Ranveig Frøiland (A): Eg skal få stilla følgjande spørsmål til finansministeren:

«Långjevar har etter § 47 i finansavtaleloven plikt til å rå låntakarar frå å ta opp lån dersom låntakar sin økonomiske situasjon tilseier dette.

Er det slik at mange av dei långjevarane som tilbyr lett tilgjengelege forbrukslån med høg rente, har prosedyrar for handsaming av lånesøknader som gjer at dei ikkje kan oppfylla si plikt til å rå låntakarar til ikkje å ta opp lån, og kva vil eventuelt statsråden gjera for å sikra at desse långjevarane følgjer opp si plikt til å rå til ikkje å ta opp lån?»

Anne Berit Andersen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Per-Kristian Foss: Innledningsvis vil jeg nevne at finansavtaleloven hører inn under Justisdepartementet. Kredittilsynet har imidlertid et generelt ansvar for å se til at de institusjoner som det har tilsyn med, virker på hensiktsmessig og betryggende måte i samsvar med lov og bestemmelser gitt i medhold av lov, herunder også finansavtaleloven.

Spørsmålet har vært forelagt Kredittilsynet, som har ansvaret for å føre tilsyn. Kredittilsynet svarer følgende:

«Ved inspeksjoner ser tilsynet på hvilke kriterier institusjonene legger vekt på ved vurdering av kundens tilbakebetalingsevne, herunder da hvilke kriterier som legges inn i institusjonenes interne vurderingssystem, de såkalte «score-modellene». Tilsynet anbefaler/legger også til grunn at det foretas en sensitivitetsanalyse mht økning i rentenivå og hvilken effekt dette vil kunne få på kundens tilbakebetalingsevne. Det vises bl.a. til kredittilsynsdirektørens generelle kommentarer til bankene om varsomhet ved belåning utover 80 % av forsvarlig verdigrunnlag.

Ved salgsfinansiering, dvs. søknad om kreditt gjennom forhandler av kapitalvarer, legges det i vurderingen vekt på hvor stor egenandel kunden har. En søknad som normalt ville ført til avslag, vil kunne innvilges hvis kunden selv kan bidra med en større egenandel enn det som normalt kreves. I slike situasjoner vil avslagsprosenten kunne være ned mot 10 prosent.

Ved forbrukslån opplyser institusjoner at avslagsprosenten ligger i området 60-70 prosent.

I motsetning til for eksempel boliglån vil vurderingen av forbrukerkreditter resultere i enten avslag eller innvilgelse; fraråding er mindre aktuelt i denne type saker da kunden i større grad vil være avhengig av et bestemt lånebeløp.»

Etter min vurdering er det ikke nødvendig nå med ytterligere tiltak fra Kredittilsynet for å sikre at finansinstitusjonene følger opp finansavtaleloven § 47. Imidlertid er det viktig at den enkelte institusjon selv passer på at deres lånepolitikk, både generelt og i de konkrete saker, er forsvarlig. Dette gjelder også i relasjon til finansavtaleloven § 47.

Ranveig Frøiland (A): Eg takkar for svaret!

Eg er sjølvsagt einig i at det er finansinstitusjonane sjølve som skal følgja opp dette. Men det er ei kjensgjerning at det er veldig enkelt å få forbrukslån i dag. Det vert dagleg sendt ut store mengder tilbod frå dei som tilbyr forbrukslån utan sikring, og til langt høgare rente enn det marknaden elles krev. 16,8 pst., opp mot 30 pst., vert det påstått at enkelte lyt betala for desse forbrukslåna. Dei kan senda søknad på Internett. Mange långjevarar lovar raskt svar, og desse låna vert innvilga. Det raskaste eg har sett når det gjeld den tida som lånsøkjar treng for å få eit lån på 200 000 kr utan trygging, er 15 minuttar.

Aftenposten skriv at 14 pst. av lånevolumet vart misleghalde i 2002 – og det er mange som impulsivt tek opp lån. Uroar det finansministeren at det er så høge tal som vi ser her? Og kva meiner finansministeren om rentene på desse låna?

Statsråd Per-Kristian Foss: Hva finansministeren mener om rentene – det tror jeg ikke tilligger embetet, å kommandere rentene i markedet. Men i den grad jeg spørres i media som en slags forbrukerrådgiver, så advarer jeg generelt mot å oppta forbrukslån, for de er meget, meget dyre. Det har jeg sagt gjentatte ganger, og jeg gjentar det gjerne her.

Jeg synes altså ikke man skal legge vekt på antallet lånetilbud som kommer som reklame i posten, men på de tall jeg faktisk gav på at avslagsprosenten ved forbrukslån er ganske høy, mellom 60 pst. og 70 pst. Så det er mitt inntrykk at institusjonene her opererer forsvarlig, men de opererer altså da innenfor et ansvar de selv må ta. Og tilbake til spørsmålet: Jeg kan ikke se at praksis nå skulle tilsi endring av lovbestemmelsen. Kredittilsynet deler også den oppfatning, så langt jeg har forstått.

Ranveig Frøiland (A): Eg takkar igjen for svaret.

Det er klart at ser ein generelt på dette at avslagsprosenten er 60 pst., så er det bra høgt. Men det er ein stor prosent av dei som får lån, som mislegheld låna sine, på grunn av at dei ikkje er i stand til å betena dei. Og som sagt, 14 pst. av lånevolumet vart misleghalde i 2002. Det er veldig mykje. Eg er ikkje oppteken av at vi skal gjera noko med lovverket, men eg er oppteken av forbrukarane sine interesser, at dei som gjev lån, må kjenna eit stort ansvar for å informera dei som tek opp lånet, om kva konsekvensar dette har. Det er det eg synest vert teke litt lettvint i mange tilfelle.

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg viser til det jeg sa i mitt opprinnelige svar. Det er ikke Kredittilsynets oppfatning at dette generelt tas for lett på av institusjonene, og jeg tenker da på veiledningsplikten. På den annen side er det klart at det er situasjoner i livet som oppstår – sykdom, arbeidsledighet, skilsmisser osv. – som ikke kan forutses av noen institusjon som gir råd. Og det er ofte i slike tilfeller at betalingsproblemer oppstår.