Arne Lyngstad (KrF): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

«Politiattest kan kreves fremlagt før ansettelse i visse stillinger som innebærer utstrakt kontakt med barn. Denne opplyser om søker tidligere er straffet for en sedelighetsforbrytelse, men ikke om vedkommende f.eks. er dømt for drap eller for grov vold. Straffeloven § 29 gir domstolene mulighet til å ilegge rettighetstap. Rettighetstap ilegges sjeldnere enn ønskelig.

Vil statsråden foreslå lovendring slik at domstolene må vurdere rettighetstap dersom en person dømmes for drap og/eller en alvorlig voldsforbrytelse?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Før jeg svarer på representanten Lyngstads spørsmål, vil jeg kort kommentere adgangen til å kreve politiattest.

I en politiattest oppgis «hvorvidt en person har vært gjenstand for strafferettslige reaksjoner eller for andre tiltak i anledning straffbare handlinger som han har begått», jf. strafferegistreringsloven § 5 første ledd.

Politiattest kan kreves framlagt i mange sammenhenger, bl.a. ved ansettelse i enkelte stillinger. Det er da det enkelte rettsgrunnlaget som angir hvilke lovbrudd som skal tas med i politiattesten.

Etter opplæringsloven og barnehageloven skal attesten vise om vedkommende er siktet, tiltalt eller dømt for seksuelle overgrep mot barn.

Etter straffeloven § 29 kan retten idømme den som finnes skyldig i en straffbar handling, tap av stilling for en viss tid eller for alltid. Og retten skal alltid vurdere om rettighetstap skal idømmes når vedkommende finnes skyldig i seksuelle overgrep mot barn.

Denne bestemmelsen har vist seg særlig praktisk der voksne har misbrukt eller kan misbruke det tillitsforhold – særlig tillitsforholdet til barn – som følger av bestemte stillinger, f.eks. en førskolelærer- eller lærerstilling. Det var også grunnen til at Stortinget i 2000 innskjerpet at domstolene ved bestemte seksualforbrytelser alltid skulle vurdere rettighetstap, særlig for å ha en mulighet til å forhindre at vedkommende gjennom en bestemt type stilling eller virksomhet fikk en tillitsposisjon til barn som kunne utnyttes.

Der en person dømmes for vold – og vold som ikke har noe med barn å gjøre – vil slike saker lett komme i en annen stilling. Her vil det ofte ikke være faren for å misbruke barnets tillit som er det avgjørende, men i stedet om de voksne, ikke minst foreldrene selv, har tillit til læreren.

Stillinger knyttet til utstrakt kontakt med barn betinger ofte et grunnleggende tillitsforhold mellom barnet, foresatte og stillingstakeren.

Om redusert tillit etter en voldsdom skal medføre tap av stilling eller mulighet til å utøve et yrke, må alltid bero på en konkret vurdering, hvor hensynet til den dømtes rehabilitering med mulighet til å begynne på nytt må veies opp mot sakens alvor og samfunnsviktige interesser.

Departementet arbeider for tiden med ny straffelov – alminnelig del. Bestemmelsen om rettighetstap vil bli grundig vurdert i den forbindelse, herunder anmodningsvedtaket fra Stortinget. Etter mitt syn bør ikke spørsmålet om retten skal pålegges å vurdere rettighetstap i flere saker enn i dag, ses løsrevet fra den helhetlige vurderingen jeg vil sørge for i arbeidet med ny straffelov. Jeg kommer derfor tilbake til denne saken når den nye straffeloven legges fram.

Arne Lyngstad (KrF): Jeg takker statsråden for svaret, og jeg er fornøyd med at statsråden vil gå inn i disse problemstillingene.

Jeg tror det er utrolig viktig at barn har et trygt oppvekstmiljø, og at personer som jobber nært og med barn, ikke misbruker sin stilling. Jeg er også enig med statsråden i at en overfor personer som utøver grov vold, og drapsdømte er nødt til å skille med hensyn til om dette er overgrep som er begått overfor barn eller ikke, og om det her foreligger fare for gjentakelse.

Ut fra dette synes jeg det er viktig at man går grundig inn i saken, og jeg opplever vel at domstolene i for liten grad bruker dette virkemidlet. Er statsråden tilfreds med den praksis som domstolene følger i dag når de vurderer disse tingene og kan fradømme en person stillingen?

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg velger å ikke ha noen oppfatning av domstolenes praksis. Det er noe jeg skal gjennomgå i forbindelse med straffelovens alminnelige del.

Men jeg vil konstatere at representanten og jeg har en prinsipielt felles tilnærming, nemlig at vi ikke skal ha et generelt yrkesforbud, men at vi skal foreta en individuell vurdering i enkelttilfeller. Jeg har gjort rede for at det eksisterer allerede i dag, og så er spørsmålet, som er reist, om det skal utvides. Det er et spørsmål jeg vil vurdere i forbindelse med straffelovens alminnelige del, og jeg er ikke beredt til å si mer om dette nå. Det vil høre til det arbeidet som skal utføres av meg og i mitt departement.

Arne Lyngstad (KrF): Jeg takker igjen statsråden for svaret.

Det jeg skjønner er kravene i loven i dag, er at domstolene kan foreta en slik vurdering – ikke at de må fradømme, men at de kan fradømme. Det betyr også at det er frivillig hvorvidt de vil foreta vurderinger eller ikke. Det som er mitt og Kristelig Folkepartis poeng, er at domstolene skal foreta en slik vurdering. Det er vurderingen vi er ute etter, ikke nødvendigvis en bestemt konklusjon på vurderingen. Er statsråden enig i at domstolene skal foreta en slik vurdering?

Statsråd Odd Einar Dørum: Representanten prøver på en klok måte å gjenta spørsmålet med en ny vinkling. Jeg vil heller ikke gå inn på det straffeprosessuelle her, fordi det hører til den samlede vurderingen. Men jeg konstaterer at vi fortsatt prinsipielt har en felles tilnærming, i og med at det skal skje individuelt, og det skal skje i det konkrete tilfellet.

Dette er et viktig utgangspunkt når man skal vurdere de spørsmål som representanten Lyngstad har tatt opp. Om jeg skal gå videre med hensyn til både det straffeprosessuelle og det materielle innholdet i dette, er nettopp av de forhold jeg vil vurdere når jeg ser på straffelovens alminnelige del.