John I. Alvheim (FrP): Mitt spørsmål går til den ærede helseminister:

«En alvorlig sykehustabbe ved Bodø sykehus førte til at en kvinne kom flere år for sent til kreftbehandling. Norsk Pasientskadeerstatning tilbyr nå terminvis erstatning begrunnet i usikker prognose og levetid for pasienten.

Finner statsråden denne avgjørelse moralsk akseptabel?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Norsk Pasientskadeerstatning behandler pasientskadeerstatningssaker i henhold til lov av 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. Denne loven ble vedtatt av Stortinget våren 2001.

Med hjemmel i lovens § 7 er det i forskrift fastsatt nærmere regler bl.a. om organisering, arbeidsoppgaver og kompetanse for henholdsvis Norsk Pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda. Sistnevnte er klageorgan i denne type saker.

I forskriftens § 2 er disse organenes uavhengighet understreket, og det heter:

«Verken styret» … «eller departementet kan instruere Norsk Pasientskadeerstatning eller Pasientskadenemnda om lovtolkning, skjønnsutøvelse eller avgjørelse av enkeltsaker.»

Jeg ber derfor om forståelse for at jeg som helseminister av den grunn ikke kan uttale meg om denne konkrete saken eller Norsk Pasientskadeerstatnings behandling av og avgjørelse i saken. I den forbindelse viser jeg også til at det av VGs oppslag om saken 3. februar 2004 framgår at pasienten har klaget avgjørelsen inn for Pasientskadenemnda, og at den således ikke er ferdigbehandlet. Også dette tilsier at man bør være tilbakeholden med å kommentere saken konkret.

På generelt grunnlag vil jeg imidlertid understreke at jeg har forståelse for at en avgjørelse om terminvis erstatningsutbetaling i personskadesaker kan oppleves tungt for den det gjelder, særlig fordi en slik avgjørelse i enkelte saker vil innebære en nær kobling mellom erstatningsspørsmålet og den skadelidtes medisinske prognose og livsutsikt. For ordens skyld viser jeg også til at det av VGs omtale av saken framgår at informasjonssjefen i Norsk Pasientskadeerstatning har gitt uttrykk for tilsvarende vurderinger av hvordan dette kan oppleves av en skadelidt.

Det framgår imidlertid av pasientskadeloven § 4 at tapsutmålingen skal skje i samsvar med det som følger av lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning og alminnelige erstatningsrettslige regler. Etter skadeserstatningsloven § 3-9 er hovedregelen at erstatning skal utbetales som en engangssum. Imidlertid er det åpnet for at erstatningen helt eller delvis kan fastsettes til terminbeløp dersom «særlige grunner» foreligger. Slike særlige grunner kan tenkes å foreligge der hvor det i en konkret sak er usikkerhet knyttet til fastsettelse av erstatningens størrelse. Særlig når det gjelder framtidige tap eller framtidige utgifter, vil det kunne være vanskelig å fastsette eksakt hva som vil være en skadelidts totale tap eller utgifter som følge av skaden. Dette kan bli ytterligere vanskelig dersom det er usikkerhet med hensyn til skadelidtes prognose, eller der prognosen er så usikker eller dårlig at det er vanskelig å ha noen sikker formening om hvor lenge skadelidte kan leve med sin sykdom eller skade. Unntaksregelen om terminvis utbetaling må ses som et utslag av et grunnleggende prinsipp i norsk erstatningsrett om at en skadelidt skal ha dekket sitt økonomiske tap fullt ut, samtidig som en skadelidt ikke skal få dekket mer enn dette. I noen saker vil man derfor velge terminvis utbetaling av erstatningen fordi det ellers ville vært vanskelig å fastsette det konkrete tapet. Med dette har jeg redegjort for jusen på generelt grunnlag.

Jeg har som sagt forståelse for at dette kan oppleves som tungt for den det gjelder. Uten å ville gå inn på denne saken konkret, må klagenemnda avgjøre om den synes å være vurdert og avgjort i henhold til gjeldende regelverk. Det er imidlertid et faktum at norsk erstatningsrett åpner for at det i særlige tilfeller kan gjøres unntak fra hovedregelen om engangsutbetaling, og da slik at hele eller deler av erstatningen utbetales i terminbeløp.

John I. Alvheim (FrP): Jeg takker statsråden for svaret.

NPEs oppførsel i denne saken ved kun å tilby terminvis erstatning – underforstått vurdere kvinnens liv som meget kortvarig – er etter mitt skjønn ikke bare hjerterått, men det vitner om at også dette offentlige organet, nemlig Norsk Pasientskadeerstatning, ikke synes å vektlegge det menneskelige aspektet i denne tragiske saken. Hvor vondt og respektløst det må føles for den kvinnen det gjelder, at et ikke-medisinsk organ tilmåler hennes livslengde, kan ikke vi sette oss inn i.

Er det virkelig slik at det i dette tilfellet er et erstatningsorgan som skal lage prognoser for erstatningsmottakerens antatte levetid? Har ikke helseministeren forståelse for dette synspunktet, og er det ikke mulig å gjøre noe med det?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jo, helseministeren har forståelse for at en slik avgjørelse kan oppleves svært tungt for den som berøres av det. Det er ikke vanskelig å forstå.

Det som jeg for min del må be om forståelse for, er at vi snakker om en sak som ikke er endelig avgjort. Den er anket inn for klagenemnda. Det er et klart regelverk som sier at verken statsråd, departement eller andre kan gripe inn i den konkrete avgjørelsen. Da må saken finne sin avgjørelse der, slik regelverket er.

Jeg har redegjort for hvordan norsk erstatningsrett, som ligger i bunnen her, er å forstå. Det er forvaltningsorganets oppgave å forvalte regelverket slik det er vedtatt av Stortinget. Hvis Stortinget ønsker et annet regelverk, står det selvfølgelig Stortinget fritt å vedta det.

John I. Alvheim (FrP): Jeg takker igjen statsråden for svaret. Jeg er glad for at det synes som om statsråden og jeg rent menneskelig og moralsk sett er på linje.

Jeg hadde selvfølgelig ikke forventet at helseministeren skulle gå inn og love å endre på noe i det juridiske systemet ved NPE. Men det kunne vært viktig om også helseministeren var enig med meg i at man i dette tilfellet bør trekke skjønnet veldig langt av hensyn til dette enkeltmenneskets tragiske livssituasjon, som faktisk er påført av det offentlige helsevesen.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Selve pasientskadeerstatningsordningen er der av hensyn til mennesker som er kommet i en slik tragisk situasjon. Derfor har Stortinget vedtatt en spesiell erstatningsordning. Det er dette organets oppgave å forvalte den rettstilstand som Stortinget har lagt grunnlaget for gjennom lovgivningen.

Jeg tror at saken er best tjent med at jeg ikke går utover det som er regelverket her, og at jeg ikke går inn i enkeltsakens innhold. Men jeg har gitt klart uttrykk for hvordan jeg forstår den reaksjonen som den berørte person må føle på, i den konkrete situasjonen.