Presidenten: Dette spørsmålet, fra Asmund Kristoffersen til helseministeren, vil bli besvart av sosialministeren som rette vedkommende.

Asmund Kristoffersen (A): Da går følgende spørsmål til sosialministeren:

«I kontakt med stoffmisbrukere, pårørende og behandlingsapparat blir det påpekt sterk svikt i oppfølging av rusmisbrukere etter avsluttet behandling i f.eks. institusjon. Rusmisbrukere som søker hjelp og behandling, har en lovfestet rett til behandling og til en individuell plan for behandling og oppfølging.

Hvordan praktiseres retten til oppfølging av den enkelte rusmisbruker gjennom retten til en egen individuell plan?»

Statsråd Ingjerd Schou: Spørsmålet er rettet til helseministeren, men jeg vil besvare spørsmålet.

Behandling av rusmiddelmisbrukere er delt mellom helseforetakene, som er helseministerens ansvar, og sosialtjenesten, som er en kommunal tjeneste under mitt ansvarsområde. Spørsmålet peker på viktigheten av samhandling mellom de ulike aktørene fordi brukerne beveger seg i behandlingssystemet.

Behandlingsinstitusjonene er nå overført fra fylkeskommunene til staten. Men sosialtjenesten i kommunene har fortsatt det samme ansvar i forhold til det øvrige hjelpe- og behandlingsapparatet for rusmiddelmisbrukere.

Behovet for samordning av tiltakene er bakgrunnen for lovfesting av rett til individuell plan i sosialtjenesteloven. Når utskrivning fra institusjon krever tiltak fra sosialtjenesten, og pasienten ønsker det, er det f.eks. viktig at sosialtjenesten i den aktuelle kommunen kontaktes i god tid, slik at kommunen kan planlegge og sette i gang den videre behandlingen så raskt som mulig. Det kan være hjelp til å skaffe bolig og arbeid, stønad til livsopphold inntil brukeren kommer i arbeid, hjelp til sosiale aktiviteter osv. Ulike etater må involveres avhengig av den enkeltes behov. Aetat og trygdeetaten kan være nødvendige i forhold til rehabilitering, attføring eller uførhet. Andre trenger behandling i psykiatrien. Helsemessige problemer etter mange års misbruk er vanlig og krever tett oppfølging av helsevesenet.

Det er en viktig forutsetning at det utarbeides én individuell plan for brukeren, og at planen omfatter alle nødvendige tjenester, uavhengig av hvilken type tjeneste det er. Målet er at planen skal bidra til aktiv brukermedvirkning, trygghet og forutsigbarhet, at den avklarer ansvarsforhold, og samarbeid på tvers av sektorer.

I helsevesenet har pasienter hatt rett til individuell plan i henhold til pasientrettighetsloven siden 1. juli 2001. Retten til individuell plan etter sosialtjenesteloven trådte i kraft 1. januar 2004. Vi har derfor foreløpig lite systematisk kunnskap om praktiseringen av denne loven. Denne utviklingen følger vi imidlertid svært nøye gjennom Sosial- og helsedirektoratet og Statens helsetilsyn.

Asmund Kristoffersen (A): Jeg takker for svaret og har forståelse for at ministerens erfaring med hensyn til resultatene så langt selvfølgelig er liten, i og med at det er så kort tid siden loven trådte i kraft.

Så er det også slik at mange av oss som arbeider med sosial- og helsespørsmål, stadig vekk møter misbrukere og pårørende som forteller om en uakseptabel hverdag når en rusmiddelmisbruker har vært til behandling og kommer til sitt hjemmemiljø der det er mangel på ettervern. Klart sagt betyr dette at en dyr behandlingsplass og en dyr behandling kan være bortimot bortkastet dersom ettervernet ikke er på plass. Jeg antar at det må bli bedre i framtiden, slik sosialministeren nå for så vidt understreket at hun hadde forventninger om. Men det er viktig at samfunnet ikke stiller seg likegyldig til nettopp den oppfølgingen. Min bekymring og mitt spørsmål til ministeren er: Hvilken kontrollmekanisme har vi for at disse faktisk blir fulgt opp gjennom en individuell plan? Jeg er opptatt av at det vi har sagt skal gjøres, faktisk gjøres.

Statsråd Ingjerd Schou: Det er et viktig tema representanten Kristoffersen tar opp. Tilsynsmyndighetene vil være viktige når det gjelder nettopp det å ha sosialtilsyn med kommunene, og særlig i forhold til den koordinering som skal skje i forhold til den enkelte rusmiddelmisbruker. Dessuten har Sosial- og helsedirektoratet fått et spesielt ansvar for å følge opp bruken av én individuell plan, og at den tas i bruk som et virkemiddel.

Det skal også sies at en del kommuner i Norges land allerede har tatt i bruk dette virkemiddelet, uten at man trengte en lovfesting, og en del kommuner har allerede viktig erfaring og uten at det har vært lovfestet. Nå har den enkelte rusmiddelmisbruker anledning til og rett til å kunne si at «jeg ønsker en individuell plan hvor tiltakene rundt meg er koordinert, og hvor det tydelig er ansvarliggjort hvem som gjør hva», slik at tiltakene rundt den enkelte henger sammen.

Asmund Kristoffersen (A): Implisitt i mitt hovedspørsmål lå egentlig en beskrivelse av den situasjonen som nå har oppstått, at det faktisk står ledige behandlingsplasser i rusinstitusjonene uten at disse blir brukt. Begrunnelsen er at helseforetakene ikke har økonomi til å la dem som søker om behandling, få behandling. Dette er en rettighet til behandling som disse pasientene har, og som dermed ikke blir oppfylt. Det er altså slik at behandling og ettervern henger nøye sammen, og må henge nøye sammen, hvis behandlingen skal ha verdi og betydning. Da er mitt siste spørsmål: Hvordan vil sosialministeren forholde seg til det faktum at mange i dag får avslag på spørsmål om behandling og dermed også ettervern?

Kari Lise Holmberg hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Ingjerd Schou: Det som ligger under helseforetakenes ansvarsområde, ligger til helseministeren. Men jeg har lyst til å si at Regjeringen er svært opptatt av at det skal være en helhet i behandlingstilbudet. Rusmiddelmisbrukere har ved overføring fra fylkeskommunene til regionale helseforetak fått rett til behandling. Det betyr også at man skal gjøre en vurdering av hvilke behandlingstiltak som er nødvendige. Det som er viktig, er at enhver rusmiddelmisbruker bor i en kommune, og det er fortsatt slik at det er kommunen som har ansvar for sine innbyggere, også de som er rusmiddelmisbrukere. Individuell plan er jo nettopp den sikringen som hver enkelt skal ha. Det er limet som sikrer at ting blir planlagt, fra akutt avrusning til behandling, ettervern og det å klare å fungere i nærmiljøet i kommunen igjen. Vi kommer til å følge dette nøye, både i forhold til evaluering og gjennomgang av rusreformene, og også bruken i forhold til dette limet som individuell plan er.