Steinar Bastesen (Kp): Jeg har et spørsmål til helseministeren:

«EU hevder det er dårlig vannkvalitet i Norge, og tvinger oss til å «forbedre» denne. Den dårlige økonomiske situasjonen i kommunene har tvunget mange kommuner til å selge/leie ut sitt vannverk, og spesielt ledningsnett, til private profittmakere, i de fleste tilfellene er disse fra EU.

Hvordan ser statsråden på de helsemessige konsekvensene av at sentrale samfunnsoppgaver som vannforsyningen privatiseres eller gjøres til gjenstand for profittmålsetting, og er en slik utvikling i tråd med KrFs politikk?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg først bemerke at EU ikke har konstatert at Norge har hatt dårlig kvalitet på vann levert fra vannverk. Norge har selv tatt initiativ til å forbedre kvaliteten på vann fra norske vannverk, spesielt i tiden etter at EØS-avtalen ble inngått, jf. Stortingets bevilgning til Program for vannforsyning, som startet opp i 1995. Fortsatt gjenstår det utbedring og sikring av drikkevannskvaliteten til en del personer. Alle de store vannverkene har nå en god sikkerhet i kilde, vannbehandling og drift.

Det er mange europeiske selskaper som har en stor internasjonal virksomhet for oppkjøp og/eller drift av vannforsyningsanlegg, og flere av disse har vært interessert i å komme inn på det norske markedet. Til nå er jeg kjent med at én kommune, Bærum, har inngått kontrakt med et internasjonalt selskap om deleierskap og drift. Dette samarbeidet er i dag avsluttet, og kommunen har overtatt driften igjen.

Noen få kommuner har skilt ut vannverket som en egen enhet, enten som et aksjeselskap eller som et kommunalt selskap, men kommunen er eneste eier. Forholdet mellom kommunen som ansvarshavende og befolkningen blir ikke påvirket av dette.

Mange vannverk har vurdert å konkurranseutsette driften av ledningsanleggene sine, og Kommunaldepartementet har utarbeidet veiledningsmateriell for å hjelpe kommunene i en slik prosess. Et hovedprinsipp er at kommunen fortsatt skal sitte med ansvaret overfor kundene. Private selskaper er opptatt av å ha med force majeure-klausuler for ikke å tape penger, men kommunen må sikre at nødvendige tiltak blir gjennomført. Kommunen betaler for de ekstratiltakene som må til for å opprettholde leveranse av vann med god kvalitet under enhver omstendighet, på linje med hva kommunen selv ville kunne klart.

Jeg kan ikke se at den type kontrakter som har vært aktuelle i Norge, vil kunne ha negativ innflytelse på den hygieniske kvaliteten av det vannet som leveres til befolkningen, og det vil derfor heller ikke kunne ha negative helsemessige konsekvenser. Dersom en kontrakt med et internasjonalt selskap med omfattende kompetanse på drikkevannsområdet medfører at vannverket får tilført nødvendig kompetanse som det ellers ikke ville hatt tilgang til, vil resultatet tvert imot kunne ha positiv innvirkning på det leverte vannets kvalitet.

Oslo kommune har i sin kontrakt med selskapet som bygde det nye vannbehandlingsanlegget ved Oset, en opsjon på at dette selskapet skal kunne engasjeres til å drive anlegget når det står ferdig. Det er ikke vedtatt om opsjonen skal utnyttes.

Én kommune, Asker, har ønsket å gå inn på en kontrakt med US-lease for vannledningsanlegget sitt. Prinsippet for dette opplegget er at kommunen leaser anlegget til et amerikansk selskap på langtidskontrakt, mer enn 50 år, hvorpå kommunen umiddelbart leaser alt tilbake på kortere kontrakt, gjerne 25 år. Det amerikanske selskapet skal oppnå skattefordeler som gjør at det blir et overskudd som kommunen nyter godt av. Kommunen selv skal fortsatt ha eieransvar i forhold til norsk lovverk, og den fortsetter å drive anlegget. Ansvaret overfor befolkningen blir upåvirket av en slik kontrakt.

Steinar Bastesen (Kp): Jeg tror ikke statsråden er klar over det, eller kanskje jeg har fått feil informasjon, men det er besluttet at vannet i Oslo, med ca. 500 000 abonnenter, skal forbedres, og at vannverket skal leies ut til et fransk selskap, som i all stillhet har etablert seg i Norge. Utleie skal foregå i 20 år.

Er det virkelig Kristelig Folkepartis mening at vannverkene i Norge skal privatiseres på denne måten? Og hvis ikke: Hva har statsråden tenkt å gjøre med det?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Spørsmålet fra representanten Bastesen er stilt meg som helseminister, og det er som sådan jeg besvarer det. Spørsmålets utgangspunkt har vært de helsemessige konsekvensene av en mulig omlegging av vannverksdriften. Jeg har svart på det, og jeg har gitt de opplysninger jeg har mottatt, om hvilket omfang dette har i Norge. Den gjennomgangen jeg og mitt embetsverk har hatt av denne informasjonen, tilsier ikke at de helsemessige konsekvensene av slike endringer i driften av vannverkene på noen måte er til stede. Snarere kan en se motsatte effekter, eller i hvert fall muligheter for motsatte effekter.

Og om jeg får lov til å føye til på et mer generelt politisk grunnlag, som representanten Bastesen nå spør om, må jeg si at dette er av de oppgaver som jeg synes det må være mulig for kommunene å finne slike typer løsninger for.

Steinar Bastesen (Kp): Jeg spurte ikke i mitt opprinnelige spørsmål bare om det helsemessige. I siste linje står det «profittmålsetting» – med hensyn til å leie ut vannverkene til utenlandske selskaper. Der ligger det mye penger, og hva betaler man skatt for?

NVE, Norges vassdrags- og energidirektorat, har utarbeidet en utredning om grønn energi og vannrettigheter. Denne utredningen har Stortinget bedt om, og den vil sannsynligvis bli holdt hemmelig. Vil statsråden bidra til at denne utredningen blir offentliggjort?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg kjenner ikke til den utredningen som representanten Bastesen viser til, og kan følgelig ikke svare på spørsmålet direkte. Men jeg vil selvfølgelig undersøke spørsmålet nærmere.