Arne Sortevik (FrP): Jeg vil først gjøre oppmerksom på at adjektivet «psykisk» dessverre er falt ut i spørsmålet som er omdelt, men det tror jeg helseministeren er klar over. Spørsmålet skal altså lyde:

«Autisme er en alvorlig psykisk sykdom som utvikler seg i tidlig barndom. Prognosene har tradisjonelt sett vært dårlige, og medisinsk behandling har hittil ikke vist seg å være effektivt. Det finnes en behandling som gir oppsiktsvekkende gode resultater, og som gis gjennom TIPO Norge. Basis er bl.a. forskningsbasert arbeid som har pågått i Oslo siden 1989. Ett av de regionale helseforetakene dekker utgifter til TIPO-behandling, de øvrige ikke.

Vil statsråden ta initiativ til at alle helseforetakene dekker slik behandling?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Personer med funksjonsnedsettelse, også om dette er som følge av eller en del av et sykdomsbilde, forutsettes å få dekket sitt behov for tjenester innenfor det ordinære hjelpeapparatet. Det gjelder også for barn med autisme, der både barnehabiliteringstjenesten og opplæringssektoren har sentrale oppgaver. Det er opprettet en sentral faglig autismeenhet ved Universitetet i Oslo og et nasjonalt autismenettverk i et samarbeid mellom tidligere Sosial- og helsedepartementet og Utdannings- og forskningsdepartementet for å sikre utviklingen av tiltak og tjenestetilbud for dem som har autisme. Knutepunktene i dette Autismenettverket er fagmiljøer med spisskompetanse.

Autismenettverket er en del av de nasjonale kompetansesentrene for sjeldne funksjonshemninger, som representanten Sortevik helt sikkert kjenner til. Det er igangsatt en prosess med å knytte kompetansesentrene for sjeldne funksjonshemninger til foretaksstrukturen, slik at tjenestene best mulig samordnes med spesialisthelsetjenestene for øvrig. De tre kompetansesentrene for sjeldne funksjonshemninger er overført til regionale helseforetak fra 1. januar 2004. Det arbeides nå med å overføre de øvrige kompetansesentrene for sjeldne funksjonshemninger, herunder Autismenettverket, til de regionale helseforetakene. Det er igangsatt en evaluering av Autismenettverket. Denne evalueringen forutsettes å foreligge før sommeren. En tilknytning til foretaksstrukturen innebærer at denne kompetansen blir en del av det helhetlige nasjonale spesialisthelsetjenestetilbudet, og jeg mener dette legger et godt grunnlag for å ivareta denne kompetansen også framover og gir et tilbud som er likeverdig over hele landet.

TIPO Norge er en privat klinikk som tilbyr tidlig og høyintensiv opplæring av barn med forsinket utvikling, som f.eks. ved autisme. Dette er én av flere metoder. Metoden TIPO bygger på, er vel kjent i fagmiljøene. På bakgrunn av henvendelsen fra TIPO Norge har departementet bedt Sosial- og helsedirektoratet vurdere TIPO Norges opplegg for høyintensiv tidligintervensjon for barn med autisme, i hvor stor grad dette opplegget framstår som en spesialisthelsetjeneste, og i hvor stor grad opplegget eventuelt må ses på som et opplæringsansvar, som skole/opplæringsetat har ansvar for.

Det er de regionale helseforetakene som har ansvar for å yte spesialiserte helsetjenestetilbud til befolkningen, og det er disse som må vurdere om en ønsker å kjøpe tjenester fra private aktører for å oppfylle sitt ansvar, slik dette er definert.

Med den kompetansen som nå er bygd opp, og som utvikles innenfor Autismenettverket, og med en fortsatt fokusering på habilitering av barn, der samarbeid mellom spesialisthelsetjeneste, kommunehelsetjeneste og opplæringstiltak inngår, bør det ligge til rette for at barn med autisme får gode og relevante tilbud over hele landet.

Arne Sortevik (FrP): Noen få kommuner gir barn tilgang til behandling ved TIPO, og gjerne som spesialundervisning med basis i opplæringsloven § 5-1, som gir rett til spesialundervisning, og da først når barna er kommet i skolepliktig alder. Det var jo også statsråden inne på i sitt svar.

Mitt poeng er at infantil autisme er en psykisk sykdom, og det er tilgang til behandling disse barna skal ha, ikke spesialundervisning. I Budsjett-innst. S. nr. 11 for 2003-2004 fra sosialkomiteen er habilitering av barn omtalt på side 68. En samlet komite legger vekt på langvarige tilbud og en individuell plan samt gode behandlingstilbud i Norge, og komiteen har merket seg at det er en del foreldre som finner tilbudet som gis, utilstrekkelig. Et økende antall foreldre ønsker alternative treningstilbud.

Finner ikke statsråden det betenkelig at kun ett helseforetak følger opp det som en samlet komite uttrykker som en bekymring?

Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg først si at statsråden har fulgt opp det som er uttrykt som en bekymring fra en samlet komite, ved å utarbeide en plan for habilitering av barn. Det er også et satsingsområde innenfor helsepolitikken, og vil være det i tiden framover.

Når det gjelder det konkrete tilbudet, har vi hos fagmyndigheten, Sosial- og helsedirektoratet, igangsatt en vurdering nettopp for å gi et grunnlag som de regionale helseforetakene kan treffe sine beslutninger på, om hvilket behov de har for denne type private tjenester. Vi har dermed satt i gang en prosess som på den ene siden styrker habiliteringen generelt, og i forhold til det konkrete spørsmålet representanten Sortevik reiser, legger til rette for den vurderingen og de beslutningene som de regionale helseforetakene må ta, ut fra det ansvaret Stortinget har gitt dem etter loven.

Arne Sortevik (FrP): Poenget er jo at denne prosessen som skisseres for de øvrige helseforetakene, tar tid. Det er nettopp tid foreldrene til disse barna ikke har. Et av hovedpoengene ved metoden som brukes av TIPO – tidligintervensjonsprosjektet i Oslo – er nettopp tid, det at man kommer fort i gang. Studier viser at nesten 50 pst. av dem som får behandling, har mulighet til både normal og alderstypisk intellektuell fungering etter gjennomført behandling. Derfor er det viktig å få en avklaring som gjør at foreldre kan bruke energi, innsats og bekymring på deltakelse i trening og opplæring av de barna det gjelder, fremfor å slåss mot byråkratiske myndigheter.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg tror ikke det er vanskelig for representanten Sortevik og helseministeren å være enige om dette siste. Samtidig må det være slik at den faglige vurderingen av et faglig behandlingsopplegg må foretas av faglige myndigheter. Det kan ikke foretas av politikere. Derfor har jeg altså sørget for at mitt fagorgan på dette området, Sosial- og helsedirektoratet, gjør den vurderingen, slik at beslutningstakerne i de regionale helseforetakene kan ta sine avgjørelser.