Gjermund Hagesæter (FrP): Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til finansministaren:

«I forslag til Nasjonal transportplan 2006-2015 er det lagt til grunn en kalkulasjonsrente på 8 pst. Dette betyr at nye veginvesteringer må gi en realavkastning på 8 pst. for at investeringen skal kunne defineres som lønnsom. Samtidig er den norske stat fornøyd med en realavkastning på 4 pst. for risikofulle aksjekjøp i utlandet.

Synes ikke statsråden at det ville vært fornuftig å flytte penger fra aksjeplasseringer i utlandet til veginvesteringer i Norge dersom dette gir en høyere avkastning og lavere risiko?»

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg antar at spørreren med den siste setningen i spørsmålet her sikter til Petroleumsfondet. Det er premisset for mitt svar.

Olje og gass er jo ikke-fornybare ressurser. Dagens høye innbetalinger fra petroleumssektoren kan derfor ikke betraktes som inntekter i vanlig forstand, men representerer en vesentlig del av omplasseringen av olje- og gassressursene.

Petroleumsinntektene har sitt motstykke i en reduksjon i statens petroleumsformue. Skal vi ha glede av olje- og gassinntektene på varig basis, må bruken av inntekter derfor frikoples fra de løpende innbetalinger til staten. Retningslinjene for budsjettpolitikken ivaretar dette hensynet. Netto kontantstrøm fra oljevirksomheten overføres i sin helhet til Statens petroleumsfond, mens det over tid bare er realavkastningen av fondet som skal brukes. På denne måten unngår en å tære på formuen. Det er også helt nødvendig for å kunne møte den fremtidige økningen i pensjonsutgiftene og andre aldersrelaterte utgifter knyttet til helse og omsorg.

Handlingsregelen for budsjettpolitikken gir dermed retningslinjer for samlet bruk av petroleumsinntekter over statsbudsjettet det enkelte år, uavhengig av hvordan pengene anvendes. Innenfor dette handlingsrommet blir ulike formål vurdert opp mot hverandre, bl.a. hvor mye som skal brukes til samferdselsformål. Dette sikrer en helhetlig behandling av statens ulike utgifts- og inntektsposter.

Når samferdselsprosjekter skal vurderes, er bruk av nytte-kostnadsanalyse et nyttig hjelpemiddel. Dersom et veiprosjekt har en betydelig høyere nåverdi enn et annet, kan det være et argument for å prioritere dette prosjektet fremfor et prosjekt med lavere nåverdi. Valg av diskonteringsrente vil imidlertid ha liten betydning for den samlede bevilgningen til samferdselsformål. En lavere diskonteringsrente vil øke nåverdien av investeringsprosjektene, men Stortinget vil uansett måtte foreta en avveining mellom bevilgninger til dette formålet opp mot andre utgifter på budsjettet.

En sammenligning av forventet realavkastning av finansielle investeringer i en bredt diversifisert portefølje, som Petroleumsfondet representerer, og en kalkulasjonsrente for å beregne nåverdi for offentlige prosjekter gir liten mening. Investeringer i veiprosjekter må ses i forhold til andre utgifter på budsjettet innenfor den rammen som en forsvarlig budsjettpolitikk tilsier.

Gjermund Hagesæter (FrP): Eg vil takke for svaret, sjølv om eg synest at statsråden ikkje svarte på akkurat det eg spurde om.

Eg er sjølvsagt klar over at olje og gass ikkje er fornybare ressursar, og at ein derfor må behandle desse inntektene på ein annan måte enn andre inntekter. Men her er det altså snakk om at ein set eit krav til investeringar i forhold til veg, at det må gi ei realavkastning på 8 pst. for at dette skal vere lønnsamt, samtidig som ein er fornøgd med 4 pst. realavkastning på aksjeplasseringar gjennom Petroleumsfondet i utlandet.

Så mitt spørsmål er framleis: Ville det ikkje då vere fornuftig, i staden for å vera fornøgd med 4 pst. realavkastning, å flytte pengane og investere i veg i Noreg, slik at vi får lågare transportkostnader, og slik at vi tryggjer norske arbeidsplassar, dersom dette også gir ei høgare realavkastning enn ved å plassere alternativt i utlandet?

Statsråd Per-Kristian Foss: Som jeg sa i mitt første svar, er det et feilspor – for å bruke et annet uttrykk, som kanskje er mer dekkende her – å sammenligne en langsiktig, forventet realavkastning av et pensjonsfond, som Petroleumsfondet er for alle praktiske formål, og en diskonteringsrente, som er et hjelpemiddel ved vurdering av veiprosjekter. For å si det slik: Det blir ikke mer vei samlet sett, enn det Stortinget i sitt endelige vedtak prioriterer. Diskonteringsrenten er bare et hjelpemiddel. Grunnlaget for diskonteringsrenten ligger i faglige utredninger som Samferdselsdepartementet, Finansdepartementet og andre berørte departementer har stått bak, og er ikke gjenstand for vanlig politisk skjønn. Men hvis representanten mener at samferdselsformål skal være det eneste formål som nødvendiggjør økt uttak av Petroleumsfondet – for å dekke underskudd på statsbudsjettet – er jeg uenig i en slik vurdering, men det er ett av mange gode formål som kan begrunne det. Det i seg selv gir ikke grunnlag for å vurdere hvordan budsjettet samlet virker i økonomien. Det er den samlede prioritering Stortinget må ta et ansvar for.

Gjermund Hagesæter (FrP): Det blir vist til at det er faglege vurderingar som ligg til grunn. Eg har lest gjennom dette forslaget frå transportetatane til Nasjonal transportplan, og grunnen til at ein har ei så høg kalkulasjonsrente som 8 pst., er veldig godt skjult i desse faglege, økonomiske vurderingane. Så vidt eg kjenner til, har vårt naboland Sverige 3 pst. kalkulasjonsrente. Grunnen til at dei har hamna på det, er at dei ikkje har berekna noko risikotillegg, som ein gjer i Noreg. Etter dette er det altså faglege vurderingar som tilseier at det i Noreg er svært høg risiko, 4,5 pst., på å byggje veg, mens det altså ikkje er risiko å byggje veg i Sverige. Eg har lyst til å spørje statsråden: Kva er det med svensk økonomi som gjer at det er naturleg å operere med ei kalkulasjonsrente på 3 pst., mens ein har ei kalkulasjonsrente på 8 pst. i Noreg?

Statsråd Per-Kristian Foss: Dette spørsmålet er et annet enn det som opprinnelig ble stilt, og det bør stilles til samferdselsministeren. Jeg kan bare hitsette fra min hukommelse at den svenske kalkulasjonsrenten er 4 pst., uten risikotillegg. Det har ikke noe med svensk økonomi å gjøre, det har noe med svensk samferdselspolitikk å gjøre, eventuelt. Den danske kalkulasjonsrenten er 6 pst., også den uten risikotillegg, eller hvor det anses som inkludert i den samlede prosenten. Så dette vil variere fra land til land. Det har ikke noe med hensynet til makroøkonomien å gjøre hva slags kalkulasjonsrente som fastsettes for prioritering mellom ulike samferdselsprosjekter, ulike veiprosjekter inkludert.

Presidenten: Vil representanten ha dette mer utdypet, bør spørsmålet altså stilles til samferdselsministeren.