamilier med barn uten funksjonshemning, og de står øverst på ønskelisten. Spørsmålet er hvor mye valgfrihet den enkelte kommune skal ha.

Samtidig har jeg lyst til å si at premissene for det oppdraget vi fikk av Stortinget i høst, for det første var at dette skulle være basert på frivillighet, og for det andre at det skulle være innenfor de samme økonomiske og kostnadsmessige rammene som i dag. Og da er kanskje operasjonsrammen litt begrenset, hvis vi skal følge opp dette.

Presidenten: Vi går tilbake til spørsmål 1.