John I. Alvheim (FrP): «Ifølge tilsynsmeldingen for 2003 fra Statens helsetilsyn viser en ny landsomfattende kartlegging som ble utført ved indremedisinske avdelinger i 2003, at tallet på korridorpasienter igjen er økende. Særlig ved St. Olavs Hospital HF og Universitetssykehuset i Nord-Norge HF er det en betydelig økning i forhold til 1999, da tallene var synkende.

Hva mener statsråden kan være årsaken til økningen av korridorpasienter i disse foretakene, og hvilke tiltak er nødvendige for å stanse denne uviklingen?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er enig med den ærede leder av sosialkomiteen i at Helsetilsynets siste måling av korridorpasienter i helseforetakene gir grunn til uro. Det er uverdig å tilby syke mennesker plass i en korridor. Fjerning av korridorsenger har vært et sentralt punkt i styringsbudskapet til de regionale helseforetakene. Jeg har derfor også bedt om en redegjørelse fra helseforetakene om situasjonen.

Målingen fra Helsetilsynet er en punktmåling som er gjort i indremedisinske avdelinger ved 27 helseforetak og tre private sykehus i en bestemt uke, uke 38, i 2003. Tilsvarende målinger var gjennomført i 2002 og 1999. Svakheten ved punktmålinger er at det tidspunktet målingen skjer på, ikke nødvendigvis er representativt for situasjonen hele året. Antall korridorpasienter er også en av kvalitetsindikatorene som måles av Sosial- og helsedirektoratet. Datamaterialet her er totalt antall korridorpasienter i sykehusene hver eneste dag kl. 7 om morgenen.

SINTEF har i Samdatarapporten 4/03 bearbeidet tallene fra Helsetilsynets målinger i 1999 og 2003, og tallene fra målingene i regi av Sosial- og helsedirektoratet annet og tredje kvartal i 2003. Det er gledelig at SINTEFs gjennomgang viser en klar trend, med reduksjon i antall korridorpasienter for landet som helhet. Spesielt gledelig er det at den største reduksjonen har vært i Helse Midt-Norge, der korridorpasienter lenge har vært et stort problem.

Når man går inn i enkelttallene og rapporteringen fra de enkelte foretakene, avtegner det seg også for mange enkeltsykehus en positiv utvikling. Ved St. Olavs Hospital viser kvalitetsindikatoren for korridorpasienter, slik den er målt av direktoratet, i gjennomsnitt 33 korridorpasienter i perioden fra oktober til desember 2003. St. Olavs Hospitals rapportering fra januar i år viser også et gjennomsnitt på 33 pasienter. Det er en reduksjon fra 76 pasienter i januar 2002. Det rapporteres videre fra St. Olavs Hospital at det i den ene uken da Helsetilsynet gjennomførte sin måling, pågikk byggearbeider ved sykehuset nettopp for å løse korridorproblematikken, og at det derfor var redusert sengekapasitet. St. Olavs Hospital melder for øvrig at de har arbeidet systematisk for å få bukt med den uverdige situasjonen. Gjennom en samarbeidsavtale med Trondheim kommune er det etablert flere intermediærposter, det er etablert en ny geriatrisk post i det gamle administrasjonsbygget, og det er truffet konkrete tiltak for å redusere intern ventetid. Sykehuset melder at de nå vil legge opp til en enda sterkere styring av hvor de utskrivningsklare pasientene skal ligge, slik at den totale sengekapasiteten utnyttes best mulig.

La meg slå fast: Enhver pasient som tilbys plass i korridoren, er én pasient for mye. Jeg kommer derfor også videre til å forfølge denne saken overfor helseforetakene inntil vi er der vi skal være: å ha fjernet problemet. Det er i denne sammenheng positivt at det sykehuset som kanskje har framstått som en slags «versting» på dette feltet, nå ser ut for å ha tatt et systematisk grep i forhold til problemet. Jeg er også glad for at helseforetakene har tatt aktivt tak i problemene og arbeidet med dem i henhold til de styringssignalene som er gitt. Jeg har forventninger om at de tiltakene som nå gjøres nasjonalt, vil gi resultater.

Kari Lise Holmberg hadde her overtatt presidentplassen.

John I. Alvheim (FrP): Jeg takker statsråden for svaret.

Det har vært en prioritert oppgave for departementet og Stortinget å få redusert antall korridorpasienter ved våre sykehus, som er både uverdig og faglig utilfredsstillende.

Slik jeg ser det, kan det være to viktige grunner til at antall korridorpasienter igjen øker. For det første: Såkalte utskrivningsklare pasienter fra sykehusene er såpass dårlige at de trenger intensiv oppfølging etter utskrivningen. Mange kommuner har ikke faglig kompetanse, slik at man av et forsvarlighetshensyn lar pasientene ligge lenger i sykehus, og heller betaler mulkt. En annen grunn, som kanskje er den viktigste, slik jeg ser det, er mangelen på somatiske sykehjemsplasser i svært mange kommuner. Bare et lite mindretall på en tredjedel av våre omsorgsboliger er utstyrt med fast bemanning slik at man kan ta vare på alvorlig syke og omsorgstrengende.

Kunne det være en tanke at staten ved helseforetakene og kommunene fikk utrede spørsmålet om etablering av en halvannenlinjetjeneste for de sykeste pasientene over noen tid?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg vil svare direkte på representanten Alvheims spørsmål og si: Ja, det er en idé, og det er en del av det oppdraget Wisløff-utvalget har fått, om å utrede hvordan man kan få til et mer systematisk samarbeid mellom første- og andrelinjetjenesten. Det kan inkludere oppbygging av observasjonsenheter, transittavdelinger, sykestuer og hospiceavdelinger, som til sammen kan bidra til å fjerne problemet med korridorpasienter helt.

John I. Alvheim (FrP): Jeg takker igjen helseministeren for svaret.

Jeg er kjent med at departementet jobber med en forenklet og mer rettferdig tilpasning når det gjelder finansiering av egenandeler for de ulike omsorgstjenestene i kommunene. I den sammenheng mener jeg det ville være fornuftig om en kom frem til et system der pengene fulgte pasientene. Dette ville kunne medføre at private interessenter etablerte seg og drev offentlige pleie- og omsorgsinstitusjoner, og at de eldre fikk fritt sykehjemsvalg. Jeg tror dette også ville hjelpe på kapasiteten når det gjelder omsorg og pleie i kommunene, noe som igjen ville medvirke til en betydelig reduksjon av korridorpasientene.

Har helseministeren noen sans for denne tankegangen?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det faktum at jeg som helseminister har stått for fritt sykehusvalg kombinert med innsatsstyrt finansiering i sykehussektoren, burde gi et svar på spørsmålet om jeg har sans for tankegangen.

Spørsmålet dreier seg inn mot en annen statsråds konstitusjonelle ansvarsområde, derfor må jeg få henvise til sosialministeren når det gjelder svar på den gjennomgangen av finansieringsordningene og egenbetalingsordningene i pleie- og omsorgssektoren som representanten Alvheim her sikter til.