Per Roar Bredvold (FrP): Jeg ønsker å stille kultur- og kirkeministeren følgende spørsmål:

«I avisen Østlendingen kunne vi den 20. og 22. januar 2004 lese om et par som ønsket å døpe sin datter i Våler kirke. Presten sa nei, og grunnen var at en ikke-troende skulle stå fadder til barnet. I Elverum kirke i nabokommunen, gikk det greit å få barnet døpt med samme fadder.

Ser statsråden at dette kan skape frustrasjon, og at ordet folkekirke mister noe av sin betydning?»

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: For Den norske kyrkja er det fastsett allmenne føresegner om barnedåp. Når det gjeld fadrar, kan ein her lese følgjande:

«Fadrane tek på seg viktige oppgåver når det gjeld kristen oppseding av barnet, og skal veljast med dette for auga. Presten er ansvarleg for å sjå til at foreldra vel slike fadrar som reglane føreset. Til fadrar kan berre veljast personar som er medlem av Den norske kyrkja eller andre kristne som ikkje forkastar barnedåpen. Dersom det vert aktuelt å nekta eit medlem av Den norske kyrkja å vera fadder, skal saka leggjast fram for biskopen.»

Når det er ynske om ein fadder som står utanfor Den norske kyrkja, følgjer det altså av føresegnene at presten stundom må utøva eit visst skjøn. I praksis byr dette sjeldan på noko problem, men det kan førekoma at prestar ser noko ulikt på om eit val av fadder er i samsvar med føresegnene.

Kvart år blir det døypt mellom 40 000 og 50 000 born i Den norske kyrkja. Barnet skal ha minst to og høgst seks fadrar. Det er såleis svært mange som kvart år får fadderoppgåve, og eg kan vanskeleg sjå at tilfellet i Våler vil endra på folk si oppleving av Den norske kyrkja som ei romsleg og inkluderande folkekyrkje.

Per Roar Bredvold (FrP): Jeg takker statsråden for svaret, men jeg er noe usikker på om statsråden svarte bra nok på spørsmålet mitt.

Det vil vel ringe en klokke også hos statsråden når man får døpt et barn med faddere i én kirke, men ikke i en annen – altså i forhold til den forskjellsbehandlingen som enkelte prester utøver. Og dette behøver ikke bare gjelde fra kommune til kommune. Etter at jeg leverte spørsmålet, har jeg hørt at det også kan skje med prester innenfor samme menighet – at det er forskjell på hvordan prester ivaretar denne arbeidsoppgaven, at man skaper forskjell; den ene presten godtar fadderen, den andre gjør det ikke. Og det jeg egentlig spurte statsråden om, var om hun er klar over dette, og om hun ønsker å innstramme regelverket, eller at en gjør det enda mer romslig, slik at alle kan godta faddere som nødvendigvis ikke har den samme bibeltro.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: For det fyrste vil eg ikkje koma med noko direktiv frå departementet om kven som skal godkjennast som fadrar. Det trur eg vi skal overlata til Den norske kyrkja. Og eg refererte til kva som står i føresegnene om barnedåp. Hovudproblemet her var ikkje, som representanten sa, at ein var ikkje-truande. Hovudproblemet var at det var ein som ikkje var medlem av Den norske kyrkja. Det er altså nokre prestar som vurderer det som ikkje å vera i samsvar med å vera fadder, mens andre ikkje gjer det. Eg trur dette er sjeldne tilfelle.

Eg òg har sett nokre avisoppslag om denne saka. Eg har erfaring med korleis media kan vinkla ulike saker, så eg set ikkje min store lit til ein del av det som står der. Men eg trur vi skal vera så romslege at vi kan seia at prestar vurderer det med medlemskap i Den norske kyrkja litt forskjellig i forhold til godkjenning av fadderskap eller ikkje.

Per Roar Bredvold (FrP): Jeg takker nok en gang for svaret, som fortsatt er noe uklart når det gjelder praktisering av denne viktige arbeidsoppgaven.

Jeg er ikke sikker på om de som bærer sitt barn fram til dåpen, bare velger faddere på grunn av at de ønsker at barnet skal ha en kristen oppdragelse videre. Jeg tror at foreldre – og jeg snakker litt av egen erfaring – også tenker på hva som skjer med barnet hvis de blir borte, og hva fadderne da kan gjøre. Jeg tror ikke det bare er det å oppdra dem i den kristne tro. Jeg tror òg det kommer inn en del praktiske gjøremål, oppgaver og problemer, og at foreldrene tenker litt på det. Og det er den romsligheten i forhold til at andre kan gjøre det bra som faddere, ikke bare de som enkelte prester godtar som faddere og andre prester ikke godtar som faddere, det må være noe mer opp til foreldrene å vurdere – hva man ønsker, og hvem man ønsker å ha som faddere for noe av det kjæreste man har, nemlig sitt barn.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg har forståing for tilleggsspørsmålet som representanten reiser, men då må eg minna om at vi har føresegner når det gjeld dåp, som presten har å halda seg til. Der står dette med medlemskap i Den norske kyrkja konkret i forhold til fadderansvar, som òg prestane har å halda seg til. At mange foreldre ynskjer å ha fadrar som òg kan ta seg av borna dersom noko skulle henda, skjøner eg, men dåpen er ikkje til for at foreldra skal ha eit sikringsnett dersom det skjer ei ulykke med foreldra. Dåpen har ein spesiell funksjon, og det står òg klart i føresegnene kva krav som prestar kan stilla.

Eg trur ikkje dette er eit stort problem. Når eg svarte at vi har mellom 40 000 og 50 000 dåpar i Noreg – det er mange som blir valde til fadrar – trur eg ikkje dette er noko stort problem. Eg synest vi skal vera så romslege at den vesle ulikskapen vi har i vurderinga av fadrar, må vi kunna klara å leva med